Feiler seg framover
Intervju med Ruth Alexander Aitken og James Steward Lee, kunstnere og kuratorer bak prosjektet «Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice», Tromsø 2019.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Ruth A. Aitken og James S. Lee, kunstnere og kuratorer bak prosjektet «Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice»
Fram til juni 2020 er en campingvogn fra 1960-tallet å finne i Folkeparken i Tromsø. Den er basen til det nyoppstartede «Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice», som springer ut av et ønske om en mer bærekraftig kunstsektor.
Ruth Aitken og James Lee står bak prosjektet med det lange og litt humoristiske navnet, som kan høres ut som et frieri til kulturrådets klimasatsing. Kanskje er navnet også det. Men det er likevel ingen tvil om at det ligger et stort miljøengasjement til grunn for kunstpraksisen til de to kunstnerne som begge har flyttet fra Dundee i Skottland for å arbeide som kunstnere i den arktiske hovedstaden. Prosjektet har faktisk også fått støtte fra Norsk kulturråd, blant annet har de fått midler fra Kulturrådets fond for “Miljø- og klimakrise - kunst og kultur”. Det har gjort at kunstnerne det siste året har fått mulighet til å utvikle prosjektet, som er å regne som både kunstverk og utstillingsprosjekt. Ved siden av å kuratere utstillingsprogram og utføre en hel del praktisk arbeid for å gjøre campingvognen om til visningsrom, har de også skrevet et manifest som de kaller Failure, Understanding, Care & Kunst. Eller ‘F.U.C. & K.’ som de også omtaler det som. Det kunstneriske manifestet er selve kjernen i prosjektet, og det er også dette manifestet som gjør at jeg ønsker å snakke mer med Aitken og Lee om deres «Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice».
Kunstnerisk manifest
I det kunstneriske manifestet presenteres tre miljøregler som både kunstnerne og Ruth Aitken og James Lee selv må følge når de arbeider med utstillingsprosjekter som skal presenteres i campingvogna. Reglene, som i sin helhet kan leses her, går kort fortalt ut på at kunstnerne ikke kan bruke flytransport for å frakte seg selv eller kunstverk til campingvognen, materialer bør være gjenbruksmaterialer og det er ikke tillatt med elektrisitet som ikke kommer fra fornybare kilder.
– Hvis det bare hadde vært et litt uvanlig gallerirom, så hadde det neppe vært særlig interessant som kunstprosjekt. Når vi kombinerer campingvognen med manifestet, får vi et rom hvor kunstnere kan bidra til den lokale kunstscenen og hvor vi samtidig kan forsøke å tilføre noe til de diskusjonene som pågår akkurat nå – eller i noen tilfeller ikke pågår, sier James Lee, som understreker at for ham er det først og fremst et kunstverk, ikke et kurateringsprosjekt.
Manifestet er i hovedsak utformet av Ruth Aitken, som også tidligere har arbeidet med å skrive kunstneriske manifester. Blant annet viste hun et manifest som del av avgangsprosjektet ved Kunstakademiet i Tromsø i 2018. Aitken forteller at noe av det som interesserer henne med manifester, er tanken på at regler – som mange tenker på som begrensende – kan åpne for nye måter tenke på.
– Jeg tror manifester kan være ganske fruktbare både i kunstneriske og sosiale sammenhenger. Her undersøker vi om rammene og grensene som manifestet setter, kan bane vei for en ny og spennende kurs både for kunstnere, visningsrom og kunstsektoren ellers.
James Lee rigger til utstilling i Folkeparken i Tromsø, hvor de har fått tillatelse fra Perspektivet Museum å ha campingvognen plassert frem til sommeren 2020.
Klima og miljø
Miljøengasjementet som ligger til grunn for prosjektet, er sterkt knyttet til deres erfaring med å flytte fra Dundee til Tromsø. Aitken forteller at da hun begynte å studere i Tromsø, ble spørsmål knyttet til miljø og klima mye mer presserende enn det hadde vært tidligere. Men både hun og Lee mener det er noe paradoksalt med å bo i Tromsø hvor man hele tiden snakker om hvordan klimaendringene preger Arktis samtidig som byen også er som hvilken som helst annen europeisk by.
– Det er en slags merkelig frakobling som blir veldig synlig i Tromsø. Det er så trygt å bo her. Alt bare fortsetter som før, til tross for store miljøutfordringer. Det er et interessant paradoks, sier Lee.
For Lee og Aitken er det imidlertid ikke viktig at kunstnerne de kuraterer inn i prosjektet, skal stille ut didaktiske verk som omhandler klimakrisen. Det som interesserer kunstnerparet, er de valgte kunstnernes praksis og produksjonen av kunst. For Aitken er et av spørsmålene som har kommet opp i tiden i Tromsø, nettopp hvorfor man – i klimakrisens tidsalder – skal fortsette å lage kunst på samme måte som man har gjort tidligere. Manifestet kan derfor forstås som oppfordring for kunstnere til å se på sin egen praksis med et nytt selvkritisk, og miljøbevisst, blikk.
Men prosjektet etterlyser ikke bare endringer i kunstnernes egen praksis. Det retter også et kritisk blikk mot systemene som styrer kunstverden og kunstindustrien. Det handler også om å ta stilling til utstillingsproduksjon og hvordan institusjoner frakter kunstverk og kunstnere rundt omkring i verden. I manifestet heter det blant annet at man ikke kan ta i bruk fly.
– Hvordan kan man ha en global kunstscene med alle fordelene det fører med seg og samtidig kvitte seg med ulempene? Bør vi i det hele tatt ha en global kunstverden? Spør Aitken, mens Lee tilføyer;
– Jeg tenker at det vi gjør er sterkt tilknyttet til kunstindustrien hvor vi forsøker å endre strukturene ved å tenke ut nye modeller, nye tankesett og nye måter å arbeide på. Det handler selvsagt ikke om å si at man bokstavelig talt aldri skal kunne fly. Men kan vi nedskalere det? Eller i det minste rette litt kritikk mot det dominerende modellen i kunstverden, hvor det å være suksessfull betyr å ha en internasjonal karriere.
Ruth Aitken under utstillingsåpning i campingvognen sommeren 2019.
Nøye utvalgte kunstnere
Ruth Aitken og James Lee er svært nøye når de velger kunstnere som de vil stille ut.
– Vi er veldig fascistiske, ler Aitken.
Hun forklarer at de ser etter kunstnere som de tenker det er interessant å teste manifestet på og som det er interessant for dem selv å ha givende samtaler med.
– Tanken med reglene er jo at det skal få kunstneren til å tenke nytt om det å produsere kunst, sier Lee som mener det er interessant å følge kunstnerne som stiller ut for å se hvilke vegger de møter og hvordan dette påvirker kunstproduksjonen.
Så langt i år har to kunstnere stilt ut i campingvogna. Først ut var Stuart McAdam som stilte ut i campingvogna i sommer, og i november og deler av desember viser André Enger Aas utstillingen Epoch med skulpturer av funnet materiale. I produksjonsprosessen har kunstneren tilpasset seg manifestet blant annet ved å bytte ut miljøskadelige materialer han vanligvis bruker i produksjonen med temperamaling. I disse dager arbeider de med programmet for 2020 og kan fortelle at Camilla Renate Nicolaisen er en av kunstnerne som skal stille ut til våren. Lee og Aitken forteller at de lokale kunstnerne, Aas og Nicolaisen, er valgt blant annet fordi de har en kunstpraksis som de tenkte kunne passe inn i manifestet. Mens Aas er valgt først og fremst på grunn av metodene han bruker passer Nikolaisens inn blant annet på bakgrunn av den konseptuelle interessen som preger praksisen hennes.
Å tenke lokalt i programmeringen er den mest åpenbare løsningen med tanke på miljøet. Da de valgte Stuart McAdam, som til vanlig arbeider i Scotland, gjorde de det fordi de ønsket å teste manifestet på den internasjonale kunstscenen.
– Vi kjente til denne kunstneren fra Scotland som vi viste hadde gjort flere lange reiser i andre kunstsammenhenger. Så vi sendte han en e-post og spurte om han ville komme, hvorpå han svarte; “Klart det, jeg bare sykler opp!”
Som sagt så gjort. I sommer syklet McAdam fra Dundee til Tromsø. Det tok kunstneren 41 dager og komme fram. I Tromsø holdt han en performance lecture i campingvogna hvor han fortalte om sykkelturen.
Velkomne feilsteg
Til tross for tilsynelatende strengt reglement i manifestene ber de alle kunstnerne om å være åpen for feilsteg. Det å omfavne “failure” er nemlig en svært viktig del av prosjektet. Ruth Aitken mener at det å feile også er det som fører dem videre fram. Hun forteller at reglene som de selv har ført opp, også har ført til at hun og Lee selv har feilet flere ganger, særlig i det praktiske arbeidet med campingvognen.
– For eksempel hadde vi et hull i taket hvor vi måtte spørre oss selv hva har vi egentlig lov til å bruke for å reparere det?
Også med selve manifestet har de møtt på noen hindringer. Men disse har også ført frem nye tanker og interessante samtaler mellom dem og kunstnerne.
– André Enger Aas bruker for eksempel giftige materialer i produksjonen sin. Og i utgangspunktet stod det ingenting i manifestet om at det ikke var tillatt. Så da vi var halvveis i prosessen med André måtte vi plutselig ta stilling til hvorvidt vi skulle inkludere det eller ikke. Men det å møte på slike problemer er jo også noe som bringer både oss selv og kunstnerne videre.
Utstillingen Epoch av André Enger Aas åpnet i campingvogna november 2019. Foto: Hilde Sørstrøm
Aktivistisk og sosialt kunstprosjekt
Miljøengasjementet og kritikken de retter mot de indre strukturene i kunstverden, gjør at prosjektet på mange måter kan sees som et aktivistisk kunstprosjekt. Men det sosiale står også sentralt i måten de arbeider på. Det å bringe kunstnere sammen er nemlig svært viktig for Aitken og Lee. Det er også noe de har gjort ved tidligere utstillingsprosjekter. Sommeren 2019 åpnet de hjemmet sitt med en gruppeutstilling hvor kunstnere som Toril Johannessen, Arne Skaug Olsen, Humle Isabella Rosenkvist og en rekke andre profesjonelle kunstnere med tilknytning til Tromsø, viste frem noen av sine arbeider i kunstnerparets stue, kjøkken og bad. Det ligger en god dose gjestfrihet til grunn når de velger å åpne hjemme sitt eller invitere folk inn i campingvogna. Og det at utstillinger kan være litt lavterskel er noe begge to setter stor pris på.
– Jeg er jo ny i byen og det er mange jeg ikke kjenner her. Så det å invitere kunstscenen til slike lavterskel-prosjekter er også ment som en vennlig handling og en måte å integrere meg selv på. Være en god innflytter, rett og slett. For meg ligger det et element av gjestfrihet i slike lav-terskel arrangementer.
Men arbeidsmåten deres kan også ses som en slags mot-institusjonell praksis, mener Aitken.
– Noe av det fine med kunstnerdrevne visningsrom er at det tilbyr et alternativ til hegemoniet ellers i sektoren. Man får et slags motsvar til institusjonene. Jeg tenker at både campingvogna og huset vårt er eksempler på slike mot-tiltak. Men det handler jo også om det rent praktiske. Vi har et hus. Og det finnes ikke så mange møtepunkter for kunst i Tromsø.
Gjestfriheten kan du selv oppleve ved å besøke campingvogna neste gang den har åpent. Følg gjerne det spennende kunstprosjektet på Facebook for oppdateringer.
Glade besøkende på vei fra utstillingsåpning i Folkeparken. Foto: Hilde Sørstrøm
Foto: Hilde Sørstrøm
