Vent litt — Hakapik

Anmeldelse av Tune In Tune Out, installasjon og filmprogram, kuratert av Becca Clark i samarbeid med Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) og Kurant. 15.01.2019 – 19.01.2019.

Skrevet av Hilde Sørstrøm

Vi venter alltid på noe. Vi venter på tog, på vår tur, på sol, på svar og på at alt skal falle på plass og ordne seg. Rastløse venter vi på framgang og fortgang.

I en konteiner plassert midt mellom den store utekinoskjermen og det som kanskje er Tromsø sentrums mest traffikerte gate, holder Kurant til under årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). I den blå konteineren har kunstnerne i Kurant bygget seks kupéer i tre. I hver av dem ligger en sittepute, hodetelefoner og en iPad. Her vises et kortfilmprogram med fem filmer, kuratert av kunstneren og kuratoren Becca Clark. Hyggelig vinkes jeg inn og blir bedt om å slå meg ned og finne roen.

Rastløs

Å ta på meg hodetelefoner for så å forsvinne inn i digitale omgivelser, er en velkjent reisetilstand. Jeg setter meg godt til rette i den innerste kupéen og venter på at roen skal senke seg. Det gjør den imidlertid ikke. Jeg ser meg rundt og klarer ikke helt å sette fingeren på om det er interiøret eller filmene - som jeg ikke klarer å henge helt med i - som gjør at jeg blir utålmodig. Hvor kommer denne rastløsheten fra? Min kritikerkollega Inger Emilie Solheim kommer med et slags svar; “Det som gjør at jeg holder ut i en togkupé er følelsen av at jeg er på vei et sted. Når toget står stille blir jeg med en gang rastløs”. Jeg forlater til slutt den stillestående “vogna” med mistankte om at rastløshet kanskje ikke var den effekten kuratoren var ute etter å skape.

Seismikk

Et par dager senere vender jeg tilbake for del to av programmet og blir møtt med av langt mer innbydende konteiner. De kalde kupéene er erstattet med dypblå luftmadrasser og varme tepper, plassert foran en storskjerm. Halvveis henslengt på madrassen, får jeg først se All the Time in the World (2005) produsert av Semiconductor – en britisk kunstnerduo bestående av Ruth Jarman and Joe Gerhardt. Kortfilmen viser naturscener fra landskapet i Northumbria til lyden av seismikk hentet fra arkivet til British Geological Survey i Edinburgh.

I takt med dype drønn rister bildet og bryter opp inntrykket av det mektige klippelandskapet. Gjennom den korte filmen minnes jeg på hvordan menneskeskapt industriell virksomhet — som seismikkskyting i marine miljøer – virker inn på omgivelsene våre. Den korte filmen blir stående som en velkjent rapport om tingenes tilstand på kloden. Om hvordan vi durer på og durer på.

Eremitt

Kveldens langvisning, den 88 minutter lange Two Years at Sea (2011), er en dokufiksjon regissert av kunstneren og filmskaperen Ben Rivers. Skutt i 16mm og med sort/hvitt-bilder, har Rivers laget en poetisk skildring av den voksne mannen Jake Williams’ tilsynelatende eremitt-tilværelse i skotske skoger. Skillene mellom fiksjon og dokumentar, drøm og virkelighet viskes ut i filmen – som forøvrig slettes ikke handler om å stikke til sjøs. Williams holder til alene i et skogsområdet, noen ganger ser vi han i en campingvogn andre ganger i et lite hus. Vi ser han koke kaffe, sove, dusje, spille plater, bygge en flåte eller bare ligge i gresset. Vi får aldri vite noe om bakgrunnen hans, hvordan han havnet der eller hvor lenge han har vært der. Blottet for klassisk historiefortelling og karakterutvikling blir det lett å falle ut. Men det er også overraskende lett å vende tilbake.

Passende støy

En uventet god effekt av å vise filmen midt i byens kjas og mas, er lydlekkasjene. Med jevne mellomrom bryter trafikkstøy og festivallivet utenfor konteineren inn i filmopplevelsen. Men det skjer hele tiden uten å bli forstyrrende. Livet som venter på utsiden danner heller en svært passende kontrast til den stille og saktegående handlingen. For i Ben Rivers fortelling fremmes nettopp verdien av å trekke seg tilbake og la samfunnet suse videre uten deg. Men ikke for alltid. For som den metaforiske tittelen hinter om, dreier det seg fremfor alt om en periodisk tilbaketrekning i Two Years at Sea.

Hvem drømmer vel ikke om å dra til sjøs en gang i blant? Forlate alt og bare seile sin egen sjø? Men kan man det da? Kan vi egentlig trekke oss tilbake i en tid som roper etter handling? Den hvitskjeggete mannen Jake Williams synes å ha forstått noe om dette, der han sitter stille på en hjemmesnekra flåte som flyter fritt over et vann. Man må ikke alltid holde stø kurs. For hvor skal vi egentlig? Og hva skal vi ha med oss videre? Det er lov å stoppe opp og se seg om. Sannsynligvis er det også helt nødvendig for å hindre sammenbrudd - enten du skal verne om kloden eller deg selv.

Transformasjon

Antallet oppmøtte på del to av visningen var mildt sagt labert. Kun en håndfull besøkende (inkludert de tre Kurant-medlemmene) hadde funnet veien til konteineren. Det er synd. Ikke bare fordi Ben Rivers film er vel verdt å se, men også fordi transformansjonen fra kupé til et slags hvilerom, gjør noe med helhetsopplevelsen. Jeg går fra å kjenne på den raskt krypende rastløsheten til Jake Williams sitt stille univers. Sammen skaper de to sekvensene i Tune In Tune Out et eget rom for å reflektere over hvordan jeg bruker tiden min. Til å prøve å riste av meg rastløsheten og kjenne på hvordan det å vente litt i grunnen kan være ganske fint.