Handlingens motivasjon

Anmeldelse av utstillingen Erotics of Counter-prospecting, New Mineral Collective (Tanya Busse & Emilija Škarnulytė), kuratert av Leif Magne Tangen, Tromsø Kunstforening, 18.01.2019 – 17.03.2019.

Skrevet av Maria Danielsen

Your Body is a Mine (2019) og Seven Future Prospects (2018) av New Mineral Collective. Foto: Vsevolod Kovalevskij/Tromsø Kunstforening

Når man handler, så ligger det alltid en motivasjon til grunn. Men hvilke handlinger og hvilke motivasjoner ville føre til at man faktisk helbreder jorden heller enn å ødelegge den?



Prospektering er drilling og utgraving i jorden, å lete etter salt, malm eller petroleum. Utgravinger i jorden etterlater seg store hull i jordskorpa, sår som ikke gror. Man kan tenke seg dette som et geo-traume, at jorden er traumatisert. Går det an å gjøre noe med disse hullene, kan man tilby jorden traumebehandling? Det er i hovedsak det utstillinga Erotics of Counter Prospecting i Tromsø kunstforening handler om. Utstillinga er laget av Tanya Busse og Emilija Škarnulytė som sammen operer under navnet New Mineral Collective. I de seks kunstverkene som presenters i kunstforeningens 1. og 2. etasje, kommer kunstnerduoen med ulike forslag til terapi for ei ødelagt jord.


Dobbeltheten i skjønnhetspleie

I det første rommet man kommer inn i, er det plassert to benker. På benkene ligger det sammenrullede håndklær, som gir følelsen av at rommet er et spa. Installasjonen heter Your body is a mine (2019), og terapiformen dette verket foreslår er gjørme- og leireterapi, eller Peloidotherapy, som det også heter. Your body is a mine er også tittelen på den 6 minutter lange filmen som vises på en iPad plassert på hver av benkene.

Your Body is a Mine (2019) av New Mineral Collective. Foto: Vsevolod Kovalevskij/Tromsø Kunstforening

Still fra Your body is a mine (2019) Foto: New Mineral Collective.

Filmen åpner med bilder av duse, tørre landskap og sanddyner som brer seg utover skjermen. Med tanke på filmens tittel, leser jeg verket som en kobling mellom landskapet og menneskekroppen. Kurvene og fargene i landskapet minner om kroppens linjer og hud. Hvis man hadde tatt med vann inn i dette tørre landskapet og blandet det med jorden og sanden, så ville det ha blitt til leire.

I neste klipp er vi ved Dødehavet, der to gravemaskiner står i sjøen og graver opp salt som man bruker for eksempel i spabehandling. Verket viser frem noe egoistisk i oss mennesker – som at det går an å være opptatt av kropp og velvære, og samtidig godta at behandlingsformen innebærer at man må ta mineraler ut av jorden, og etterlate den sår og hul.

På den store veggen bak spabenkene vises et fotografi av syv sylindere på laminert vinyl. De er lange og strekker seg fra gulvet og helt opp til taket. Verket heter Seven Future Prospects (2018), og forestiller alternative kjerneprøver. Motivene er abstrakte mønster og det kommer ikke tydelig frem hva det er kjerneprøver av, men plassert sammen med verket som antyder at kroppen er en gruve, så antar jeg at det er tatt ut fra en kropp.

Jord og kropp

Pressure Point Acupuncture (2019) av New Mineral Collective. Foto: Vsevolod Kovalevskij/Tromsø Kunstforening

Det verket i utstillingen som tydeligst viser til en behandlingsmetode er Pressure Point Acupuncture (2019). Verket består av to illuminerte fotografier og to akupunkturnåler som er oppskalert mange tusen ganger slik at de er bortimot to meter lange. Fotografienes komposisjoner ligner på hverandre og fargene i begge er dus-gule og sepia. Fotoet til høyre er av en kvinnerygg og bakende, men på avstand ligner formen et landskap med sanddyner, berg og himmel. I ryggsiden er det satt akupunkturnåler.

Fotografiet til venstre ser ut som et kart over topologi. Linjene er karrige. I virkeligheten er det et kart over akupunkturpunkter, eller såkalte meridianpunkter. Interessant nok så er meridian også et geografisk (kartografisk) begrep. Symbolikken her er lett å skjønne. Kroppens overflate er analog med jordoverflaten. Akupunkturnåler settes for å gjenopprette en fri strøm av energi mellom kroppens meridianer. Forslaget her er å tenke seg at man kan gjøre det samme med jorden. At man istedenfor å bore, setter inn helbredende nåler. Det er interessant å forestille seg at det er satt digre akupunkturnåler i landskapet – en menneskelig innblanding med det formål å helbrede naturen.

I filmen Neon Oasis (2019) foreslås hydroterapi, eller vannterapi. Den er rundt 12 minutter lang, og bildene er fra forskjellige steder langs USAs vestkyst. Åpningsscenen er fra ørkenen i Nevada og drar oss videre til saltbankene i Utah, og til slutt, og ganske brått ender vi opp i Las Vegas i et rom med store vinduer. Rommet er antageligvis et spa, som er plassert blant store reklameplakater og blinkende neonlys, midt i den kapitalistiske storbyen. Jeg kjenner igjen benkene i rommet. De er helt make de som er utstilt i det første verket i utstillinga. Filmen avslutter med scener fra et utendørs vannbasseng, antageligvis i Las Vegas det også. To nakne kvinner ligger og dupper i vannoverflata. Vannet gjør kroppene vektløse, som om de er ett med omgivelsene. Men det er noe ubehagelig med følelsen av å være inne i et rom for avslapning og restitusjon og samtidig ha alle reklamene og neonskiltene rett utenfor vinduene. Det gir en følelse av selvmotsigelse og tomhet.

Still fra Neon Oasis (2019) av New Mineral Collective

Erotikk som motivasjon

Det er åpenbart for meg at Tanya Busse og Emilija Škarnulytė har latt seg inspirere av litteratur som hevder at vi ikke kan sette klare grenser for hva som er menneskelig og hva som er ikke-menneskelig, hva som er passivt, hva som er aktivt, hva som er natur, hva som er kultur, hva som er jord og hva som er kropp. Teoretikere innenfor nymaterialismen og posthumanismen tror at denne ideologien bærer i seg utsikter (prospects) til noe bedre, og at vi vil ta bedre vare på miljøet og naturen når vi forstår at vi ikke er strengt adskilt fra omgivelsene våre. Selv er jeg usikker på om jeg er enig i det. Jeg tror jeg det fint går an å være klar over at vi er en del av naturen, å vite at vi er fullstendig avhengig av den, og samtidig skade og ødelegge den.

I utstillingen kommer ideologien til uttrykk i den gjennomgående analogien mellom jordkloden og menneskekroppen. Jordkloden er en kropp, en kvinnelig kropp. Hun er materiell og passiv. Man vil inn i henne fordi det er noe der inne man vil ha. Å trenge inn i jorden, fråtse og grave, overdrivelsen av sanseinntrykk, alt dette beveger seg mot det pornografiske. Prospektering fremstår derfor som noe som er perverst, og det synes som at kunstnerne legger dette til grunn i sin tolkning av begrepet counter prospecting - et begrep som er funnet opp av arkitekt og landskapsarkitekt Kjerstin Uhre. Prospektering står til mot-prospektering slik pornografi står til erotikk. I motsetning til det pornografiske, som trenger inn og viser frem innsiden, så er det erotiske smakfullt og forførerisk. Noe er tildekket på en sånn måte at det avslører at det finnes noe under som pirrer et begjær.

Likevel. I likhet med teoriene som jeg tror har inspirert kunstnerne, synes jeg også utstillingen mangler noe i retning motivasjon. For hvis målet med utstillingen er at erotikken skal motivere etiske gode handlinger, så er jeg usikker på om det holder.

Fra filmen Neon Oasis (2019) av New Mineral Collective. Foto: Vsevolod Kovalevskij/Tromsø Kunstforening