Mystisk mørketid
Anmeldelse av utstillingen We’ll find you when the sun goes black - Anouk de Clercq på Tromsø Kunstforening, del av Tromsø internasjonale film festival (TiFF), 17.01.2020 - 29.03.2020 (stengt tidligere pga. Covid-19).
Skrevet av Hilde Sørstrøm på oppdrag fra Billedkunst Magasin.
Vi lever i mørke tider og framtida ser enda mørkere ut. Med We’ll find you when the sun goes black viser kunstneren Anouk de Clercq vei i mørket og spør hvilke tankesett som skal få prege vår framtid.
Polyfoni er flerstemmighet, hvor alle stemmer er selvstendige men likeverdige. We’ll find you when the sun goes black er på mange måter en polyfoni der mørklagte rom, video- og lydverk skaper et velklingende samspill og hvor også tematikken handler i polyfoniens ånd.
Tre filmverk av Anouk de Clercq, hvorav to er premierevisninger, presenteres i utstillingen som åpnet i vinter og er del av Tromsø International Film Festival. På et høyreist lerret plassert rett innenfor døra i det første utstillingsrommet, portretteres performancekunstneren Helga Davis i en to-kanals videoinstallasjon med tittelen Helga Humming (2019). Intimiteten og publikumskontakten som Davis er kjent for å bringe med seg på scenen, blant annet i nyoppsetningen av Robert Wilson og Philip Glass’ opera Einstein on the Beach, er tydelig tilstede også i Tromsø. Davis ruver over meg i portrettet hvor de Clercq har latt seg inspirere av renessansekunstneren Bernard van Orley (1487 - 1541). Nesten urørlig står hun vendt forover med en mystisk glødende kule – en klode? – som hun holder varsomt i hånda. Blikket hennes flytter seg fra kulen mot betrakteren, før hun igjen snur seg i retning av den lysende kulen. Slik fortsetter hun å flytte hode og blikk mens hun samtidig kikker i ulike retninger og med et blikk som er bestemt, men påpasselig, fremstår hun både forutseende og avventende.
Også den neste filmen er preget av få og brå bevegelser. Den viser en hånd i bevegelse og projekteres på sideveggen helt innerst i rommet. Med noe som kan minne om en tryllekunstners bevegelser snur hånden seg opp, ned, åpner og lukker seg. Nesten rituelt. Når hånden åpner seg slipper den ut et lyst dryss, som i likhet med kula som Davis holder i hånden i portrettet, tilfører verket en viss mystikk.
Videoverkene akkompagneres av et stykke av musikeren Vessel som flyter ut i rommet. Her slår Helga Davis an tonen med en summende mørk nynning som Vessel skal ha basert på 1500-tallets polyfone musikk. Sammen med musikken og videoverkene understreker Davis’ sterkt tilstedeværende stemme verkets polyfone karakter.
Sort hull
Et annet sentralt element, som preger hele utstillingen, er mørket som ligger som et teppe over alle rommene, hvor også veggene er malt i helsort. Jo lengre inn i kunstforeningens andre etasje man beveger seg, jo mer presserende blir mørket. I motsetning til det første rommet, som har store vinduer, danner trange korridorer – bygget i anledning utstillingen – en mørk passasje inn til de to innerste utstillingsrommene. Besøker man kunstforeningen etter at januarmørket har falt (noe som skjer tidlig på dagen i Tromsø) føles det nesten som å gå inn i et sort hull.
I rommet hvor tittelverket presenteres er det så mørkt at jeg ikke kan se om det er noen andre tilstede. Animasjonsfilmen We'll find you when sun goes black (2020) går i loop og viser noe som kan minne om en solformørkelse. Igjen og igjen ser jeg det hvite slukes av det sorte.
Ifølge utstillingsteksten er De Clercq her inspirert av terella-modellen – blant annet brukt i nordlysforskning – og et dikt av tyske Bertolt Brecht. Diktet, som forøvrig kun gjengis i verksbeskrivelsen, lyder som følger; «In the dark times / will there also be singing? Yes, there will also be singing/ About the dark times». Disse dystre linjene ble skrevet i 1930-årene da Brecht var i eksil fra nazistyret i Tyskland. Jeg blir noe usikker på lysfenomenets rolle i utstillingen, men tenker at det er en fin – og mystisk – forstyrrelse som gir plass til frie tanker i forlengelsen av Brechts dikt. For eksempel om naturvitenskapens og forskningens samfunnsrolle i møte med kaotiske mørke tider, som krig og nazismens framvekst.
Flerstemmighet
Framtiden er mørk og mystisk og ingen vet hva som venter i det ukjente. Vi kan likevel ha en viss kontroll på hva vi velger å ta med oss videre. Tidligere tider har ført med seg noen uheldigheter, blant annet med tanke på idealmennesket, som det nå er på høy tid å bryte med. Michelangelos David har fått være modell lenge nok. Det finnes flere stemmer der ute som ikke har blitt hørt, og nettopp det å gi rom til de mange og selvstendige stemmene synes å være ønsket de Clerqc legger fram i utstillingens siste avdeling som består av videoen One (2020).
I den seks minutter lange seansen møter jeg igjen Helga Davis. Hun står oppreist med flere ulike mikrofoner foran seg. Denne gang kledt i moderne buksedrakt. Som en fortsettelse på Helga Humming ser vi også her hvordan performancekunstneren kikker fra side til side. Igjen avventende. Etter et par minutter er imidlertid ventetiden over, og Davis tar ordet i form av en diktlesning – i utstillingsteksten beskrevet både som et løfte, en protestsang, en instruksjon m.m. I bakgrunnen høres lyden av rennende vann. Samtidig som bakgrunnsmusikken stiger, og får flere musikalske komponenter, danner det seg også et ekko av stemmer.
Innholdet i diktet samsvarer med den musikalske polyfonien som oppstår når lydene som fyller rommet glir inn i hverandre. I ulike fraser presenteres et ikke-hierarkisk syn som minner oss på at alt henger sammen. Det rennende vannet og kvinnen på lerretet representerer to ulike og selvstendige stemmer som samtidig er likeverdige deler av en enhet. Jeg merker meg særlig frasen «The binary is tied. Yes, no. Black, white. Question, answer. Male, female. Man and woman. Man, nature. We are one. Two. Three».
One avrunder en utstilling som både ber om og tror på en polyfon framtid. Det handler om mangfold og inkludering. Om å løfte blikket fra enkeltmennesket til kollektivet. Å handle i polyfoniens ånd er å akseptere at vi, til tross for at vi beveger oss i ulike rytmer, er del av samme symfoni.
Dette er jo selvsagt gode idealer å strekke seg etter, men hvordan kommer vi dit? Hvordan gå fra individ til kollektiv? Anouk de Clercq tar oss med inn i mørket og antyder at det skjer nettopp der, i møtet mellom oss og mørket. Og er det ikke ofte slik, at når det mørkner rundt oss, det er da vi finner vi hverandre? Det er i mørket vi ser de nære tingene. Har du opplevd en krise har du kanskje også fått kjenne på samholdet som kan oppstå i tunge tider. Det er disse tankesettene – og visjonene – som trer fram når krisen inntreffer og gjør «meg» til «oss», som ser forbi hudfarge og kjønn, som inkluderer andre deler av naturen, som blir viktige når vi nå skal gå sammen inn i det mystiske fremtidsmørket.
Les også Bianca Hisses anmeldelse av den samme utstillingen.
