Håper kunstfilmmiljøet vokser seg større i mikrokino
Intervju med Ruth Aitken og Sarah Schipschack om mikrokinoen Kinobox, Tromsø, 2021
Skrevet av Hilde Sørstrøm
En blanding av tilfeldigheter og lidenskap for kunstfilm førte til at Sarah Schipschack og Ruth Aitken senhøsten 2020 etablerte det nye mikrokinokonseptet Kinobox i Tromsø. De er begge overbeviste om at det er mange i byen som er interessert i kunstfilm, og med visninger både fysisk og digitalt ønsker de å skape en plattform der kunstfilmmiljøet kan utvikle seg. De skal imidlertid gjøre mer enn å bare vise videokunst.
– Den umiddelbare opplevelsen skal være spesiell, men dialogen rundt er også viktig. Vi ønsker å skape rom for det gjennom flere kunstnersamtaler tilknyttet visningene. Dessuten håper vi å få gitt ut en, eller flere, publikasjoner som kan tilføye noe til samtalen. Men det kommer litt an på finansieringen, sier Schipschack, som bekrefter at de har fått litt støtte fra Tromsø kommune og har flere søknader inne, blant annet hos Kulturrådet.
De to kunstfilmentusiastene har begge lang fartstid fra kunstfeltet, hvor de sammen og individuelt har involvert seg både i produksjon og presentasjon av bevegelige bilder. Schipschack er produsent og kurator, og står bak prosjektet Polar Film Lab som blant annet arrangerer kunstfilm-workshops i Tromsø. Ruth Aitken er kunstner og kurator. Hun har mastergrad fra Kunstakademiet i Tromsø og har studert tidsbasert kunst i Dundee. De siste årene har hun vært med på å drive visningsrommet Kurant, der også filmvisninger med Kurant Kino har stått sentralt. Med Kinobox har Schipschack og Aitken gitt seg selv muligheten til å fordype seg enda mer i sin felles interesse.
– Vi ønsker spesielt å reflektere rundt hva det vil si å være del av et medielandskap. Så på en måte er det en slags metadebatt som er drivkraften i kurateringen. Men det er jo noe hovedvekten av bevegelige bilder innen kunstfilm stiller spørsmål ved, og leker med, uansett. Sånn sett var Ørjan Amundsen et veldig passende sted å starte, fordi han ofte kritiserer media i sine arbeider, mener Schipschack og Aitken.
Den første visningen de presenterte i Kinobox var altså Ørjan Amundsens digitale video Surfacing (2017). Den ca. sju minutter lange filmen ble vist i loop i et intimt rom med fire stoler, helt innerst i lokalet til gamle Sivertsens kafé i Rådstua Teaterhus. I ettertid har de også vist et videoverk av Malin Lin Nordström på samme sted, mens Guided Light #1 av Britt Al-Busultan ble vist utendørs, på en vegg i smuget på baksiden av det gamle trebygget til Rådstua Teaterhus under TiFF 2021 (Tromsø internasjonale filmfestival).
Selv om de har utarbeidet noen kriterier for hvilke filmer de ønsker å vise, har de likevel ikke programmert langt fram i tid. De ønsker å være litt fleksible. Oppstarten med Amundsens og Nordströms filmer var litt «on the go» for å komme i gang, forteller de.
– Det er litt slik vi arbeider. Litt tilfeldigheter, litt interesse og litt lidenskap, sier Aitken.
Interessen er der
Intime drop-in-kinoer for kunstfilm er noe man finner flere eksempler på andre steder i og utenfor Europa, og det var savnet etter et slikt sted som var hovedgrunnen til etableringen av Kinobox. Men Aitken mener koronapandemien også har hatt betydning for at prosjektet tok form akkurat i 2020.
– Plutselig ble det både mer mulig og mer nødvendig. Da koronaen kom, eksploderte interessen for kunstfilm. Det er topp at kunstfilm har blitt mer tilgjengelig på nett, men det trengs likevel en plattform der man kan oppleve det sammen med andre. Jeg tror alle nettvisningene avslørte at kunst virkelig er en sosial erfaring selv om det kanskje også krever en viss intimitet, sier Aitken, som også mener at kunstfilmmiljøet her i Tromsø er mer merkbart enn i Dundee hvor hun har bodd tidligere.
– Da jeg flyttet hit, var både Kurant Kino og Polar Film Lab en greie. Det var litt som om verden åpnet seg. Plutselig fikk jeg mulighet til å se masse film som jeg ikke hadde hatt mulighet til å se tidligere.
Selv om de absolutt ser interesse for kunstfilm i Tromsø, forventer de likevel ikke publikumssuksess med det første.
– Man kan ikke forvente at man har et stort publikum fra start. Det tar tid. Men det har eksistert lignende initiativer tidligere, så jeg er ganske sikker på at det er interesse for noe annet enn TIFF, mener Schipschack.
– Det som bekymrer meg er at man fort kan starte noe, og så blir det bare feid bort fordi man mister lokalet der interessen kan holdes ved like, skyter Aitken inn.
Stillbilde fra Guided Light #1, 16mm filmloop av Brit Al-Busultan. Filmen ble loopet på baksiden av Rådstua Teaterhus.
Uten lokaler
I likhet med flere institusjoner og kunstnerdrevne initiativer i Tromsø, har utfordringer knyttet til lokalitet skapt en del hodebry også for Kinobox. Aitken og Schipschack fikk i februar vite at de måtte rydde ut av Rådstua Teaterhus, der alle visningene så langt hadde funnet sted. Årsaken skal være at koronasituasjonen gjør det vanskelig for Tromsø kommune, som er utleier, å ha flere brukere i lokalet samtidig. De er begge tydelig skuffet over situasjonen, og forteller at bygget i Vestregata midt i sentrum var førstevalget deres. Aitken, som kommer fra flere år med resultatløse befaringer for å finne et passende lokale for Kurant, forteller at det nesten var for lett å få lov til å bruke rommet i kjelleretasjen på Rådstua.
– Det var det perfekte kunstscenarioet. Vi spurte om lov til å bruke lokalet, og fikk til svar at «ja, gjør hva dere vil».
En mikrokino krever ikke mye plass, og de er derfor optimistiske og mener det burde være lettere for dem å finne nye lokaler enn det har vært for Kurant, som har helt andre behov.
– Kurant er som et stort monster man drar bak seg. Det er mye vanskeligere å navigere med det enn med Kinobox, mener Aitken.
Fordi de også ønsker å tiltrekke seg folk utenfor kunstfeltet, er de mest på utkikk etter lokaler som ikke er del av en allerede eksisterende kunstinstitusjon, som for eksempel Muségata 2 hvor Tromsø Kunstforening holder til og hvor det nå arbeides med å etablere et Kunstens Hus.
– Vi er gjerne del av huset, men det handler også litt om fleksibilitet og publikum. Det er fint å mikse litt mer. Det vi likte med Rådstua var at lokalet brakte med seg noe annet, samtidig som det også lå en felles interesse i bunn, sier Schipschack og viser til scenekunstfeltet, som i flere tiår har benyttet bygget.
Å lete etter nye lokaler, samt arrangere fysiske visninger, midt i en pandemi er naturligvis ikke det enkleste, og de har derfor bestemt seg for å kjøre digitale visninger en stund framover.
– Vi arbeider med å finne en løsning, men ettersom denne «halvstengte» situasjonen ser ut til å vare enda en stund, har vi bestemt oss for å gå digitalt med prosjektet – fram til sommeren, i alle fall. Det er vemodig å miste den delen der vi både møter folk og samtidig kan skape et rom for kunstopplevelser uten distraksjoner. Men vi vil heller fortsette enn å stenge helt ned, sier Aitken og Schipschack, som forhåpentligvis kan invitere kunstfilmfansen til en utvidet mikrokinoopplevelse om ikke så altfor lenge.
