Insisterende fortrolig
Anmeldelse av WOOLWALKER, performance av Marita Isobel Solberg, Alfheim svømmehall, del av Coast Contemporary 2022: Land of Prey. Witch-hunting in the 21st century. Co-kuratert med Kurant9000, 27. september 2022, Tromsø.
Skrevet av Leif Magne Tangen
«Om å leve i to verdener.Om å gå ut av og inn i to verdener, og skifte ham fysisk og psykisk.»
– Aage Gaup (2014)
Alfheim svømmehall tømt for vann, med tribunebenker der det før skrånet ned mot fem-metersdypet. Der sitter jeg, på nederste benk, og ser på ull. Utovet ull, uvasket ull, store, store mengder av det, som beveger seg, danser seg, river seg over gulvet. Ikke alene. Ulla er sammen med Marita Isobel Solberg. Samtidig holder jeg i en liten håndfull ull, en slags billettstubb som vi alle fikk når vi entret Alfheim.
Bortsett fra den storslåtte arkitektoniske, så var det en kuratorisk kontekst; heksejakt i 2022. Årets utgave av Coast Contemporary hadde undertittelen Land of Prey – Witch-hunting in the 21st century. Tanja Sæter, leder og initiativtaker for det årlige kunsteventet, ønsket i år å særlig sette søkelyset på moderne heksejakt, og da særlig en hekseleir i Gambaga i Nord-Ghana, der kvinner kan rømme for å redde livet etter å ha blitt angrepet. Men heksejakt er selvsagt også overførbart til andre områder.
I utgangspunktet høres det kanskje lite trolig ut, heksejakt i 2022. Det skjer ikke her lenger, det tilhørte jo middelalderen. Det skjer (i dag) i deler av verden som vi gjerne liker å tro at vi er bedre enn, mer utviklet enn. Men likevel; 22. november i år, meldtes det om det hundrede drapet på en kvinne av en mann, i Tyskland, i 2022. Tyskland er ikke alene om å ha (dels underrapportert) problemer med vold mot kvinner. Det minner meg om en unicef-rapport fra noen år tilbake som – om ikke med disse ordene – konkluderte med at menn er farligere, dødeligere, for kvinner enn noe annet i verden. Glem krig, glem kreft, glem ulykker og medfødte årsaker. Vi lever, også i den vestlige verden, med vold mot kvinner i så stort omfang at vi må kalle det femicid.
Heksejakt er med i Marita Isobel Solbergs performance WOOLWALKER. Ikke direkte. Aldri er noe direkte fortalt i Maritas kunstnerskap. Det er aldri et klart og tydelig politisk budskap. Det er aldri en didaktisk, statistisk underbygget, researchbasert tydeliggjort dokumentarisk praksis. Det er en poetisk, essayistisk, prøvende, utprøvende, noen ganger famlende og agerende praksis. En som tar hele kroppen; kunstnerens, dyrenes, betrakternes kropp, med seg, som med kraft og teknikk skaper et helt nytt univers av lyd, følelse og lukt.
WOOLWALKER starter bak- og ovenfor meg. Utenfor mitt hør- og synsfelt. Etterhvert beveger den seg nærmere, blir hørbar, ned en slags midtgang mellom sitteradene i den tidligere svømmehallen. Se for deg en større, uformelig ansamling (som samtidig er én klump), rullende ned, skjøvet ned (det er stor friksjon mot underlaget, tenkte jeg). Så kunstneren. Også i ull, men ikke den samme ulla som hun nå fører fremfor seg, som hun snart skal gjøre sitt beste for å bli en del av, bli ett med. Ulltøyet Marita er kledd i er finvevet, strøkent, nesten blendahvitt. Fra topp til tå. Som for samtidig å skape et skille og viske ut dette skillet mellom denne store klumpen av ubehandlet ull og menneskekroppen.
Jeg knuger litt på ullbiten jeg holder i min høyre hånd, den som ble utdelt ved inngangen, anerkjenner at den er av samme ulla som organiserer seg på nytt (og nytt og nytt) fremfor meg; begynner å tenke på begrepet ekfrase slik Tamar Yacobi utbroderer det i sine tekster. Altså dette som en re-interpretasjon, som et intermedialt sitat. Eller, Yacobi snakket, litt fritt etter hukommelsen, om «interart transfer», altså en kunst som transformerer, som beveger seg mellom og med andre kunstarter. Ikke overskridende. Det er noe annet. Formasjon, transformasjon, altså en kunst som med «die spezifische Sinnlichkeit der Erfahrungen und Erinnerungen aufgreift», slik beskrev Denis Leifeld i sin 2015-bok. Altså en kunst som, i min oversettelse, tar opp den spesifikke sensualiteten av erfaringer og minner. Disse blir altså bearbeidet. Det blir ikke sagt hva som bearbeides, det blir ikke sagt hva som erfart er. Det er heller ikke nødvendig.
Mens jeg tenker dette beveger ulla seg vakkert over flisene. Det er en kontrast her mellom hvor lett Marita får det til å se ut å danse med ull, som selvfølgelig ikke er uten anstrengelse, det er helt klart vanskelig, men samtidig enkelt. Så også lyden. Fordi det er lyd. Den kommer fra kunstnerens lunger, stemmebånd, strupe, munn. Der er det ord, det er setninger, det er norsk, det er nordsamisk (tror jeg), det er fantasispråk, ikke-eksisterende språk, utdødte (for anledningen gjenopplevd) språk, ikke-språk.
Selv om jeg har angst for all performance- og scenekunst som inkluderer betrakter (så fremst betrakteren er meg), så har ull en helbredende kraft. Dette tenker jeg på mens jeg fremdeles er meg ullbiten i hånden bevisst. Det refereres ofte til Maritas samiske identitet, så også når det kommer til ull. På tysk kalles ull som fremdeles har lanolin i seg for Heilwolle, la oss kalle det helbredende ull på norsk. Det brukes ofte på babyer som på grunn av introduksjon av mat i fordøyelsessytemet får sår rompe, eller som innlegg mellom BH og bryst hos ammende mødre. Det er altså symbolsk betydning at det er nettopp ull som brukes i WOOLWALKER. Men det er mer enn det. Performancene til Marita, som jeg ikke kjente praksisen til før jeg i rundt 2012 begynte å besøke Romsa (Tromsø), er insisterende fortrolig. Jeg har etterhvert blitt bedre kjent med det svært omfangsrike universet som utgjør kunstnerskapet Marita Isobel Solberg. Det er lett å avfeie. Hun er kvinne, hun er samisk, hun er nordnorsk, hun bor i Sápmi (evt. Nord-Norge). Kvinnelighet er tydelig i alt hun gjør. Også når hun nærmer seg heavymetal-inspirert, strupesang-lignende lyder som virkelig fyller hele den store, nå tørrlagte svømmehallen. Det legges ikke skjul på, det er til stede. Måten Marita er til stede i denne performancen, som i, vil jeg påstå, alle hennes arbeider, er en brobygger. Det inviterer til fortrolighet, på en insisterende måte.
Et bardomstraume som jeg, mann 44 år gammel, har ingen intensjoner om å behandle på noen som helst måte, gjør som skrevet at jeg får angstanfall hver gang jeg blir involvert i performance-opplevelser. Så lenge det er en slags fjerde vegg mellom meg og det som skjer, går alt bra, og denne veggen må ikke være fysisk. Konseptuell, romlig, eller annet. Med en gang denne blir brutt trekker jeg meg unna (eller begynner å kaldsvette). Så er det ikke med WOOLWALKER. Stort sett alene sitter jeg der på første rad, første benk, og er helt i egne tanker, med en ullbit i høyre hånd. Opplevelsen vekker så mange assosiasjoner, synapser som skyter fart oppe i hodet, at jeg både er og er ikke til stede. Før jeg vet ordet av det har jeg en stor mengde utøvet/ubehandlet ull mer eller mindre i fanget og Marita, som en del av denne ulla, roper/snakker/synger, høyt og til dels avskrekkende. Overraskelsesmomentet bringer meg helt og holdent tilbake til øyeblikket. Men i motsetning til min (ubevisste normale) reaksjon hverken kaldsvetter eller springer jeg ut av rommet. En stor ro er hos meg, som om ullbiten i hånda gir meg ro. Dette kunstnerskapet stoler jeg på, kjenner jeg, forstår jeg, og i et kort øyeblikk er jeg en del av WOOLWALKER. Rent kinematografisk kunne her en kollasj hvor alt er ett og ett er alt, all lidelse, all glede, alle historier, fortalt og ufortalt, fremstilt opplevelsen. Fordi det er to verdener, det er noe med det Aage Gaup skrev i 2014, sitert øverst i teksten, men også noe som Hans Ragnar Mathisen så ofte bringer opp, at han kommer fra en linje av noajdde (som det heter på lulesamisk, som jeg fremdeles prøver å lære meg), og at kunstneren er en noajdde fordi den bringer historier og følelser og muligheter – og verdener sammen. Så også Marita Isobel Solberg. WOOLWALKER konsolidierer og i overført betydning er de ikke-nevnte, det har-skjedd, det som fremdeles skjer, det er det som Marita her bearbeider, for oss alle.
Film av Leif Magne Tangen. Flere filmsnurter på instagramkontoen til Hakapik.
Postscriptum: sammenhenger.
Når denne teksten får siste gjennomlesning (og tilføyninger), romjula 2022, er den ulla som jeg fikk som del av performancen fint dandert i en liten treting som jeg lagde på et tresløydkurs ledet av duodjár Nils-Johan Labba, arrangert av Loppa sameforening (som jeg merkelig nok sitter i styret til), sommeren 2022, den igjen står opp på fire bøker som jeg for tiden blar/leser i, som alle handler om, mener jeg, på forskjellige måter, å ikke bare å fortolke verden men å føre ulike deler av verden sammen.
PS II: helhetlig.
Formidling, et It-ord i institusjonskretser, slår meg som ikke-passende for det som Marita sitt kunstnerskap nesten dirrer av. Dette er noe hun har til felles med flere andre samiske kunstnere som jeg beundrer. Noen skrev en gang at Keviselie/Elle-Hánsa/Hans Ragnar Mathisen formidler samisk kultur. Det er ikke adekvat, ikke dekkende, nesten misvisende. I allefall i min forståelse av ordet formidling fordi jeg forstår det som noe som ledes av noe annet, det formidler noe. Marita formidler ingenting. I feks. denne teksten har jeg prøvd å argumentere at hun er ull, men at ull ikke er ull, det er noe mer, noe mer helhetlig, noe som er nærliggende å forså som noe som er en del av noe større, på samme som at duodji ofte ikke er avgrenset til bare å «lage» noe, det er en livsstil, har en egen filosofi, det er helhetlig, har et stort omfang, et som jeg uten spesifikk, ofte kulturell betont, kunnskap, nødvendigvis vil ha store problemer til å se helheten av.
PS III: ettervirkning.
Litt som når Albert Åberg filosofisk spør om hva som er ham, hvor han starter, avgrenses og slutter, slik tenker jeg også nå, mer enn to måneder senere, om det opplevde. Det har, hos meg, hatt et etterspill, en etterklang, et postskriptum, jeg finner meg selv i situasjoner der jeg tenker igjennom hvordan helhetlig på et følelsesmessig nivå, ikke bare kulturelt og i et metaperspektiv, jeg lurer på om helbredelse er noe som bør være en følge av en slik performance. Hvordan den klarer på et lite øyeblikk å treffe et punkt som Roland Barthes beskrev som forskjellen mellom det generelle fortolkningsgrunnlaget, altså studium, og det personlige, det som bare kan skje denne betrakteren, altså punktum (mine oversettelser, har aldri lest Barthes på norsk). Det er helt klart at den spesifikke reaksjonen jeg hadde i øyeblikket er noe som bare jeg kunne ha hatt. Ikke var den intendert, ikke forutsett ei heller mulig å gjenskape for andre.
PS IV: nesten som slow cinema, og Chantal Akerman.
Langsom kino. Performancen varte ikke lenge. Jeg tok ikke tiden, men kanskje 45 minutter? Likevel var den langvarig, ikke tidsmessig, men den hadde en måte å bygge seg opp på som gjorde at den var langsom. Som i ikke hektisk. Den hadde helt klart et slags narrativ, den hadde en begynnelse, høydepunkt og en avslutning, selv om sistnevnte var kanskje noe mer som et slags «utklang»; som når klangen etter en klokke bare langsomt forsvinner. Jeg har tatt meg selv å tenke på performancen på samme måte som filmer som varer over flere timer, jeg har lurt litt på hvorfor jeg tenker på denne måten rundt akkurat denne opplevelsen, det er ikke det jeg gjør til vanlig. Nøkkelen ligger nok i det faktum at den føltes lengre enn det den faktisk, tidsmessig, var. Altså som om tiden gikk langsommere og var mindre relevant for selve opplevelsen, som er et viktig element i det som ofte kalles slow cinema. Gjennom repetisjon og et ikke tydelig narrativ (narrativet var til stede, men ikke tydelig og ikke noe en på forhånd kunne forutse), noe som gjør at jeg ser denne performancen i forbindelse med f.eks. noen av filmene til Chantal Akerman. Det er store forskjeller mellom Solberg og Akerman, men repetisjon og kvinnelighet og et inderlig forhold til å være insisterende fortrolig, det deler de.
