Krass kritikk av eget regime kontrasteres med milde stemmer
Anmeldelse av festivalutstillingen under Barents Spektakel 2023, kuratert og produsert av Pikene på Broen, 24. februar–1. mars 2023, Kirkenes
Med festivalutstillingen under årets Barents Spektakel setter Pikene på Broen fingeren på de ulike aspekter som kriger om vår oppmerksomhet, som Russlands invasjon av Ukraina og behovet for å koble av og ta vare på seg selv.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Utgangspunktet for Barents Spektakel var i år, som tidligere år, geopolitisk kunst og kultur i ulike sjangre. At motstand mot den pågående krigen i Ukraina har bidratt med drivstoff til årets event, var nok både ventet og ønsket. Dette kom spesielt til syne i åpningsshowet, som inneholdt både hylekor, en linedanser og ei trebru med vaiende fakler. Årets kunstutstillinger fant sted i Terminal B, der ulike verk inngikk i årets festivalbar drevet av Fridaymilk (Zhanna Guzenko og Oleg Khadartsev), og i «den gamle brannstasjonen» – en av Kirkenes’ historiske bygninger. Det er sistnevnte jeg tar for meg i denne anmeldelsen. Med sin gamle kropp brukes brannstasjonen som den er, og kunsten integreres med det umalte gamle trepanelet, stikkontaktene og linoleumen. Med en viss risiko for å påvirke eller forstyrre kunstuttrykkene, har man også samvittighetsfullt tatt i bruk gamle møbler der man trenger sitteplasser.
Skjult informasjon i veggene
Det mest lekne arbeidet i årets utstilling er A Knock From Below Heard At The Bottom (2022). Kunstner Polina Medvedevas verk befinner seg i et rom med en rød sofa, stuebord og en kjøkkenkrok. Her har Medvedeva skulpturert stikkontakter i porselen som ligner på de eksisterende, og montert dem rundt omkring i rommet. Stikkontaktene spiller av hørespill som kun kan høres ved å bruke spesiallaget «avlyttingsutstyr». Mens man vandrer rundt i rommet med hodetelefoner og det som ligner en liten racket, hører man ulike tekster dramatisert på norsk og engelsk. For eksempel forteller en av tekstene om hvordan man bør vrenge genseren for å bli beskyttet mot onde ånder hvis man går seg vill, mens en annen handler om en slags «gaslighting» der en gruppe får en uvitende deltaker til å tvile på sine egne sanser og føye seg etter resten av gruppen.
Tekstene er satt sammen av klipp og tekster fra mange forskjellige kilder uten – for meg i alle fall – noen tydelig fellesnevner. I tillegg til å være fragmenterte og ulike, hører man dem i bruddstykker når man går rundt i rommet. De er korte nok til at den lekne følelsen i avlyttingen beholdes, og den morsomme tonen i verket står i fin kontrast til et alvorlig tema.
Usynlig og uhørlig
Under festivalen kunne man også oppleve virtuell graffiti på vegger rundt omkring i byen. Art Group Yavs Confession of the Streets (2023) var usynlig digital kunst, kun tilgjengelig via en augmented reality-app. Verkene var ekte «pieces», spraymalt på vegger i forskjellige russiske byer, dokumentert av kunstnerne, men straks fjernet av myndighetene. Noen av maleriene fikk kun stå i noen timer før de var overmalt. De fortsetter heldigvis å eksistere i den digitale verden, og fikk nå nytt liv i Kirkenes. Appens brukervennlighet var ikke optimal, og det krevde mye leting for å klikke seg inn i riktig meny. Da jeg endelig fikk appen til å fungere, var jeg dessverre på vei hjem.
Under panelsamtalen «The Day When Trust Was Broken», som ble holdt i Samfundshuset på åpningskvelden, fikk man blant annet et tilbakeblikk på fjorårets verk Two sides of the river av norske Tine Surel Lange og ukrainsk-russiske Pavlo Grazhdanskij. Det performative arbeidet avsluttet fjorårets Barents Spektakel. Planen var da at de to kunstnerne skulle utveksle lyd på tvers av Pasvikelva, men performancen ble direkte påvirket da russiske myndigheter nektet Grazhdanskij å spille. På russisk side av elva hadde Grazhdanskij fått beskjed fra myndighetene om å holde seg taus på grunn av dårlig vær, mens Lange, som sto sammen med kunstpublikummet på den norske siden, sendte sine lyder mot grensen uten å se noe til den angivelige snøstormen. Lydkunstverket endte dermed med å få symbolsk betydning: Spesielt i Kirkenes har folk til folk-samarbeidet vært viktig, og nå er disse kanalene lagt i dvale.
Verket fortsatte inn i årets utgave, der det tok form som en installasjon bestående av en lydløs høyttaler og en veggavis som inneholdt kunstneruttalelse og gjenga den opprinnelige kjøreplanen for arbeidet. Two sides of the river, både fjorårets avkappa performance og årets installasjon og panelsamtale, viser hvordan storpolitikk og konfliktene lenger sør har grepet inn i lokale forhold – både mellom Kirkenes og naboregionen Nikel på den russiske siden og i samarbeidet mellom to enkeltkunstnere.
Fra kulde til varme
Den av kunstnerne som har fått tilpasset utstillingsrommet i størst grad, er den svenske kunstneren Pia Lindman, hvis digitale malerier vises på en plassbygd skjerm innenfor små pulter med stoler og leselys. Kunstneren har lenge jobbet med healing som medium i kunst, og bruker denne praksisen som utforskningsmateriale. Lindman illustrerer og beskriver sanseopplevelsene, tankene, ordene og innfallene hun får når hun oppfatter energien til sine klienter.
På en liggende skjerm, pent installert på høyde med en seng, vises en serie digitale malerier. De fremstår som dokumentasjon av kroppslige inntrykk, og beskriver dette gjennom farger og former. Bildene fremstår upretensiøse, og jeg tviler ikke på at dette er opplevelser som Lindman faktisk har hatt. For de som er nysgjerrige på hvordan en healer opplever prosessen, er nok dette interessant og uvanlig – healere er ofte mer mystiske rundt sin metode enn de er pratsomme. Lindman har også skrevet notater som grenser til eksperimentelle dikt. Der skiver hun om kroppslige fornemmelser, symboler, dyr, vann, følelser og ord jeg forbinder med psykologi og selvutvikling. Lindman virker troverdig, men jeg tenker at hun gjerne kunne gått lenger i å eksperimentere med materialet.
Deler av Lindman prosjekt foregikk i en sauna dimensjonert for 70 gjester. Her fikk publikum høre fortellinger om helbredelse fortalt av ulike personer som hun hadde behandlet. Saunafortellingene har tydelig sammenheng med verkene i installasjonen, og også disse fremsto som dokumentasjon av en healingprosess. Der tekstene og maleriene hadde egne estetiske kvaliteter, fikk de muntlige innleggene en hovedsakelig hyllende karakter som ikke var så kunstnerisk interessant.
Selvrefleksjon og omtanke for kroppen fant man også i gården bak brannstasjonen. To mindre saunaer, utstyrt med lydverk på innsiden, ønsket publikum varmt velkommen. Verket Sauna Stories er et samarbeid mellom Kirkenes’ nyetablerte badstuforening og The Pigeon-Gram Collective. Sistnevnte har lest inn egne tekster, som også er tilgjengelig i en trykksak. De ulike skribentene har, veiledet av redaktørene Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen (Tekstbyrået), reflektert over kunst, objekter og bygg som står dem nær. Som eksempel gir Amanda Hakoköngas’ tekst – om finsk design og dets innflytelse i skribentens liv – et humoristisk perspektiv fra en person som føler seg omringet av interiør hun betrakter som kjedelig. Tekstene, som er lest inn av skribentene selv, er ærlige og tidvis veldig, veldig gode.
Totalopplevelsen var at Barents Spektakel 2023 – med utgangspunkt i verkene på Brannstasjonen – fortalte om ulike aspekter av virkeligheten, noen mer politisk orientert, mens andre fremsto mer ettertenksomme om sunnhet, hverdagsliv og det nære. Det var en fin blanding av alvorlige temaer og det litt lettere. Også ihuga aktivister må sette seg ned i blant.
Hakapik gjør oppmerksom på at Astrid Fadnes som er ansatt i Pikene på Broen også er del av redaksjonen til Hakapik. Fadnes har ikke vært involvert i denne anmeldelsen.
