Foto: Inger Emilie Solheim

Foto: Inger Emilie Solheim

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no inneholder både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser, intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer også andre kritikere til å bidra med anmeldelser fra det sirkumpoalre nord. Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  

I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået og Troms Fylkeskommune for godt samarbeid.

 

 

 

 

Toveisflørt

Toveisflørt

Anmeldelse av Chat Room, en performance av Becky O’Brien og Jake Williams, Skippergata 52 i Tromsø sentrum, del av kunstfestivalen Open Out, 8.juni 2018

Skrevet av Inger Emilie Solheim


 Foto: Open Out Festival

Foto: Open Out Festival

En sex chat, to relasjoner og to forventninger.

Danseren Becky O’Brien og video- og lydkunstneren Jake Williams fremfører performancen Chat Room for et publikum på rundt tredve stykker under feminist/queer-festivalen Open Out. O’Brien sitter foran en laptop med webkamera, og en projektor er ordnet slik at publikum kan følge med på aktiviteten på laptopen.

Vi får først et innblikk i andre live-chatter, før O’Brien starter en egen livestrøm. Hun går raskt inn i en rolle, rutinert, med sexy posering og bevegelser. Williams sitter ved en mixer og improviserer live musikk basert på lyder fra chatten. Musikken påvirker O’Briens bevegelser som blir mer og mer eksperimentelle. Livestømmen har et publikum på litt over hundre seere.

Kommentarfeltet gjennomgår en metaforfose. Fra kåte utsagn og seksuelle gif’er, fylles den opp med spørsmål om hva som skjer, hvilket stoff O’Brien bruker og om hun er mentalt syk. En spenning bygges opp mot et underholdende klimaks der O’Brien avslører oppsettet med projektor og publikum for de som følger livestrømmen. Idet hun dreier webkamera mot oss, som vinker til seerne, eksploderer kommentarfeltet. Folk ler, mange har allerede skjønt at det er en eksperimentell greie, noen føler seg brukt, andre elsker det.

De to gruppene som involveres gjør verket dynamisk og meta. Kommentarene og voyeurismen i chatten blir outet foran et publikum, oss, og nettfølgerne gjennomgår en koopernikansk vending, fra å være kikker til selv å være subjektet. Også vi overraskes av at vår rolle som observatør avsløres for chatpublikummet. Samtidig virker det som om de to typene publikum får kunstnerne til å inngå noen kompromisser. Rutinen er regissert opp mot twisten på slutten, og verket er et publikumsfrieri som holder på seerne og ikke tar noen risker. Kommentarfeltet, som gjør et stemningsskifte, tilfredsstiller kikkeren i oss og er det mest interessante elementet med størst potensial og uforutsigbarhet.

Vind i seilene til Artica Svalbard

Vind i seilene til Artica Svalbard

Stillfarende superhelter

Stillfarende superhelter