Camper mellom liv og død
Anmeldelse av utstillingen Salt i sår, The Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice, Folkeparken i Tromsø, 28.06.2020 – 12.07.2020.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Utstillingen Salt i sår starter campingsommeren i krysset mellom det gode og det onde.
Med antibac lett tilgjengelig, serveres dumpsterdivet bakevarer og te i medbrakt kopp ved en sliten campingvogn parkert i Folkeparken i Tromsø. Inne i campingvognen, som er visningsrommet The Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice (mer om det senere), fanges blikket først av en tegning på papir som viser to sorte kråkefugler. De to rufsete fuglene står vendt mot hverandre og holder en sølvkule i nebbet mellom seg. De er del av Camilla Renate Nicolaisens soloutstillingen Salt i sår som i tillegg til tegninger, består av keramikkskulpturer og en skulptur av edderdun.
Fugler i natur og kultur
Det er ikke godt å si om det er ravner eller kråker som kikker tilbake på meg fra blekktegningen på det skjøre, gulhvite papiret. Kanskje er det Hugin og Munin? Det er nok ikke så viktig. De representerer uansett en myteomspunnet fugleart som, i likhet med svarte katter, mørke skyer og andre skapninger eller naturfenomener, har opptrådd som visuelle representasjoner av ulykke, død og fordervelse i folklore og andre kunst- og kulturhistoriske fortellinger. I en periode etter at Covid-19 for alvor brøt ut i vår, fikk disse bildene en viss oppsving i sosiale medier. Selv tilbrakte jeg flere uker i hjemmeisolasjon mistenkt for å ha Covid-19 i mars og april. Det ble noen dystre tanker og en hel del instagram-scrolling disse ukene. Da var det ikke sjeldent at slike «varselbilder» dukket opp på telefonen min. Mest delt – i min feed i alle fall – var nok Theodor Kittelsens tegning Pesta i trappen (1894-1896) som viser en sortkledt skikkelse komme kravlende opp en trapp. Bildet trakk effektivt en linje fra dagens pandemi tilbake til Svartedauen som Kittelsen personifiserte i denne og en rekke andre illustrasjoner. I arbeidet med verkene til Salt i sår har Nicolaisen, i følge utstillingsbeskrivelsen, tatt utgangspunkt i slike billedlige fremstillinger av død og pest i kunst- og kulturhistorien. Blant annet trekkes Studio Ghiblis animasjonsfilm Princess Mononoke (1997) fram som en viktig inspirasjon.
At fuglene spiller en så stor rolle i utstillingen til Nicolaisen har nok sammenheng med hennes kunstpraksis hvor natur og kultur står sentralt. Blant annet er hun opptatt av menneskets forhold til andre arter, og spesielt fugler er et tilbakevendende motiv i Nicolaisens allsidige praksis som i tillegg til skulptur og tegning, gjerne også omfatter interaktive arbeider, lyd- og videokunst.
Kråkenes plass som «varslere», blant annet i folkloren, gjør dem til et naturlig valg i tematikken Nicolaisen har tatt for seg. Hos Nicolaisen gjør de imidlertid mer enn å vise til død og fordervelse. Sølvkulen hun har gitt de to fuglene, og som de lekent holder mellom nebbene, minner oss på at dersom man ser forbi de sorte fjærene så er ikke kråkefamilien utpreget mørkbetont. Studerer man kråkenes adferd vil man finne at de er både lekne og kreative skapninger hvis intelligens har imponert mang en fugleekspert. Ved å ta denne lekenheten inn i motivet oppstår en dragning mellom godt og ondt, lys og mørke, liv og død, som også er gjennomgående i hele utstillingen.
Kystkultur
Dragningen mot det mørke er også sterkt til stede i utstillingens andre tegning, som viser en mørk grå sirkelform. De virvlende byantstrekene gir inntrykk av bevegelse og danner en form som minner om et påbegynnende sort hull eller et annet uhyggelig mørke som er på vei mot meg.
I taket over tegningen henger en sirkelformet skulptur bestående av en samling grått edderdun montert på en piggtråd. I motsetning til tegningens truende mørke, viser edderdunet tilbake i tid, til kystkultur og århundre gamle tradisjoner. Gjennom generasjoner har det vært vanlig å sanke dun fra ærfugler langs norskekysten. I dag er ærfuglene fredet og Vega i Nordland er blant de få stedene i Norge hvor tradisjonen fortsatt videreføres. Her opprettholdes det nære, og gode, forholdet mellom ærfuglene og menneskene når deler av lokalbefolkningen opptrer som «fuglevoktere». Blant annet bygger de spesialtilpassede hus (såkalte e-hus) for å beskytte fuglene. Skulpturen i edderdun kan dermed ses som et bilde på et nært samarbeidsforhold mellom mennesker og andre arter.
Sett i sammenheng med den litt angstfulle tegningen, forstyrres imidlertid dette bildet. Sammen minner de to arbeidene om at det, til tross for gode forhold i naturen, også finnes en hel del ubarmhjertighet som viser seg i ødeleggende naturkrefter som vi ikke har kontroll på. Det har vi sett flere eksempler på den siste tiden i form av menneskets kamp mot koronaviruset – en kamp som jo også har blitt knyttet til dyreavl og som trolig er et resultat av et heller tvilsomt forhold mellom mennesker og dyr.
Det er for øvrig også verdt å nevne at denne utstillingen passer godt inn i Folkeparken, hvor Perspektivet Museum har sitt friluftsanlegg. I naustet, som ligger bare noen meter nedenfor campingvogna, viser museet utstillingen In Cod We Trust, hvor nettopp nordnorsk kystkultur er i fokus. Om det er tiltenkt eller ikke fra Nicolaisens side vet jeg ikke, men passende er det uansett.
Saltmineraler
Utstillingens mest «levende» verk er en samling sorte keramikkskulpturer som synes å nærmest vokse opp av det sorte gulvet i campingvogna. Denne klyngen med skulpturer minner om sopper, eller en annen mystisk planteart. Skulpturene aktiveres med vann som er fylt opp i de mørke «sopphattene». I følge kunstneren selv er det tenkt at vannet skal gjennomgå en krystalliseringsprosess i løpet av den tre uker lange utstillingsperioden. Det er dermed her at utstillingstittelen, Salt i sår kommer best til uttrykk. Tittelen bygger på uttrykket «å strø salt i såret», kjent som et språklig bilde på å gjøre vondt verre. Igjen serveres et tvetydig bilde. For salt har også mange gode egenskaper. Som det påpekes i utstillingsbeskrivelsen er for eksempel saltmineralene fra dødehavet ettertraktet for sin helbredende effekt. Man kan altså tenke seg at disse uhumske, sorte vekstene kan være både giftige og helbredende i møte med mennesker.
Når tegning på papir kombineres med skulptur i edderdun og krystalliserende keramikkskulpturer, oppstår en god dialog med kunsthistorien og dens omgang med pest og død. Men først og fremst er det den stadige pendlingen mellom det gode og det onde i natur og kultur som gjør at Salt i sår fremstår som helhetlig og gjennomtenk. Samtidig er det en utstilling som stiller aktuelle spørsmål ved betydning av gode og dårlige forhold mellom mennesker og andre arter og konsekvensene dette har for oss.
Men besøket i campingvognen er også interessant med tanke på kunstprosjektet utstillingen er en del av. Som nevnt tidligere er campingvognen basen til det kunstnerdrevne visningsrommet The Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice, etablert – og kurartert – av kunstnerne Ruth A. Aitken og James S. Lee. I 2019 startet de et utstillingsprogram som de kaller «Failure, Understanding, Care (& Kunst)». Soloutstillingen til Camilla Renate Nicolaisens er sommerens, og årets, første utstillingsprosjektet i denne serien.
Manifest
«Failure, understanding, care (& kunst)», bygger på et manifest med samme navn, utarbeidet av Ruth A. Aitken. Manifestet består av tre regler som alle inviterte kunstnerne må forholde seg til mens de arbeider frem utstillingen. I følge reglene kan man ikke benytte seg av fly, (hverken for frakt av kunstnere eller gjenstander), ikke kjøpe inn nye materialer til produksjonen og ikke bruke elektrisitet i forbindelse med utstillingen. Til Salt i sår har for eksempel Nicolaisen (som bor i Tromsø) valgt å gjenbruke keramikk og å ta i bruk materialer hun allerede hadde liggende. Edderdunet er for eksempel en gave hun har fått fra bestemoren sin.
Med tanke på restriksjonene som vi alle har måttet forholde oss til de siste månedene, har kuratorene Aitken og Lee skapt et utstillingsprosjekt som denne våren dessverre har blitt enda mer relevant enn det var da de presenterte den første utstillingen i 2019. For på samme måte som at reglene tvinger kunstnerne som deltar til å endre sine arbeidsmetoder, er vi alle nå møtt med en ny situasjon hvor vi må forholde oss til nye regler som hindrer oss i å fortsette som før.
Med eller uten korona, Aitken og Lee beviser at kunst fortsatt kan gi nye interessante innganger til å retenke dagens klimautfordringer, for eksempel ved å fokusere på produksjonsmetoder og overforbruk i kunstverden. Med Salt i sår tas konseptet enda lengre. Særlig interessant blir det når Nicolaisen henter frem kunnskap med røtter i lokale tradisjoner, f.eks. ved å bringe inn edderdun, og gjør det til utgangspunkt for videre refleksjon angående gode og dårlige forhold mellom mennesker og andre arter.
The Arctic Agency for Environmental Research Methodologies and Artistic Practice har flere utstillingsprosjekter på gang i Folkeparken i løpet av sommeren. Her har nok kuratorene en liten jobb å gjøre med tanke på formidling av utstillingsprogrammet. Likevel synes jeg konseptet, sammen med utstillingen som presenteres i denne omgang, byr på imponerende mange metoder for å forsøke å forstå koronatiden vi lever i.
