Lett å bære tung bør
Anmeldelse av utstillingen Inghild Karlsen: Lott/Lotto, Nordnorsk Kunstnersenter, 07.11.20-10.01.21, Svolvær
Skrevet av Maija Liisa Björklund
Fotograf: Kjell Ove Storvik
Inghild Karlsens soloutstilling Lott/Lotto på Nordnorsk Kunstnersenter viser nyere og eldre verk satt sammen i det som kan oppleves som én større installasjon. Elementer gjenbrukes og går tilsynelatende lett inn i en ny sammenheng, som de ofte gjør i Karlsens kunstnerskap. Gjennom et snev av mørk humor og samfunnskritikk inviterer utstillingen samtidig til refleksjon om bærekraft.
I tillegg til filt, som i følge Karlsen selv var materialet som fikk hennes idéverden til å stemme og gjorde det mulig å inkludere egen erfaring i kunsten, har hennes eget blikk på omgivelsene vært den andre store kilden til kunstnerisk råmateriale. Dette blikket kan forstås som en realisme-orientert tendens i kunstnerskapet, i den mening at inntrykk fra den ytre verden er utgangspunktet for kunsten.
Gravitasjonen i materien
Derfor virker det veldig naturlig at den store hvalskallen, som står oppreist på hau i det ene hjørnet av lokalet på Nordnorsk Kunstnersenter, beskrives som et omdreiningspunkt for utstillingen. Den ser massiv, tung ut; den lukter svakt av fett. I det jeg vandrer mellom skulpturer og installasjoner av filt, glass og dyptrykk, tar jeg meg selv i å bevisst eller ubevisst «sjekke inn» med hvalskallen – som om alt annet i rommet forholder seg til den, eller er nødt til det. Det er som om den tilfører selv små elementer i utstillingen en annen tyngde, som for eksempel tegnestiftene som de nyere tusjmaleriene Lyttemalerier er festet med.
Kraniet er fra en vågehval Karlsen fikk på Skrova omkring 1990, og verket heter ganske enkelt Vågehvalens hodeskalle. Det er vanskelig å si hvordan den er behandlet. Fargen er i ulike brunsjatteringer og overflaten har et vagt skinn som på avstand kan minne om bronse. På det lange bordet ved siden av ligger omkring hundre avstøpninger av hval- og selbein i bronse, og kinesisk lakk på polygon. De stammer fra en hval og to seler, brukt i en utstilling for første gang rundt samme år. Formene og overflatene gir assosiasjoner til både funksjonell design, leketøy, kitsch og oljesøl.
Årstall blir for øvrig konsekvent ikke oppgitt i verksinfoen, noe som gir utstillingen et ytterligere preg av en sammenhengende installasjon, der alt dras mot hverandre, med kraniet som omdreiningspunkt, målestokk og påminnelse om en verden der ute. Følelsen av sammenheng forsterkes også av den i blant tette avstanden mellom verkene, som om de var medlemmer av en familie med ubestemt alder og posisjon seg imellom. Arealet er godt utnyttet – rommet er fullt, uten å føles trangt. De åtte dyptrykkene på håndlaget akvarellpapir i installasjonen Drift er montert høyt på veggen og løfter blikket opp, så det nesten føles som de skal rømme inn i sprekken mellom veggen og taket, ut av utstillingsrommet.
Fra marginal til sentral i norsk kunst
I filmen Outodoor/Indoor - en samtale med Inghild Karlsen (2020) har Nordnorsk Kunstnersenter invitert kunstneren til å montere og snakke om installasjonen «Outdoor/Indoor» (1994) som er et av hennes mest kjente verk, samt andre sider av den kunstneriske virksomheten. Hennes store betydning for kunstscenen i Norge løftes ytterligere fram gjennom dette grepet, og gir utstillingen en ekstra dimensjon. Outdoor/Indoor er skjelettet av en campingvogn, bygd i treverk, hvalbein og greiner, og var verket Karlsen stilte ut da hun representerte Norge på São Paolo-biennalen i 1994.
Karlsen har gjentatte ganger blitt trukket fram som en representant for nye tendenser og arbeidsmåter som vokste fram i norsk kunst fra 1980-tallet. Hun var blant annet en av de første kunstnerne som arbeidet med installasjoner i Norge, en form som siden begynnelsen av 1980-tallet har gått fra å være en marginal til å bli en helt sentral uttrykksform i samtidskunsten. I tillegg har hun blitt framhevet for sin tidlige bruk av video som kunstform. Uten å bli heroiserende, må Inghild Karlsen kunne kalles en pionér; hennes bidrag i den norske kunstscenen gjennom 40 år kan ikke undervurderes.
Outdoor/Indoor skulle egentlig vært med i utstillingen, som på grunn av pandemien ble utsatt. Verket måtte dermed videre før åpningen – men gjennom filmen får det en veldig tydelig tilstedeværelse i utstillingen, som et noe mer spøkelsesaktig omdreiningspunkt enn det nevnte hvalkraniet. På São Paolo-biennalen ble det, i tillegg til Outdoor/indoor, også satt opp større installasjoner utendørs under samme prosjekt-tittel, i form av fiskehjelle-lignende strukturer, ikke ulike det offentlige kunstverket Else (2005) på Langnes i Tromsø. I likhet med campingvognen kan disse strukturene oppleves både utenfra og innenfra. De har, som leder ved Nordnorsk Kunstnersenter, Svein Ingvoll Pedersen, påpeker i intervjuet, et realistisk 1:1 format, som ikke er utypisk for mange av skulpturene. I filmen beveger Karlsen seg kontemplativt rundt og inni verket, og reflekterer rundt tema som åpne landskap, avstander, nomadisme, nøysomhet og resirkulering.
Nordlige områder og Nord-Norge spesielt har hatt en viktig rolle i Inghild Karlsens kunst. Gjennom tema, motiver og materialer har en stor del av hennes kunstnerskap spesielt vært knyttet til disse delene av verden, og det går opp for meg igjen hvor toneangivende hun har vært i å skape et slags visuelt repertoar innenfor kunsten, når det kommer til representasjonen av verdiene hun snakker om. Karlsen har i en rekke installasjoner og performancer tatt utgangspunkt i konkret kulturhistorie, landskap og levesett i arktiske og subarktiske områder, og forholdet mellom natur og kultur har vært et tilbakevendende tema. Det takknemlige med arbeidene er at de fremstår verken som rent tilbakeskuende eller nostalgiske – ofte er det evnen til å løfte fram noe større og mer allment fra konkrete enkeltgjenstander og fenomener som karakteriserer dem. De syv musene (2006) utenfor Hålogaland teater i Tromsø fremstår som like selvfølgelige i landskapet som Else (2005) eller fiskehjellene på Langnes, som noen også kaller de.
Bærekraften og tyngdekraften
De store røde og gule blåsene i installasjonen Drift er blåst i glass, og jeg får vite at de har vært utstilt før, men at «lokket» som imiterer taufestet er laget på stedet; at de slik kanskje har gått fra å være noe annet, til å bli garnblåser av glass. De mange referansene til hav og fiske, gjenspeiles også i tittelen Lott/Lotto. Lott kommer fra norrønt hlutr, og har samme opphav som lodd, i begge ordets betydninger som lotterilodd, eller vekt/dybdemåling. Hlutr betyr del eller part, og på samme måte brukes lott som betegnelse på en del eller part av fortjeneste eller avkastning etter arbeids- eller kapitalinnsats, særlig i fiske. Tittelen åpner opp for utallige tolkninger beroende på hvilket «lodd» du trekker, eller kaster. Men det er vanskelig å ikke tenke på urettferdigheten i fordelingen av fiskekvoter, der multinasjonale selskaper med sine trålere får kvotene kastet etter seg, på bekostning av mindre og faktisk mer bærekraftige og kostnadseffektive båter. «Kastet etter seg», som i at det kan fremstå som en bevisst og ønsket utvikling at større aktører skal ha muligheten til å karre til seg kvoter. Det er altså ikke bare vinnerflaks. Det er også i disse mellomrommene hvor man kan ane en viss kritikk, eller kanskje et snev av mørk humor, at utstillingen bidrar til ny refleksjon uten å virke formanende eller påtrengende.
Det er flere elementer i utstillingen enn den fraværende campingvognen som peker på en slags pragmatisk og nomadisk tilnærming. For eksempel har Karlsen gjort arbeidsprosesser – som blant annet filting – til en del av utstillingen, ved å la performance og installasjon gli over i hverandre. Denne tendensen har fått flere til å peke på bevegelse som en karakteristisk del av hennes kunstneriske praksis. I Lott/Lotto er det også en form for bevegelse i den hyppige gjenbruken av ulike objekter og elementer som er hentet fra installasjoner Karlsen har presentert i andre sammenhenger, slik som for eksempel i et av filtarbeidene i utstillingen, som tidligere har vært brukt i en performance – eller som med gjenbruken av de nevnte blåsene. Også små detaljer som for eksempel den særegne bretten i midten av flere av dyptrykkene, gjør de til mer enn kunstverk på veggen her og nå. De kan også sees som objekter som muligens kan brettes sammen og bæres med videre på en lettest mulig måte.
