Avgang Tromsø 2021: Marije Jenssen
I intervjuserien Avgang Tromsø 2021 har Hakapik snakket med alle nyutdannede kunstnere fra Kunstakademiet i Tromsø. Her forteller Marije Jenssen om sitt bachelorprosjekt Tida e ikkje ei linje (2021).
Som student på KMD ved Universitet i Bergen arbeidet Marije Jenssen med akvareller og litografi. Da hun valgte å gå siste året på Kunstakademiet i Tromsø flyttet hun hjem til familiegården i Fjellfroskvatnet i Balsfjord. Der utviklet arbeidet seg i nye retninger.
Kan du fortelle litt om hvordan avgangsprosjektet ble til?
– Når pandemien førte til at universitetene stengte, flyttet jeg til gården vår i Balsfjord og jobbet med materialer og på verkstedet som var tilgjengelig der. Søsteren min introduserte meg for grindvev og jeg arbeidet videre med ull og treverk. Det er inspirerende å lage ting selv, for hånd. Det gir en ekstra dybde til produktet når det har vært tidkrevende. Prosessen blir en større del av kunsten. Alt garnet jeg bruker her er spunnet og farget for hånd, og stokkene er fra skogen hos broren min. Det jeg har jobbet med er altså veldig prosessbasert. Jeg har utforsket teknikker og brukt gamle materialer som har blitt glemt eller skal kastes. I verkene hinter jeg til tradisjonene som ligger bak. For eksempel til rátnu, greneveving, som jo er en gammel nordnorsk og samisk teknikk. Det hadde jeg lyst til å trekke frem gjennom å bruke det samme oppsettet. Grindvev er en annen enkel teknikk og en veldig stegvis prosess. Det liker jeg.
– For meg er det ikke viktig at det blir et håndverksprodukt som skal selges. Det jeg gjør er mer lekent og kanskje litt useriøst på den måten at det bare er spunnet opp og slengt her og der. Kanskje handler det litt om hvor grensen går mellom kunst og håndverk. For meg går grensen i produktet.
Er det noen kunstnere som har inspirert deg i arbeidet?
– Jeg har lært veldig mye av Hilde Hauan Johnsen. Det var hun som lærte meg å spinne. Jeg er veldig takknemlig for det. Også Kiyoshi Yamamoto har vært en inspirasjon. Spesielt flettingen hans og det å jobbe mer lekent med tekstil. Selv lærer jeg fortsatt teknikker og er enda litt «innenfor ramma», men etterhvert håper jeg å bli så trygg at jeg kan bryte rammene.
Du har studert i Bergen og i Tromsø. Hvordan har de ulike stedene påvirket praksisen din?
– Det å arbeide med tradisjonelle teknikker er noe jeg begynte med når jeg flyttet nordover etter å ha gått de første årene i Bergen. Der arbeidet jeg med akvareller og litografi. Også da arbeidet jeg mye med identitet, familierelasjoner og nordnorsk natur. Men det ble motiver. Det ble oversettelser. Når jeg kom hit eksploderte det i dette, som er noe mer enn en oversettelse. Jeg tror jeg trengte og komme tilbake til den plassen der inspirasjonen min kommer fra. Men det var veldig fint å få sammenligne to universiteter, og slik få kjent på hva som passer for meg personlig.
Kan du si litt om tittelen «Tida e ikkje ei linje? Hvorfor har du valgt å bruke dialekt?
– Dialekt er noe jeg synes er vakkert, og gir dybde til språket vårt. Måten vi bruker ord påvirker hvordan vi formidler våre opplevelser, og dialekta sier mye om min historie og tilknytning. Disse verkene anser jeg som svært nordnorske og tittelen er en del av det. Det handler også om at tradisjoner kommer tilbake og blir aktuelle på nytt i en helt ny kontekst. Det er jo umulig å se på den tradisjonelle ressursbruken på samme måte som man gjorde da det var livsnødvendig. Og det er jo heller ikke det jeg vil.
– Det er også mye linjer i installasjonene mine. Det var det også i litografiene jeg jobbet med i Bergen. Man ser sammenhenger her, mellom tegning og tråd. At det er en linje i begge to. Det er linjer overalt i det jeg gjør og det er noe jeg har prøvd å videreføre for å holde en rød tråd.
Hva skal du gjøre nå da?
– Jeg tenker å ta master, men først skal jeg jobbe, dra på residencies og få litt praktisk erfaring.
