Søtt og ufarlig – og alltid politisk
Intervju med Kiyoshi Yamamoto, først publisert av Kunst Pluss.
Florlette tekstilverk med slagord, kostymer som blir gateparoler og maskeworkshop med pensjonister. Kunst er opplevelse, mener Kiyoshi Yamamoto. Nå skal den rense lufta på krigshistorisk museum i Bodø.
Skrevet av Astrid Fadnes
– Hun tok masse kostymer på, og til slutt en maske, og stod der, midt i Bodø sentrum – jeg var selv sjokkert, jeg trodde hun skulle bli flau, men hun bare stod der og poserte som om det var noe helt vanlig, forteller Kyoshi Yamamoto entusiastisk.
Kunstnerens pågående prosjekt for Bodøbiennalen, som inkluderer kostymer, masker, motevisninger og en «drømmebok», alt i samarbeid med byens pensjonister og eldre, innleder zoom-samtalen vår. På skjermbildet flankeres Yamamoto av elegante møbler og ekstravagante gullfargede gardiner – for anledningen er han i Oslo for en undervisningsuke på Khio, men prinsesseseng og badekar kunne han klart seg uten, sier han lattermildt og presiserer at han godt kunne foretrukket å bli plassert i et shabby hotell framfor Hotel Bristol.
Privilegier skal vise seg å bli et tilbakevendende tema i samtalen, der hans bevissthet om hans egne ettertrykkelig reflekteres i den japansk-brasilianske kunstneren sitt arbeid. Kunsten skal utfordre, mener han.
– Min kunst skal være politisk, men ikke farlig eller aggressiv. Den skal heller være så søt og hyggelig at man nesten må tro det bare er kjærlighet, sier Kiyoshi Yamamoto om sin egen kunst.
Mer enn søt og hyggelig
Håndfargede, halvtransparente silkestoffer med sjatteringer av rosa, grønn, gult og blått som henger lett og langstrakt ned fra taket, lekne masker og kapper med glitter og paljetter. Det er kanskje nettopp en søt og hyggelig følelse mange av Yamamotos verk umiddelbart framkaller. Mellom fargelagene og bak masken, ligger det likevel langt mer enn et mål om å lage noe vakkert eller søtt. Det politiske gjennomtrenger arbeidene til Yamamoto på ulike måter, både i tematikk, uttrykk og formidling – eller gjennom en bevisst forvaltning av pengene som kunsten genererer.
Noen verk er eksplisitt politiske, som i utstillingen Beyond the Fantastic (Kunstnerforbundet, 2022), hvor svære, rosa silkegardiner med påsydde, svarte bokstaver som former ordene ‘ELE NÃO’, er det første som møter blikket. Slagordet betyr direkte oversatt «ikke han» og brukes i protesten mot den sittende presidenten i Brasil. Andre ganger er det politiske standpunktet mer implisitt, gjennom tolkningene som ligger i verkstitlene, eller i tematikken som belyses – som det kontroversielle oljeutvinningsprosjekt Pre-sal i Brasil hvor norske Equinor er operatør. Gjennom Yamamotos silketrykkserie (2022) representeres de mange lagene under havet som må gjennombores for å rekke fram til oljen.
Parallelt med den politiske dimensjonen, står også en spesifikk tilnærming der han aktivt bruker mennesker og kropp, sentralt i Yamamotos arbeider.
– Jeg vil at min kunst skal være nær. Jeg lager smykker, kopper – jeg vil at man skal ta på det. Hvorfor kan ikke en jakke eller en kjole være kunst? Kunst er opplevelse, slår Kiyoshi Yamamoto fast. Han ønsker å ufarliggjøre den, sier han. Så hvorfor ikke lage en motevisning på en biennale?
En ny målgruppe
– Først ble jeg veldig overrasket over at Bodø hadde en biennale! Da jeg ble invitert til biennalen, ba jeg om først å besøke byen for å bli kjent,
sier Yamamoto og forteller videre om en reise organisert av kuratorene, med besøk til flyplassen, militærbasen, luftfartsmuseet og et kunsthistorisk museum hvor han fikk lære om byens historie, og ikke minst krigshistorien om Bodø som ble okkupert og bombet. «En overflow av informasjon», beskriver han turen, men det var likevel et møte på denne turen som gav retningen i prosjektet. Under et besøk på kultur- og kunnskapssenteret Tusenhjemmet, møtte han eldre og pensjonister som mange selv hadde opplevd krigen og tida etterpå. Han bestemte seg da for at biennaleprosjektet skulle involvere denne av befolkningen. Parallelt jobbet han med et prosjekt på Röhsska museet för konsthantverk och design i Gøteborg hvor han jobbet med kvinner av den eldre garde.
– Jeg tenkte: dette er en gruppe jeg har utforsket og jobbet altfor lite med! Og som vi har lyttet altfor lite til. Det er også en gruppe som har hatt det særlig hardt under pandemien. Jeg ser aldri intervjuer med denne målgruppen hvor vi spør hvordan de har hatt det – fortsatt i dag savner jeg dette, forteller Yamamoto, og presiserer at målgruppe er det begrepet han per i dag bruker for å betegne denne delen av befolkningen.
– Jeg må finne et annet ord, men jeg liker heller ikke eldre eller pensjonist. Alle disse ordene er så nedgraderende. Jeg kaller dem målgruppe, i mangel på et bedre begrep for å definere dem, medgår han, og referer videre til hvordan han observerer den vestlige kulturen skille seg skarpt fra andre i sitt forhold til eldre folk.
– I asiatisk kultur, betyr det å være eldre kunnskap. Det er en verdi som ikke kan kjøpes – du kan ikke google den kunnskapen som er der, denne finnes i enkeltindividet. I Brasil finner du knapt et eldrehjem. I Japan er det skam å sette eldre på et hjem. Men her i Vesten, etter du er fylt 65, så bare forsvinner du. Det gav meg motivasjon til å jobbe med denne målgruppen. Jeg ville sitte rundt et bord, lytte, spørre, diskutere med dem – hvordan går det, hva har du gjort og hva er dine planer?, forteller Yamamoto.
Bling og drømmer
Kunstneren uttrykker en tydelig kritikk til hvordan biennaler og festivaler ofte bruker massevis av ressurser på veldig få dager. Han ville derfor strekke Bodøbiennale-prosjektet gjennom hele året, med en hel serie workshoper for maskebroderi, veving og farging. Den første workshopen med masker, ble gjennomført i mars. Yamamoto kontaktet på forhånd venner som hadde arrangert karneval i Brasil og kjøpte rester av krystallperler og «alle ting som blinger så mye at det sjokkerer», forteller Yamamoto. Deltakerne skulle få en full opplevelse, ikke bare bruke perler fra en ordinær hobbybutikk.
– De gikk bananas! De lagde noen fantastiske masker. Men det lille to dagers møtestedet, betydde mer enn bare å brodere disse maskene – maskene var bare en grunn til å samles, forteller Yamamoto engasjert.
Fotoshooten de testet etter workshopen, hvor en av deltakerne stolt poserte med maske utenfor Stormen bibliotek, skal gjennomføres på ny under biennalen. Denne gangen med full produksjon som en motevisning med kostymer og lys. Det handler ikke om publikum, presiserer Yamamoto, eller en visning, men at målgruppen skal ha en opplevelse. Det skal skje i offentlig rom, utenfor biblioteket – og inne på krigshistorisk museum. Her skal de «rense» de dårlige vibbene man får av å se de utstilte våpnene som en gang har blitt brukt i drap og krigshandlinger, forklarer Yamamoto.
I samarbeid med Tusenhjemmet og Stormen samiske senter, lagde kunstneren notatboka «Å drømme/Niegagit/To Dream» som en del av biennaleprosjektet. Ideen kom fra et møte kunstneren hadde.
– Jeg var i kontakt med noen på et eldrehjem – eller, et senter for godt voksne. Jeg ble spurt om hva mine drømmer for framtida var – og jeg har mange drømmer! Så stilte jeg spørsmålet tilbake, men hun svarte: det er ikke poeng i å drømme mer. Det jeg har gjort, har jeg gjort. Resten kan jeg ikke gjøre noe med, forteller Yamamoto i sin gjengivelse av samtalen, og beskriver videre hvordan han satt igjen med en følelse av at det var helt feil. Drømme skal man gjøre hele livet, mener han.
Notatboka har tekster om drømmer, på norsk, engelsk og lulesamisk, og masse uskrevne sider. Den deler han ut i Bodø som en gave til alle over 60. På de blanke sidene inviteres de til å skrive, tegne, skisse, klippe og lime drømmene sine. Under biennalen inviteres alle til å levere dem tilbake eller vise en bestemt side til publikum og slik dele drømmer med hverandre.
Gå og grin på en annen skulder
Flere av Yamamotos titler er lange og åpne for tolkning. Go Cry on Somebody’s Elses Shoulder er tittelen på prosjektet for Bodøbiennalen, lånt fra en låt av Frank Zappa, forteller Yamamoto. Han mener den også passer her, til et prosjekt for eldre folk i nord.
– Dette er en gjeng som har bygget opp landet etter krigen. Hvis du bodde i Nord-Norge i etterkrigstida, kunne du ikke sette deg ned og grine. Det bygger en styrke. Det er mye av denne i Nord-Norge. «Jaja, det e bare litt vind», kan de si, når det stormer som verst, sier kunstneren og minnes med latter en flytur stoppet av nordnorsk storm hvor hans lette panikk ble møtt med en slående ro av sine nordnorske medpassasjerer. Tittelen spiller også på eldre folk sin ofte tildelte omsorgsrolle, og kan fungere som et tips, mener Yamamoto.
I et annet prosjekt med en tittel som også åpner for tolkning: I Decided To Share My Love With You, trer problematiseringen av privilegier tydelig fram. Som en del av Bergen Pride og åpningen av Kim Frieles benker i Bergen i mai 2021, inviterte kurator Maya Økland Yamamoto til å gjøre et prosjekt sammen med den brasilianske kunstneren Nayara Leite.
Tekst, trommer, kostymer, kapper og masker inspirert av den brasilianske karnevalstradisjonen Maracatu, utgjør performancen som tematiserer rettigheter og kamp knyttet til queer-identitet. Leite skrev diktet «Have you thought about your priveleges today?”, en tittel som også pryder svarte t-skjorter som kunstnerne sammen med maskene selger som en del av prosjektet. Inntektene går til en institusjon i Nord-Brasil som beskytter folk med normbrytende kjønn og identitet. Yamamoto brukte tid på å tenke gjennom prosjektet som både skulle være en del av Pride, og samtidig hedre den mangeårige homorettsaktivisten Friele.
Til de ni utøverne i I Decided To Share My Love With You har Yamamoto sydd bekledning i form av en kappe som transformeres til nettopp en parole, eller slagord. Yamamoto forklarer hvordan han planla kostymene i over et år, og studerte geometrien for å lage et plagg som både skulle gi et show og samtidig la seg transformere, som en Drag Queen, forklarer Yamamoto. Når de ni kappene vendes om i performancen, avdekker de bokstavene P-R-I-V-E-L-E-G-E.
I høst var performancen en del av Open Out-festivalen i Tromsø. Denne våren er prosjektet en del av utstillingen Matrix of Gender på Bomuldsfabrikken i Arendal. Leite og Yamamoto er opptatt av å vise den på steder som trenger denne typen performance. Som Arendal, sier Yamamoto, som er et av de mest homofobe stedene i Norge, eller Tromsø, som ikke har en gayklubb engang, presiserer han.
Samisk bling
Yamamoto har bakgrunn fra mote, og klær er et viktig element i arbeidet hans. Han hevder likevel at han ikke kan sy klær – bare kostymer.
– Jeg har studert mote i London – og jeg ble traumatisert! Jeg er for tjukk, jeg er for kort og jeg mener for mye til å passe inn. Nå snakker jeg om moteverden på tidlig 2000-tall, du skulle være tynn, høy, elegant og ikke mene så mye, forteller Yamamoto.
Han fullførte likevel graden i London, skulle ta diplom og var klar for å gå ut i jobb.
– Så kom min lærer og sa: du må studere kunst. Finn deg et kunstakademi! Jeg ble veldig lei meg. Jeg hadde investert så mye tid i mote, mange år. Men i dag, tenker jeg at dette var det beste tipset jeg har fått i mitt liv.
I dag bor og jobber Yamamoto i Bergen hvor han også tok deler av kunstutdanningen sin, mens engasjementet inn i Bodøbiennalen tufter på en interesse for Nord-Norge. Blant annet har møter og samarbeid med blant andre kunstnerne Hilde Hauan Johnsen og Britta Marakatt-Labba, introdusert han for nordområdene og Sápmi. Yamamoto trekker fram én opplevelse som særlig har inspirert han.
– Første gang jeg var i Kautokeino, var jeg frivillig på påskefestivalen. Jeg ble fortalt at jeg måtte dra til kirka og få med meg barnedåp. Det ble den mest fasionable opplevelsen jeg har hatt i mitt liv! Alle disse koftene, alt dette sølvet, bling bling – det var så unorsk! Det var ikke europeisk. Jeg kunne aldri forestilt meg at noe sånt eksisterte på et sånt sted. Jeg ble så satt ut at jeg ikke engang tok noen bilder. Når alt var ferdig, alle hadde gått og jeg satt igjen, tenkte jeg: hva skjedde nå? Jeg var i ekstase!
Yamamoto beskriver hvordan han ikke forstår hvordan norske, unge kunststudenter ikke fordyper seg mer i den samiske kulturen og dens uttrykk. Han forteller at han ble sjokkert da han gjorde sensur på en masteroppgave om vev, uten at samiske sjal ble nevnt.
– Da er det trist, egentlig, å se at verdier som er her i nabolaget, ikke blir tatt på alvor. Nå begynner det jo å bli litt trendy, å si man er inspirert av det samiske. Men fuck the trend. Det er et visuelt sterkt samfunn!
Motstandskraft
I dag veileder Yamamoto selv studenter. Kunst skal ikke være lett, mener han, og forteller at han oppfordrer studentene til å heller bruke motstand som en fordel. Tåler ikke studentene kritikk, anbefaler han dem å bli advokat eller tannlege.
Tross den ofte tunge tematikken han selv utforsker i kunsten sin; ødeleggende naturutvinning, voldsstatistikker, rettigheter for lgbtqia+ for å nevne noe, er motstand noe han ikke aktivt trenger å oppsøke.
– Å være med selv gir nok motstand. Jeg har alt til å være feil: jeg er en stor feil for et samfunn. Jeg er Hitlers mareritt. Jeg er ikke mann nok, ikke kvinne nok. Min eksistens er motstand – hvordan kan jeg bruke den til å lage en plattform, uten å bli gjort til et offer? Jeg hater å blir gjort til et offer… Do not put me in a victim boat.
Yamamoto fordyper seg gjerne i problematikken og forholdet mellom Norge og Brasil, og et «post-kolonialisme-traume», der regnskogspenger, oljeindustri og korrupte politikere kapitaliserer på naturressursene i det sør-amerikanske landet. Yamamoto understreker samtidig paradoksene ved å være kunstner i Norge og jobbe med disse problemstillingene.
– Jeg hatt nettopp fått arbeidsstipend – som er oljepenger. Jeg kan ikke være så patetisk at jeg ikke ser dette – nei, jeg er også en del av den problematikken, sier Yamamoto.
Utover kunstnerne Hauan Johnsen og Marakatt-Labba, trekker Yamamoto fram billedvever Frida Hansen og tekstilkunstneren Anni Albers som forbilder. Ikke først og fremst for kunsten de lagde, men for budskapet de formidlet. Albers som en motstandkraft i et mannsdominert Bauhaus, Hansen som en av de første kunstnerne i Norge som etablerte copy right. Da Husfliden begynte å lage kopier av teppene sine, krevde hun betaling for det.
– Jeg må være strategisk, som Frida Hansen og Anni Albers. Studere, være bevisst for hvordan jeg kan møte motstanden jeg får. Kanskje det er derfor jeg overlever i kunstfeltet.
