Duodji i akademia
Intervju med Gunnvor Guttorm.
Forbindelsen mellom tanke og hånd, mellom teori og praksis, er et gjennomgående tema for Gunvor Guttorms livslange duodjiprosjekt.
Tekst av Irene Snarby
Hva er duodji? Dette må alle som forsker på eller arbeider med duodji forklare gang på gang så snart de forlater kjerneområdene i Sápmi. Duodji er nært knyttet til sammenhengen mellom samisk epistemologi og mytologi, og hvordan dette åpenbarer seg i samisk kunsthåndverk. I samisk tenkning omfatter det å skape en helhetlig prosess, fra utvelgelse og materialvalg til formgiving og bruk. Duodji viser ikke bare til gjenstanden i seg selv, men også til selve skapelsesprosessen, duddjon.
Det finnes ikke én enerådende definisjon på hva duodji kan være i dag, og heller ikke hva det var for 50 eller 100 år siden. Alt er i forandring, takket være ildsjeler som nekter å la et kulturelt uttrykk stivne.
Tidligere var duodji knyttet til selvberging og bruksgjenstander, men det har alltid hatt kriterier knyttet til estetikk og tradisjon i tillegg til nytteverdi og funksjon. At noen i det hele tatt kunne tenke seg å gjøre en akademisk retning, og til og med legge til rette for et helt universitetsstudium, ut av et så vanskelig tilgjengelig materiale – som kunnskap om hva duodji er – kan virke som et dristig prosjekt. Men det er akkurat dette som gjør duojár og forsker Gunvor Guttorm så interessant. Som fagperson har hun styrket både den praktiske og teoretiske forståelsen av duodji.
Garra-duodji
Gunvor Guttorm kommer fra en gård like utenfor bygda Kárášjohka (Karasjok) i indre Finnmark. Her vokste hun opp i en stor søskenflokk på ni barn, der alle som en måtte av gårde på internatskole når den tid kom. Guttorm var derfor ikke en som higet etter eller hadde sjanse til å lære duodji som barn. Hun har heller ikke mange minner av at det ble laget mye duodji hjemme, bortsett fra at hennes mor var flink til å strikke, sydde mengder med klær til ungene og sydde skaller. Interessen for duodji kom senere i livet, fra videregående skole og oppover, i møte med noen av vår tids flinkeste duojárer som så hennes talent. Etter hvert skulle hun bli mest opptatt av hard duodji, garra-duodji, noe det tradisjonelt var mest menn som holdt på med.
Gjennom hele gymnastiden jobbet Guttorm hardt med skolearbeidet. Hun kunne ha valgt å bli lærer, som var en trygg utdanning, men tanken på mange år med pugging og lesing fristet ikke. Hun ville jobbe med hendene. Dermed ble den dyktige duojáren Jon Ole Andersen – som underviste i valgfag på videregående – en lærer hun virkelig satte pris på. Undervisningen foregikk mye på Sámiid Vuorká-Dávvirat, De Samiske Samlinger, det store, nye museet i bygda, der Andersen også var vaktmester.
Andersen og hans makker, kunstner og duojár Iver Jåks, var noen av de som oppmuntret Guttorm til å gå videre med duodji. De brydde seg ikke et øyeblikk om at hun – som jente – ønsket å holde på med garra-duodji, som tre- og hornarbeid.
En kronglete vei
Veien derfra til å bli verdens første og hittil eneste professor i duodji beskriver Guttorm selv som kronglete. Først lærte hun mye om trearbeid på folkehøgskole på Fosen. Her gikk hun en stund i lære hos Lars Dunfjeld, nok en dyktig duojár, som også oppmuntret henne til å videreutvikle sine kunnskaper i faget. Da var egentlig kursen satt, men hun tok likevel en liten omvei da hun var ferdig i Fosen, og utdannet seg til møbelsnekker på yrkesskolen i Guovdageaidnu (Kautokeino). Samtidig tok hun kurs i Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) hos Margit Kitok-Åstrøm. Dette ble godkjent som en del av hennes møbelsnekkerutdanning.
– Etter dette begynte jeg å arbeide på museet (Sámiid Vuorká-Dávvirat). Da er vi på midten av 1980-tallet. Jeg hadde tatt grunnfag i duodji og tok senere både mellomfag og hovedfag. Jeg hadde også tatt akademiske studier i samisk og finsk for å komme meg videre. Men så stoppet det opp litt. Jon Ole anbefalte meg å ta et år i Jokkmokk på svensk side, på Samernas folkhøgskola, i garra-duodji. Så all min utdanning er egentlig i garra-duodji, tre og horn, sier Guttorm før hun gjør et forsøk på å oppsummere utdanningsløpet sitt:
– Det var en veldig kronglete vei. Det var vanskeligere før enn i dag. Nå er det mye enklere. Da jeg begynte på 1980-tallet, var det lite som ga muligheter. Du måtte samle inn poeng selv for å kunne komme inn på hovedfagsstudiet i Oslo. Ingenting av det jeg hadde gjort på Samernas eller i lærlingetiden hos Jon Ole Andersen ble telt med, bare det jeg hadde gjort på universitetsnivå. Jeg tok også etter hvert praktisk pedagogisk utdanning, PPU. Da fikk jeg såpass mange poeng at jeg endelig kom inn, og i 1993 tok jeg endelig hovedfagseksamen i duodji ved Statens lærerhøyskole i forming i Oslo [1]. Her hadde jeg Anton Hoem som veileder. Han var en av pådriverne for Sámi allaskuvla, Samisk høyskole. For min del var det mye innsamling av studiepoeng! Men jeg kastet på ingen måte bort tiden min, selv om jeg måtte ta to parallelle løp.
En utfordrer i akademia
I 1994 begynte Guttorm å undervise ved Sámi allaskuvla. Vi skal komme tilbake til det, men først skal vi innom Universitetet i Tromsø, hvor Guttorm i 2003 tok doktorgrad i kunsthistorie med avhandlingen Duoji bálgát – en studie i duodji. Kunsthåndverk som visuell erfaring hos et urfolk. Ved universitetet kom Guttorm inn med en ny type kunnskap som det ikke var tilrettelagt for på en slik vestlig akademisk institusjon, og spesielt ikke i den europeiske tradisjonen som kunsthistorie var dypt forankret i på den tiden. Hun studerte sammen med Maja Dunfjeld, som disputerte i 2002 med sin avhandling om duodji: Tjaalehtjimmie – form og innhold i sørsamisk ornamentikk. For dem var det åpenbart at denne institusjonen hadde behov for en oppjustering i urfolksmetodologi, noe universitetet senere også tok tak i.
Noe av det mest positive Guttorm trekker frem fra sitt doktorgradsarbeid, var at hun gjorde sammenlignende studier mellom urfolkskunsten på nordvestkysten av Canada og duodji i Sápmi. Under doktorgradsarbeidet hadde hun også et opphold i Canada. Det satte henne i kontakt med et viktig internasjonalt nettverk. Her lærte hun at det allerede var etablert teoretiske studier i urfolkskunnskap ved ganske mange høyere utdanningsinstitusjoner, for eksempel i Vancouver, der hun oppholdt seg, noe hun ble inspirert av. Hun tenkte: «Når de har klart det, så skal vi også klare det!» Hun forteller at hun lot seg inspirere av hvordan de tok i bruk den tradisjonelle måten å tenke på og filosofien som ligger i kulturelle aktiviteter.
– Men da vi begynte å jobbe med duodji ved Sámi allaskuvla, kunne vi ikke automatisk oversette dette til samisk. Språket ble viktig. Språket inneholder jo veldig mye tenkning om ulike aktiviteter som også kan være svært nyttig i praktiske prosesser, som duoddjon (det å skape) også er. Vi prøvde veldig tidlig å aktivt bruke duodji som et begrep, selv om vi også begynte å åpne opp i begrepet. I urfolksnettverk har de alltid sett opp til oss, og vi til dem, og vi har lært av hverandre, sier Guttorm og fortsetter:
– Vi har en fordel med at vi har språket så nært oss. Andre steder er det ikke bare tre eller fire språk, men kanskje mange hundre. Det gjør ting vanskeligere. Det at vi har valgt å bruke duodji aktivt, har mange andre urfolk syntes har vært bra, for da tar man også den praksisen som finnes i duodji og duoddjon og jobber teoretisk, tankemessig og praktisk. Så vi – og jeg selv – har hatt stort utbytte av å jobbe med andre urfolk. Alaska, Canada og nå senest i Aotearoa/New Zealand. Det er utrolig spennende og har gitt meg mye. Der finner vi også gjensidig styrke i å diskutere uttrykk og tenkningen bak, selv om de er forskjellige.
Urfolksnettverket ble viktig, blant annet fordi Guttorm stadig følte seg som en gjest ved Universitetet i Tromsø. Hun arbeidet mest på egen hånd, og registrerte at det var store mangler i kunnskap om samiske forhold. Dette tok hun med seg tilbake til sitt arbeid ved Sámi allaskuvla.
Sámi allaskuvla i dag
I dag lærer studentene ved Sámi allaskuvla at man kan tilnærme seg duodji på en åpen måte der man kan tøye begreper. De har en meget praktisk fagplan, som Guttorm kaller det, hvor de legger vekt på urfolksfilosofi og duodjikunnskap i forhold til kunst og håndverk. De lærer om samisk kunst og kunstkunnskap med utgangspunkt i urfolksduodji, altså urfolks kunsthistorie. Design og innovasjon er også på timeplanen, på samme måte som ved andre kunsthåndverksutdanninger, men med søkelys på duodji. Utgangspunktet for forskjellige produkter, prosessen som på samisk kalles duoddjon, kan ofte være det samme som man finner i andre sjangere, som billedkunst eller design. En duojár går ut i skogen. En som skal lage billedkunst, kan gjøre det samme. På mange måter er prosessene veldig like. De vet tidspunktet som er mest egnet til sanking, kjenner til steder og hvordan materialene skal behandles. Sluttresultatene blir likevel forskjellige, og det er det som avgjør hvilken kategori produktet havner i. Med dette som utgangspunkt blir studentene ført til diskursen og får muligheten til å utfordre seg selv i duoddjon, men også mentalt.
– Duodji bærer en kunnskap som er relevant, hvis man våger å tenke at institusjonell duodji, altså duodji som er innenfor kunstinstitusjonene, kan bevege seg friere enn den duodjipraksisen som ellers er knyttet til samfunnet. Institusjonen må selv våge å bevege et begrep, sier Guttorm og forklarer: – Når man flytter objekter inn i en institusjon, arbeider man annerledes med dem. Man tilnærmer seg dem på en annen måte, og utvikler en annen metodologi. Dette er noe av den tenkningen som er viktig for våre studenter.
I tillegg til småkurs tilbyr Sámi allaskuvla både bachelor- og masterstudier i duodji på et akademisk nivå som er et resultat av et iherdig arbeid mot målet. Studiene foregår i dag i et samiskspråklig og samiskkulturelt miljø ved vitenskapsbygget Diehtosiida. Sámi allaskuvla har valgt å ikke la seg fusjonere med andre større institusjoner, som UiT Norges arktiske universitet og Kunstakademiet i Tromsø, fordi de ønsker å beholde sitt særpreg og sin identitet. Dette gjør dem på mange måter både små og sårbare, men de samarbeider likevel godt med andre universiteter og høyskoler. Mange av studentene som har tatt utdanning i duodji her, lever i dag av kunstfag, enten de er duojárer, kunstnere eller arbeider som kuratorer eller på teater. To gode eksempler er Sara Inga Utsi Bongo, som deltok på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling i 2025, og Katarina Spik Skum, som driver med konseptuell duodji, en tradisjonsutvidende praksis der hun blant annet samarbeider mye med arkitekt og kunstner Joar Nango.
Ved Sámi allaskuvla kommer unge mennesker fra både samiske kjerneområder og utenfra. De som ikke behersker samisk, bruker tid på å lære språket før de går i gang med duodjistudiene. Dette er noe Guttorm er svært stolt over. Gjennom hele hennes utdanning formet det seg et ønske om at hvis hun havnet i posisjon, skulle hun gjøre sitt beste for at de som kom etter henne skulle få en lettere vei til utdanning på høgskole- og universitetsnivå innen duodji. Og det har hun klart.
I vår åpnet Gunvor Guttorm utstillingen Čállimis duddjomii, duddjomid Čállimii (Fra skriving til skapende, fra skapende til skriving – forsknings- og utviklingsarbeid gjennom duodji) ved Sámi Dáiddaguovddáš, Samisk senter for samtidskunst (SDG) i Kárášjohka. Ideen om utstillingen stammer fra et tidligere samarbeidsprosjekt på samiske forskningsdager i fjor sommer, og viser hvordan praktisk arbeid, erfaring og akademisk refleksjon henger tett sammen. Forbindelsen mellom tanke og hånd, mellom teori og praksis, er et gjennomgående tema. Eller som Guttorm uttrykker det:
– Mens man skaper, kan man også tenke, og mens man tenker, kan man også skape.
I dag er Gunvor Guttorm fortsatt verdens første og eneste professor i duodji.
Fotnoter:
1: SLFO, Statens lærerhøgskole i forming i Oslo hadde på denne tiden et samarbeid med Nordisk samisk institutt om duodjiutdanning.
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk og kan leses i papirutgaven #2 2026.
