Håndveskedansen
Anmeldelse av 129 ways to get a man, performance av Cristiana Cott Negoescu, Small Projects, Tromsø, 13. juni 2019.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
129 ways to get a man (2019) performance av Cristiana Cott Negoescu. Foto: Jet Pascua
Tittelen 129 ways to get a man i Cristiana Cott Negoescus performance, refererer til en liste som ble trykket i kvinnemagasinet McCall’s i 1958. Teksten gikk viralt for noen år siden fordi den skildrer en karikatur av kvinnesynet på den tiden. Men hvordan fungerer det som utgangspunkt i dag?
Hun er kledd i kjole, strømper og pumps, og bak skulderstroppene stikker en flik av hvitt blondeundertøy fram. De tause rommene i galleriet Small Projects, fylles av lyden av høye hæler mot fliser. Det er kunstneren Cristiana Cott Negoescu som vandrer fram og tilbake mellom publikum. Innimellom pauser hun og tømmer vesken sin på gulvet. Hun passer på å grundig riste ut alt av innhold hver eneste gang, før hun slipper gjenstandene tilbake i vesken; småpenger, håndkrem, hodetelefoner, penn, notatbok, hårbørst, filmrull, leppestift, drops, en fargeblyant, tampong, håndvifte, tyggispakke med mere.
Sisyfosarbeid
I luften henger det et spørsmål som mange av de oppmøtte trolig stiller seg: vil kunstneren at vi skal delta i å plukke opp tingene som gang på gang faller mot flisene? Jeg vurderer å hjelpe henne idet hun stopper opp ved siden av meg, og effektivt vender håndvesken sin opp ned. Men, som beskjeden publikummer blir jeg sittende og observere. Noen andre i publikum rekker henne det som faller på gulvet nærmest seg. Negoescu ser opp. Hun ser alvorlig ut, men smiler regissert og signaliserer takknemlighet til de som hjelper til. Etter en tid med repetitiv vesketømming venner jeg meg til både handlingen og lyden av hæler og parafernalier mot gulv. Komfortabel med hennes nærvær begynner også jeg å rekke henne gjenstander hvis de faller i nærheten av meg. Jeg studerer objektene og det slår meg at det vanligste man bærer med seg, som nøkler, lommebok og mobiltelefon, mangler. Og det gjør jo ikke noe, men resten av tingene fremstår ikke som nøye utvalgt, og med en performance som kretser rundt disse tingene skulle man tro at valgene var veloverveid
Den gjentagende handlingen i prosjektet virker derimot mer gjennomtenkt. Den får “sjekkingen” til å minne om sisyfosarbeid. Du vet, han som ble dømt til evig tid av gudene til å rulle en svær stein opp en fjellside, og like før han nådde toppen rullet steinblokken ned igjen. Negoescu er bundet, som Sisyfos, til uproduktiv gjentakelse. Som når man gjentar et ord flere ganger og morer seg med hvordan meningen forsvinner, flyter gjentakelsene inn i hverandre og mister start og slutt.
Søl
Ved å begrense verket til en enkel dramaturgi, setter kunstneren parametere for hva hun, som performanceutøver, kan foreta seg og hvordan hun kan interagere med publikum. Etterhvert fremstår performancen nesten som en dans og “sjekketrikset” som hun fremfører gjennomgår en dekonstruksjon der vi nesten automatisk plukker opp ting for henne. De som interagerer med kunstneren blir også en del av dansen.
Når performancen begynner å nærme seg en time i varighet har hardhendt behandling ført til at objektene har begynt å falle fra hverandre. Ut av vesken ryr det knuste drops og knekte plastdeler fra penn, lypsyl og sminke. En leppestift har mistet korken og etter litt tid har den skitnet til gulvet i galleriet. Gjenstandene har også blitt rødflekkete. Etter en lang oppbygging har performancen nådd et nivå der interessante ting er i ferd med å skje. Det er mye søl og det er på vei til å bli komisk. Men før leppestiften har fått utløp for sitt fulle, fargerike potensial, avslutter kunstneren det som gjerne kunne beveget seg mot mer dekonstruksjon og absurditet.
Feministisk innfallsvinkel
Av tittelen 129 Ways to Get a Man kan man slutte seg til handlingens tilsynelatende hensikt, å få seg en mann, og av dramaturgien forstår vi at å tømme vesken er virkemidlet som skal bringe henne mot målet. Tittelen refererer til et nummer av kvinnemagasinet McCall’s som ble utgitt i 1958 hvor det listes opp 129 måter å få seg en ektemann på. Resten av listen i magasinet består av forslag som åpenbart er ment å være humoristiske og useriøse og inneholder flere metoder som grenser til det latterlige.
Det kommer klart frem at Negoescu har en feministisk innfallsvinkel i sin kunst. Et spørsmål jeg likevel stiller meg er hvor aktuelt kjønnsrollemønsteret som hun belyser er i dag, og jeg savner en mer dagsaktuell tilnærming til tema. Jeg kan nesten forestille meg at dette verket kunne blitt utført av feminister på 1970-tallet fordi ingen av elementene tidfester det til 2000-tallet. Kjønnsrolledebatten og feminismen har i løpet av de siste tiårene blitt veldig mangfoldig. Teksten i McCall’s, som det refereres til, virker dessuten å være basert på klisjéer og tilfeldige innspill, og det er vanskelig å si i hvilken grad den representerer kvinnesynet på den tiden. Og om man ser denne performancen som samfunnskritikk, så blir kanskje teksten fra 1958 et svakt utgangspunkt fordi den tydelig er ment å være humoristisk.
Det er det nyoppstartede kuratorkollektivet Feminism Without Borders, bestående av kunsthistoriker Caroline M. Itland og kunstner Siri Mari V. Larsen, som har invitert Cristiana Cott Negoescu til Tromsø. Performancen 129 ways to get a man (2019) er del av utstillingen med samme navn.
