En sans mindre, en sans mer
Anmeldelse av Deprived. Wave ∞ Form. The Great Reset, utstilling og performance på Small Projects, Tromsø, 29.06.2020
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Mens flere land har innført bruk av ansiktsmaske i offentlige sammenhenger, var en utstillingsåpning og performance på Small Projects mange tromsøværingers jomfrutur med maske. I Deprived. Wave ∞ Form. The Great Reset erfarer vi isolasjon på gruppenivå gjennom forvrengning av sosial tid og rom.
– Slik plasserer du masken slik at det ikke dugger på brillene, sier han og kniper sammen papiret øverst på midten før den kiles inn under brillekanten. Men maskedisiplinen er kortvarig og minutter etter befinner den seg under haken som hos en kirurg på røykepause. Jeg lar derimot min hjemmesydde tøymaske henge som en øredobb fra det ene øret, noe jeg blir forsikret om er veldig kledelig.
Man ser ikke mye folk med ansiktsmaske i Tromsø for tiden, men akkurat denne kvelden er dette basilluskfilteret obligatorisk; om man ikke har medbrakt, så har de tre tromsøbosatte kunstnerne André Enger Aas, Per Martinsen og Θ (Theta) som stiller ut på Small Projects, et visst antall tilgjengelig. De har også gummihansker og øyemasker til publikum. Alt dette for at sanseinntrykkene skal reduseres (eller kontrolleres?). Dette blir formidlet på forhånd og vi forberedes på at kvelden innebærer en frarøving av sanser. De fleste forstår at hender skal ikles hansker, sosial distanse skal implementeres og lyd skal lyttes til i et hemmelighetsfullt mørke. Det siste var nok verre å effektuere, godt opplyst som galleriet var i en subarktisk sommer.
Inventar og kitsch
Det mest håndgripelige verket fyller et av rommene i galleriet og er en samling skulpturer kalt The Great Reset av André Enger Aas. Kunstneren står også bak graffiti- og stuntinstallasjoner. Gjennom den pågående koronakrisen har mange kanskje fått øye på at forskjellige offentlige skulpturer har fått på seg gassmasker, og kunstneren er vel så aktiv i byrommet som i gallerirommet. Aas bruker ofte readymades som manipuleres og kombineres, gjerne kitschy porselen som vi husker fra åttitallet og som man i dag får kjøpt for en femmer på loppemarked.
Små pidestaller, nattbord og et hjørnekabinett akkompagnerer objektene på Small Projects. I resten av utstillingsperioden er også galleriets hovedrom møblert av skulpturer som på samme tid er inventar: en utkoblet lampe, stol, gulvmatte, gjesteseng, nattbord, hylle med nips. Med unntak av understellene i gull, syrin og smaragdgrønn, er figurene dyppet i speilblank svarthet.
Imperiets fall
Jeg studerer de avslepne porselenskurvene til figurer med store kjoler og parykker som holder forskjellig tilbehør som hatter, parasoll, blomster, musikkinstrumenter, små dyr og kurver. Noe er tilført av kunstneren selv som for eksempel en slange, en slags glorie, mystiske krystaller og utvekster, sopper og en liten millennium falcon. Sistnevnte skiller seg ut som en åpenbar spøk, en selvironisk understreking av den kitschy materialiteten. De svartmalte møblene i tre skal nok løfte frem de keramiske objektene, men gir et heller scenografisk preg, og i de større arbeidene blir de keramiske elementene litt oppslukt av sine møbel-motstykker.
Den dypsvarte lakken gjør figurene til silhuetter eller skygger av seg selv; dette understrekes av at flere av dem er festet symmetrisk til hverandre som tredimensjonale speilbilder. Flere steder går overflaten over i en uformelig svart smeltet masse og figurene virker overtatt av en skrekkfilmaktig guffe. En av figurenes avkappede hode ligger ved dens føtter og flere dyrestatuer er knust. Ved ettertanke er inkluderingen av den vesle millennium falcon’en (som er kjent fra Star Wars hvor den slåss mot imperiet) mer meningsfull enn jeg trodde. Kitchfigurene danner et romantisk bilde av hvit vestlig høykultur hvorfra mange av dagens forestillinger stammer. Disse utdaterte romantiske forestillingene nedbrytes (eller re-settes) i The Great Reset. Betimelig, med tanke på riving av statuer verden over.
Den første artisten har begynt å spille, og etter hvert øker lyden fra høyttalerne til et nivå som får oss til å holde kjeft og trekke opp maska. Vi puter oss til med puter langs veggene og i trappen. De som har, tar øyebind på, noen legger seg ned og andre dekker ansiktet sitt med hettejakke.
Aktiv lytting og dystopi
De to lydkunstnerne Per Martinsen og Θ (Theta) fremførte henholdsvis Wave ∞ Form og Deprived. Martinsen, kjent fra nasjonal og internasjonal musikk- og kunstscene under artistnavnet Mental Overdrive, er for tiden stipendiat ved musikkonservatoriet ved Universitetet i Tromsø. Wave ∞ Form springer ut fra hans nyeste prosjekt som har et mer ambient uttrykk enn Mental Overdrive.
Fremføringene utføres fra gesimsen i galleriet mens vi sitter i rommet nedenfor. Dette skjuler delvis både artistene, utstyret, metodene og oversikten. Wave ∞ Form fremføres først. Ikke uventet går det et lite ras etter rundt tyve minutter der de mest utålmodige forlater rommet, men det skjer jo ofte under lange performancer. Jeg anstrenger meg for å finne en balanse mellom å lytte konsentrert og å gi meg hen. Jeg lytter etter intervaller, det går opp en oktav, ned en oktav, der går det opp igjen og en ny akkord utvikles. Etter et langt strekke med harmoni hører jeg endelig noe som bryter, en skrellende alarmlyd. Lydbildet bygger seg opp av flere og flere lag, og det utvikler seg en lavmælt rytme mot det jeg oppfatter som slutten av en “låt” og et skifte av artist. Instrumentpulten overtas sømløst av Θ (Theta) omtrent i midten av noe som oppleves som en kort evighet eller kanskje en og en halv time.
Bak artistnavnet Θ (Theta) skjuler Themis seg (til tross for flere søk klarer jeg ikke å finne artistens fulle navn), opprinnelig fra Drama i Nord-Hellas. Han har produsert musikk siden 2013 og utforsker krysningen mellom biometri og metafysikk for å stimulere mentale og fysiologiske prosesser. Lydverket Deprived viser seg å utgjøre kveldens tematiske sentrum og gjennom verket har artisten fokusert på utelukking av andre sanser enn hørselen. Dette for å, ifølge kunstneren, kunne sette lyd til vår dystopi slik at vi opplever denne med sterkere intensitet. Og dystopi i denne sammenhengen kan man selvfølgelig koble til krisesituasjonen som vi må leve med fremover.
Dyp avslapning og tid som står stille
Av nysgjerrighet undersøker jeg litt om symbolet theta og finner at thetabølger, innen biometri, er knyttet til en type hjernebølgefrekvens som forbindes med dyp avslapning. Theta er tilstanden like før man faller i søvn og like etter at man våkner, noe som ved tilbakeblikk stemmer overens med min erfaring under deler av Deprived. På det mer metafysiske plan knyttes thetabølger til en tilstand av zen og dyp meditasjon, en utopisk tilstand for de fleste av oss. (Jeg kan dessuten nevne at den greske bokstaven Θ (Theta) er en lyd i det fonetiske alfabet. Den står for “the source of life, or life itself” innenfor scientologien og har en rekke abstrakte anvendelser innenfor matematikk, uten at jeg ønsker å legge vekt på det.)
De lange utstrekte tonene, mangelen på “taktslag” og den langsomme progresjonen manipulerer tidsoppfatningen. Med kun Depriveds minimalistiske grotteklang å fokusere på, veksler hjernen mellom aktiv lytting, lediggang og dagdrømming. Og dette er tilstanden som åpner for den cerebrale, fysiske påvirkningen som beskrives som en av hensiktene med lydverket.
En maske av alvor
Endringen av tidsoppfatning resonnerer med hvordan mange av oss opplevde koronakrisen da man havnet i en slags limbotilstand av permitteringer, karantene og avlyst kulturliv. Enda mer påtakelig er følelsen av at vi som publikum er i samme båt, og kanskje vil ansiktsmasker bli vanligere i Norge også. Jeg forlot i det minste galleriet med større aksept for å bruke det oftere. De sosiale restriksjonene setter den etterlengtede kunstopplevelsen i et skjær av alvor som gjør Deprived. Wave ∞ Form. The Great Reset svært relevant. Innholdet er godt kuratert, men formidlingen av åpningstider utover selve åpningen er et forbedringspunkt. Der lydverkene er minimale, utfordrer konsentrasjonen og senker deg ned med dystopisk grotteklang, er skulpturene en maksimalistisk motsats. Den mørke teatralske humoren er en interessant kontrast til lydkunstverkene, og den detaljutslettende svartheten kompletterer tematikken.
