Skal speile Tromsøs mangfold
Intervju med André Gali, som sammen med Bjørn Hatterud har kuratert KOROs kunstprosjekt ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP). Bygningen åpnet på UiT Campus Tromsø i august 2020.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) i Tromsø har en lang historie som springer tilbake til 1826 og grunnleggelsen av landets første offentlige lærerseminar, Trondenes Seminarum utenfor Harstad. Hvilken betydning har institusjonens forhistorie hatt for Tromsø i dag? Det var et av spørsmålene som kuratorene Bjørn Hatterud og André Gali stilte seg i da de i 2018 startet arbeidet med å utvikle KOROs kunstprosjekt som kan oppleves i korridorer og trappeoppganger på ILP-bygningen til UiT Norges arktiske universitet.
– Folk som kommer hit får en rolle og blir med i fortellingen om hva Tromsø er. Kanskje drar de igjen eller kanskje blir de, men Tromsø er, fra vårt ståsted, veldig knyttet til utdanning, næring og forskning. Det er en relativt liten by, men ekstremt mangfoldig med tanke på hva slags kulturer som virker her.
Det sier André Gali som mener Tromsø i stor grad er definert av å være en studentby og et globalt nettverk med mange ulike kulturer. Ved å forsøke å ta i bruk dette mangfoldet som et kuratorisk grep har han og Bjørn Hatterud utarbeidet en kunstplan og et kunstprosjekt som involverer flere svært ulike kunstnerskap. Kunsten de har valgt ut til den nye bygningen består blant annet av skulpturelle arbeider av Solveig Ovanger, Bjørn Båsen og Lars Korff Lofthus, en diktsamling og en joik av Mary Ailonieida Sombán Mari, et lydverk av Alexander Rishaug og et veggmaleri av graffitikunstneren Tegson.
Dristige valg
I tillegg til nevnte kunstnere er også et stort utvalg av lærerhøgskolens egen kunstsamling, som har hatt plass i det gamle bygget, tatt med videre til den nye bygningen. Det er en stor samling som er ervervet gjennom mange år og som har flere anerkjente navn på listen. For å gi litt nytt liv til samlingen valgte kuratorene også å kjøpe inn flere nye kunstverk.
– En samling skal ikke bare være et historisk tilbakeblikk men må også være noe som fortsetter å skje, på et eller annet vis. Så da kjøpte vi inn grafiske arbeider av Marry Somby [Mary Ailonieida Sombán Mari, journ.anm] og fotografier av Joar Nango, Tanya Busse, Gjert Rognli og Niilas Helander.
I nymonteringen av samlingen har kuratorene tatt et dristig valg når de har engasjert kunststudenten og graffitikunstneren Tegson til å sette sitt særegne, og svært ekspressive, graffitiuttrykk på veggene hvor blant annet Iver Jåks, Kåre Kivijärvi, Espolin Johnson, Per Kleiva og Britta Marakatt-Labba er representert. Tegson, eller Terje Grimen som han egentlig heter, var også tilstede da Hakapik var innom ILP. Han kunne fortelle at det har vært en utfordrende oppgave å tilpasse sin stil til den mangfoldige samlingen, men at han føler at han har klart å skape god balanse mellom sitt eget uttrykk og de innrammede bildene.
– Jeg har forsøkt å dysse ned i de områdene der det skal henge bilder og være litt mer skarpere i de områdene der det ikke henger noe. Det har vært veldig utfordrende, men jeg føler at det er ganske godt balansert nå. Mitt uttrykk kommer godt frem samtidig som de andre kunstnerne blir representert på en interessant måte, sier kunstneren.
Som graffitikunstner samarbeider Tegson ofte med andre kunstnere men da under ganske andre omstendigheter.
– Det handler jo om å prøve å skape en dialog. Jeg er veldig vant til å gjøre samarbeid med andre kunstnere men da gjør jeg det med kunstneren tilstede, der og da. Det å gjøre et samarbeidsprosjekt med veldig mange etablerte kunstnere, som kanskje ikke lenger er i live, det er veldig uvant. Jeg håper jeg har klart å gjøre det med respekt.
André Gali forteller at de oppdaget Tegson først på Instagram og valgte han fordi de ønsket et urbant uttrykk.
– Vi begynte å nøste litt og fant da ut at han gikk på kunstakademiet i Tromsø. Det er kult fordi vi ville ha ulike generasjoner. Det formspråket han har, tenkte vi kunne fungere i dialog med kunstsamlingen. Så spurte vi om han kunne tenke seg å male noen vegger her i sin stil, og om vi kunne henge bilder på de veggene etterpå. Tanken var for det første å skape en urban følelse, men også å sprite opp samlingen litt. Det er litt kulere nå enn hvis det bare henger på en hvit vegg, sier Gali som mener Tegson har løst oppgaven mye bedre enn de kunne forestilt seg.
Gali understreker videre at det har vært viktig for dem å ivareta Tegsons kunstnerskap slik at hans bidrag ikke bare blir en «backdrop» for samlingen. Tegson er også den kunstneren de har hatt mest kontinuerlig dialog med. Fordi han jobbet så tett med kunstsamlingen fikk han nødvendigvis også en mer aktiv rolle og endte etterhvert opp som kuratorassistent i prosjektet.
– Terje ville gå i dialog med arbeidene. Han fant farger i dem og jobbet det inn. Noen ganger refererer han litt til arbeidene i form også. Da vi skulle montere fant vi ut at det ville vært dumt å ikke gjøre det sammen med Terje som kjenner veggen så godt og som etterhvert også kjenner arbeidene i samlingen godt.
Natur og kultur
En av de mer etablerte kunstnerne som er valgt ut er Solveig Ovanger. Hun er representert med vegginstallasjonen Stor klode - Liten klode (2020) som er montert godt synlig i trappeoppgangen til foajeen. Installasjonen består av to skulpturer laget i seiskinn som hun har fått fra filetproduksjonen på Eide Handel i Tromsø. Fiskeskinnet, som for de fleste av oss er et avfallsprodukt, har Ovanger bearbeidet med en garveteknikk hun har lært av Amurfolket i Øst-Sibir. På åpningen av ILP-bygget kunne kunstneren også fortelle at hun har vokst opp med en far som var pedagog og lærer på den gamle lærerhøgskolen i Tromsø.
– Han pleide å si «gjentakelse er læringens mor». Skulpturene Stor klode, liten klode, må gjerne stå som et symbol på akkurat det, sa Ovanger da hun presenterte arbeidet sitt på åpningsdagen.
For kuratorene har særlig materialet og teknikken som Ovanger arbeider med hatt betydning for at de valgte akkurat henne.
– Solveig Ovanger ble valgt fordi vi hadde lyst til å ha inn noe som speilet naturen i Tromsø, men uten å bli klisjé. Hun er jo også autodidakt, så vi tenkte på det med å lære seg håndverk og å lære seg en teknikk. Skulpturene er jo også laget med en urfolksteknikk, noe som er interessant med tanke på Tromsøs rolle i Sápmi.
Og det å inkludere det samiske perspektivet i kunstprosjektet har i det hele tatt vært viktig og naturlig for kuratorene.
– Det blir litt pretensiøst å si da, siden vi kommer sørfra, men for oss så ser Tromsø ut som en by som har veldig mange kulturer. Og da er det jo den norske og den samiske som er de åpenbare og kanskje dominerende. Siden samisk kultur og kunst har vært veldig synlig i det siste, for eksempel på Nordnorsk Kunstmuseum, så tenkte vi at det kunne vært fint å få inn det aspektet på et vis.
Sápmi er særlig godt representert gjennom Mary Ailonieida Sombán Mari som har laget en joik til instituttet og en illustrert diktsamling som er redigert og produsert av det kunstnerdrevne initiativet, og den lokale kunstbokhandelen, Mondo Books. André Gali forteller at Somby går ganske kritisk til verks i sitt bidrag.
– Det blir en diktbok som handler om fornorskningsprosesser hvor hun også toucher innom utdanningsinstitusjonenes rolle i fornorskningen. Det er en relativt kritisk publikasjon med dikt på både norsk og samisk som kretser rundt samme tematikk, men ikke er oversettelser. Mary har en utrolig fin poetisk stemme, den har driv og en enorm rikdom, hun er en virkelig ordkunstner og sammen med illustrasjoner av den typen som også er montert på Tegson sin vegg, er dette blitt en veldig sterk bok.
Polarhistorie
De fleste verkene som inngår i prosjektet er vegginstallasjoner som ikke er direkte integrert i bygget. Likevel har det ikke vært helt problemfritt å finne ut hvor og hvordan de skal monteres. Presentasjon av Bjørn Båsens oljemaleri Chronicle X (Tromsø) (2020) og særlig Arctic Cabinet (2020) – en større skulptur i tre og glass, formet som et vitrineskap – er et eksempel på det. Skulpturen som nå er plassert ved inngangen i første etasje, var opprinnelig tenkt en mer sentral plassering i caféen. Men det gikk ikke med tanke på møblement og behov i caféen. Heller ikke bruken av skapet ble helt som planlagt.
– ILP har en stor samling av utstoppede fugler og i utgangspunktet så vi på muligheten til å inkorporere det i det kunstneriske prosjektet. Da kom idéen om at Bjørn Båsen kanskje kunne lage et skap for fugler. Det var en idé vi lekte med en stund men så fant vi ut at det ikke var praktisk mulig og at det ville bli for dyrt.
I stedet for utstoppede fugler er det skulpturen Store Norske (2011) av Lars Korff Lofthus som har fått plass i skapet. Skulpturen, som er utført i bjørk, messing og stål, kombinerer deler av et gevær og et blåseinstrument til et nytt objekt som sammen med Båsens skulptur trekker en klar linje til polare ekspedisjoner som mange forbinder med Tromsø.
– Hvis vi tenker på utforskning av naturen og jakt på resurser, så er jo dette en slags karikatur av hva man kan tenke seg at har skjedd her historisk. Tromsø har jo vært et sentrum for utforskning i arktiske strøk der fangst og erobring har hengt sammen, sier Gali om de to skulpturene.
Ikke helt i boks
I likhet med diktsamlingen til Somby, ble heller ikke lydverket Tromsø Sonarium 69°39’07’N 018°57’12’Ø (2020) av Alexander Rishaug som er stipendiat ved kunstakademiet i Tromsø, klart til åpningsseremonien 11. august. Lydverket er et feltopptak som skal gå i loop i en av byggets trappeoppganger. Gjennom tre etasjer skal man kunne høre lyder fra ulike årstider som lydkunstneren har tatt opp i Tromsø. Arbeidet til Rishaug er planlagt å være på plass i løpet av høsten 2020.
Til tross for at all kunsten ikke har kommet helt på plass riktig enda, synes André Gali å være fornøyd med resultatet Bjørn Hatterud og han har arbeidet frem i samarbeid med KORO. Han håper de har skapt et prosjekt som også de ansatte kan være fornøyde med.
– Når vi er ferdig her nå har vi jo gjort et prosjekt, men de ansatte skal jo leve med det. Så det er jo viktig at det oppleves relevant for dem. Vi har jobbet tett med Kari Doseth Opstad som er lærer i kunst og håndverk og hun har vært begeistret gjennom hele prosessen. For Bjørn og meg var det viktig å kuratere et prosjekt som ikke fikk karakter av å være dyttet på skolen fra sør, men som kan engasjere både studenter og ansatte. Og siden dette er en skole for lærere er drømmen vår at kunsten skal kunne brukes i undervisningen for å diskutere alt fra estetiske valg til politikk, maktstrukturer og myter om nordområdene, sier Gali.
