Et saktere samlebånd
Anmeldelse av utstillingen Oppleve, Nordnorsk Kunstmuseum, 09.03.2020 – 30.09.2020.
Skrevet av Maija Liisa Björklund
Å entre en utstilling med den litt diffuse tittelen Oppleve etter tre måneder uten fysiske utstillingsopplevelser, skaper en viss forventning i meg - til utstillingen, men også til følelsen av å oppleve kunst utenfor skjermen igjen.
Samlingsutstillingen Oppleve på Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) markerer første del av fokuset på kunsthåndverk ut året 2020, og museets midlertidige transformasjon til kunsthåndverkmuseum. Museet stengte på dagen før åpningsfesten 12. mars, og først 18. mai åpnet det for publikum igjen. Mye kan ha skjedd på museet under pandemien, og kanskje også med publikum – kanskje er noe radikalt annerledes, eller kanskje bare tilsynelatende. Hvor raskt, eller langsomt, kan en institusjon endre seg, eller som her, ta på seg en ny rolle?
Nytt museum, del to
Allerede ved inngangen er det tydelig at den ytre transformasjonen av institusjonen er reell. Museumsbutikken er nå dedikert nyetablerte nordnorske og samiske designere og håndverkere, og en del av veggene i utstillingsrommene er åpnet opp, så man ser inn i verkstedet og kaféen som er etablert for anledningen. I følge programmet skal det der, gjennom workshoper og håndverksaktivisme, eller «craftivism» tas opp dagsaktuelle tema som konsumerisme, materialisme og miljøkrise. Er det for eksempel mulig å gjennom håndverk tenke annerledes rundt omfang av produksjon?
Det er ikke første gang NNKM utfordrer sin egen rolle ved å gjennomgå en slik transformasjon, som innebærer å ta ned samlingsutstillingen gjøre plass til et tidsbegrenset konsept – forrige gang var med museumsperformancen There is No, som høstet Kunstkritikerprisen 2017. Det er vanskelig å gå inn på museet uten å tenke på at denne eksperimentelle tilnærmingen, som har vært med på å gjøre museet om ikke annet veldig synlig og debattert, kan endres med tidligere direktør McGowans like debatterte, og tilsynelatende svært uryddige avsettelse.
I 2. etasje er den forrige samlingsutstillingen altså tatt ned for å huse Oppleve, som består av verk fra museets egen samling av kunsthåndverk, med spesielt fokus på nordlige og samiske kunstnere. I tillegg er Marit Ellisiv Landsend og Silje Figenschou Thoresen invitert til å delta. Senere i høst skal også Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling vises her, for første gang i Nord-Norge siden 1981.
Flatt fellesskap
Det mest fremtredende i møte med utstillingsrommene er de lange stablene med ubehandlede treplanker, som de fleste av verkene fra samlingen er stilt ut på. Kun endeveggene er malt i varme oker- og kobberfarger, som jeg får vite er plantebasert maling fra Tyskland, i stedet for det vanlige heldekkende laget med Jotun-maling produsert i Kina, som er vanlig i forbindelse med utskiftning av utstillingene. Det er noe veldig horisontalt med inntrykket, der objektene hviler i samme høyde, på rekke som på et samlebånd.
Videre er verksbeskrivelsene, med kunstnernavn og tittel, håndskrevet med svart tusj på gjennomsiktig teip, og klistret på plankene ved siden av verkene. Årstall er tatt med, med noen unntak, men informasjon om teknikk og materiale er helt fraværende – noe man i utgangspunktet ikke skulle forvente i en kunsthåndverkutstilling. Håndskriften varierer, jeg går ut fra at det er de ansattes. Installeringen, som på avstand ser museal og dempet ut, aktiviseres betydelig med disse grepene. Jeg merker at oppmerksomheten skjerpes av å ikke få all informasjon servert, og at jeg blir mer nysgjerrig på hvert objekt og prosessen bak, samtidig som de fremstår som selvfølgelige i sin mangel på forklaring. Håndskriften fanger blikket nesten på lik linje med verkene. Jeg undrer om det er det uhøytidelige, nære, personlige, nærmest avslørende med håndskrift som gjør at jeg leser selve objektene mer som ytringer enn jeg ellers ville gjort, og nesten begynner å forestille meg mennesket bak, både hva gjelder verkene og de håndskrevne tekstene, som også i seg selv begynner å minne om et slags håndverk. Denne eksperimenteringen med tekst i monteringen fremstår som mer vellykket enn i forrige utstilling Like Betzy, der lappene med info om mangel på likestilling i historieskriving og kunstverden generelt, nesten overskygget noen av verkene, og kanskje bidro litt mot sin gode hensikt. Kanskje er jeg litt skjør etter uker med lockdown og zoom-møter, eller så er det noe som drar meg mot verkene, der de er stilt ut på denne måten. Jeg merker også at jeg får litt lyst til å sitte sammen og lage noe, og spør meg om effekten er tiltenkt.
Hva som er forsøkt kommunisert gjennom utvalget fremstår ikke alltid klart. Det påfallende, både i infoteksten om utstillingen og i utvalget fra samlingen, er at kvensk perspektiv mangler. Man kan spørre seg om det er mangel på kunst og kunstnere, kartlegging, eller vilje fra institusjonens side. For en institusjon som skal representere hele landsdelen, er det på høy tid å stille spørsmål ved dette – særlig når NNKM påstår å ville utfordre og fornye seg selv.
Ellers er det er ikke noen kronologi eller lineær retrospektiv å spore i utstillingen, men de fleste verkene er fra 1980-90 tall, og strekker seg til nyproduserte verk. De er gruppert i små klynger, noen ganger etter teknikk, form/farge eller funksjon, andre ganger tematisk. For eksempel Pia Myrvolds antrekk Parisidentitet (1996) sammenstilt med Maja Dunfjelds Lue (1991) og Jon Gundersens Et steinkast fra virkeligheten, som sammen refererer til moderne forbruk på ulike vis.
Silje Figenschou Thoresens Stående/hengende verk (2014) bryter det horisontale i kraft av tittelen. Det får meg ut fra den hybride komposisjonen og til å tenke på det bærende i samfunnet – hva holder det sammen, uten lim og skruer? Kanskje med rett balanse mellom bestanddelene, skal det litt mindre til. Treemner og plankebiter holdes sammen ved hjelp av klyper, remmer og tråd, men det er ikke alltid lett å se hva som er bærende i strukturen, og hva som bare lener seg på, eller henger på den bærende kjernen.
Er krisen i orden?
Infoteksten er ambisiøs: i følge den vil utstillingen spørre oss om kreative tradisjoner og praksiser, som har vært ekskludert fra kunsthistorien, kan være motvekten vi trenger til klimakrise, masseproduksjon, konsumerisme og evig økonomisk vekst – og om vårt behov for det håndfaste og taktile gjør kunsthåndverk ekstra relevant i dag. Kurateringen og enkeltverk belyser dette delvis, men jeg er usikker på om de til sammen lever opp til, eller klarer å dekke de konkrete problemstillingene; til det savnes en grundigere, og ikke minst mer kritisk og engasjerende vinkling.
Hvis vi skal følge utstillingens premiss er Marit Ellisiv Landsends De uskyldige (2020) det verket som tematisk tydeligst refererer til verdens klima- og vekstkrise, der de vinterkledte rypene på gulvet nærmest er presset inntil veggen og hjørnet. Likevel føles verket håpefullt i måten plasseringen av fuglene signaliserer usikkerhet og oppbrudd, samtidig som det er en slags ro i kaoset.
Følelsen av underliggende orden forsterkes med verkene Hemisfære I og II (2012) av Solveig Ovanger, Astrid Ræstads En følelse av strand (1995) og Iver Jåks sitt verk Fri rekonstruksjon av to installasjoner (1997), der de på ulike vis består av små fragmenter satt sammen, eller ventende på å bli satt sammen, til et større hele eller en ny sammenstilling. I sistnevnte verk av Iver Jåks, bestående av trebiter i ulike størrelser lagt ut over gulvet, inviterer museet utvalgte kunstnere (ikke publikum) til å omforme verket, som er ment å alltid være i prosess og endring.
Utstillingen Oppleve, og det den lover, henger trolig sammen med neste utstilling og det øvrige programmet av workshoper og eventer i 2020. Forhåpentligvis vil forventningene og ambisjonene om å fylle rollen som kunsthåndverkmuseum, samt fokuset på «kreativitet, deltagelse, aktivisme og skaperglede» i tiden fremover bli manifestert som mer enn idealer og begreper i programteksten - og kanskje også helst til en viss grad utenfor skjermens digitale fenomenologi, dersom fysisk deltagelse fortsatt blir mulig ut året 2020.
Notis: Anmeldelsen baserer seg på museets 1. og 2. etasje. I etterkant av skribentens besøk åpnet museet et nytt rom med flere verk. Ettersom det ikke fantes informasjon om dette på skrivende tidspunkt er det heller ikke tatt med i anmeldelsen.
