Maleriet som kamuflasje
Anmeldelse av utstillingen Fear of Falling, Galleri 2, 02.12.2020 – 22.12.20, Stamsund
Skrevet av Maija Liisa Björklund
Bygningen fra omkring århundreskiftet (1900) som Galleri 2 i Stamsund er lokalisert i, har før vært vaskeri. For å komme til andre etasje går man opp ei solid trapp der det tidligere visstnok kun var tynne stiger for de ansatte å klatre opp i. Men det er verken dette eller motivene som gjør meg lettere svimmel, det er den tilsynelatende motstridende informasjonen i utstillingsteksten, satt i kombinasjon med verkene som kanskje hadde klart seg best uten denne.
Soloutstillingen Fear of Falling består av en serie med seks malerier av Jet Pascua i olje og akryl. Den sjablongaktige teknikken med mange lag gir bildene et litt grafisk preg, blandet med tynnere utflytende lag og rennende maling. De kan beskrives som abstrakt ekspresjonisme blandet med gjenkjennelige motiver. Motivkretsen later til å referere til høyder; kjettingkaruseller, kraner, broer, trær og høye bygninger, og jeg tenker tilbake på utstillingens tittel. Siden det er mange gjentakelser i motivene, og sterke farger, gjør det at det kanskje savnes mer luft rundt verkene, og jeg skulle ønske det fantes en ekstra vegg i lokalet, så de slapp å henge så tett på hverandre.
Tittelen Fear of Falling kan i følge utstillingsteksten referere til kunstnerens frykt for å «falle for» maleripraksisen igjen, etter å ha jobbet mer romlig og skulpturelt i to tiår. Samtidig beskrives maleriene med mer positivt fortegn som meditasjoner eller lekne eksperimenter. Tankene mine går til ordspillet «A painting is a pain-thing», og anekdoter fra kunstnere om sitt forhold til maleriet, som ofte er starten på en kunstnerisk praksis. Det er ikke tvil om at det kan være mange følelser knyttet til maleriet som format og uttrykk, både for kunstneren og betrakteren – og at den gitte konseptuelle rammen spiller på dette. Men jeg begynner å lure på hva som kan skje i dette konkrete tilfellet som jeg tilbys et innblikk i – hva er faren med å falle for maleriet?
Samtidig som jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig står på spill, lurer jeg på hvor de gjenkjennelige motivene er hentet fra, og om verkstitlene, for eksempel Composition Six - Zero Point Fifty, referer til noe vesentlig, som ikke forklares videre. Composition Five - Classificaton CV hinter kanskje til en slags yrkesrelatert frykt for å settes i bås? Det er mye å ta hensyn til, mens jeg samtidig prøver å oppleve verkene mer uavhengig av bakgrunnsinformasjonen. Lekenheten og lettheten som settes i så tett sammenheng med frykten blir for mye å ta inn, og jeg mister litt fokus, om ikke interesse for verkene i det disse tankene surrer i bakgrunnen.
Det siste jeg så fra Jet Pascuas kunstnerskap var utstillingen Abandon, på Tromsø Kunstforening i 2018. Den var del av Pascuas stipendiatprosjekt ved Det kunstfaglige fakultet på universitetet i Tromsø og et langt mer omfattende utstillingsprosjekt enn maleriserien på Galleri 2. Abandon tematiserte etterkrigstiden sett fra et filippinsk perspektiv, og baserte seg på elementer fra personlige og kollektive erfaringer fortalt gjennom video, skulptur og installasjoner. Den utprega selvbiografiske tilnærmingen og presise iscenesettelsen av verkene slo meg da som svært engasjerende, og gjorde at jeg brukte tid på å sette meg inn i denne historien i dagevis etterpå.
Nok en gang virker det som om Pascua har gått ut fra noe selvbiografisk, men i denne nye sammenhengen blir dette aspektet vanskeligere for meg som betrakter å orientere meg i. Ifølge utstillingsteksten er utgangspunktet for maleriene isolasjonen som kunstneren opplevde under Covid19-nedstengningen i fjor vår. Her leser jeg at maleriet representerer noe trygt og kjent, og samtidig usikkert. Til tross for dette fremstår maleriene for meg som noe upersonlige – noe som også kan skyldes mine forventninger basert på tidligere utstillinger. Som betrakter må jeg lete etter mening i en slags kokett gjemsellek, der maleriene kanskje representerer et slags pusterom eller time-out for kunstneren. Jeg blir tilsynelatende gitt mye personlig informasjon, men det holdes tilsvarende mye tilbake.
At det er skummelt å vende tilbake til maleriet etter å ha jobbet i tjue år med andre kunstneriske uttrykk er helt forståelig, og det tar gjerne lang tid å komme inn i en metode på nytt. Men jeg er usikker på om den konseptuelle rammen som utstillingsteksten tilfører i utstillingen, altså frykten for å falle for maleriet igjen, blir et lag oppå maleriene som utstillingen kanskje ikke trenger. I hvert fall får det meg til å delvis miste fokuset på de maleriske kvalitetene som også finnes der. Spesielt Composition Three - Dizzy History, og Composition Two - In Yellow, sitter godt som komposisjoner, også fargemessig; der andre igjen føles litt mer utprøvende i formen, og mangler noe av det samme momentumet.
