Teknisk-taktil hybridfestival
Anmeldelse av Barents Spektakel 2021 - The Essentials. Kuratert og produsert av Pikene på broen, Kirkenes, 2021
Written by Astrid Fadnes
Take away-kunst, livestrømmede lyssignaler og lukta av våt pels. Barents Spektakel lykkes som en hybridutgave av seg selv når de i år forserer grenser på nye måter.
«Jeg husker jeg var 15 år og kunstneren foran oss proklamerte et dikt mens han kledde av seg plagg for plagg til han stod helt naken der inne i den gamle lokstallen». Ei venninne fra Kirkenes minnes tilbake til sjokket hun fikk i sitt første møte med Barents Spektakel. Befolkningen på knappe tre og et halvt tusen har i snart tjue år fått en årlig uke innsprøytning med kunst som rekker langt utenfor det vanlige hverdagslivet i grensebyen. «Vi har fått litt trening», påpeker kirkenesværingen, og på et vis representerer festivalen, i all sin unormalitet, i år noen grader av normalitet i Kirkenes.
Pikene på Broen, kunstner- og kuratorkollektivet som har arrangert Barents Spektakel siden 2004, kunne avlyst, men de valgte altså å gjennomføre en fysisk-digital hybrid, med satellitter i Nikkel og Murmansk, og fysiske utstillinger og arrangementer i Kirkenes. «Essensielle reiser», «essensielle aktiviteter», «essensielle møter» – det litt udefinerte begrepet som har preget pandemiåret som er gått, var tema for årets utgave. Med en global helsekrise, informasjonsmetning og global usikkerhet, spør festivalen hvordan kunsten kan kaste seg inn i disse diskusjonene og hva dette betyr for grensesamfunnene i nord: «Hva er essensielt her?».
Essensiell teknikk
Som vanlig inviterte Pikene på broen også i år kunstnere fra begge siden av den norske, russiske og finske grensa til å presentere et bredt spekter av kunstformer. Særlig lys- og lydverk preger programmet til årets festival, og «essensielle bygninger» i Kirkenes som skolen, sjukehuset og turisthotellet lyssettes gjennom festivalens fem dager. Den langstrakte bygningen til Sydvaranger gruvedrift som ruver på toppen av en kolle godt synlig fra sentrum, skiller seg ut. Sprossevinduene som dekker hele den lange fasaden, ikke bare lyses opp – lysene veksler i farger, tempo og effekter – det hele styrt av et åpent pedalsett plassert i Murmansk. Lysinstallasjonen Light Telephone, av Evgeny Goman og Torbjørn T. Sandnes i samarbeid med russiske Barents Bird og Center of Contemporary Art «21 A», binder de to byene sammen. I utstillingslokalene på Terminal B i Kirkenes finnes nemlig et tilsvarende pedalsett hvor publikum kan styre opplysningen av murbygningen som huser biblioteket i Murmansk. Direktestrømmede filmopptak fra både bygningene og de som til enhver tid styrer pedalsettene, opprettholder en kontinuerlig kommunikasjon mellom de to byene – en essensiell funksjon for en grenseoverskridende festival. Følelsen av isolasjon er utvilsomt forsterket for mange under pandemien, og installasjonen stimulerer det grunnleggende behovet for å utveksle livstegn.
De samme behovene dekkes gjennom Pikene på broens Stream Cube. I en fysisk-digital hybridfestival, er skjermen uunngåelig. Siden pandemiutbruddet følger den oss mer enn noen gang; ikke bare møter, men også fester, konserter og en pils med venner skjer i dag digitalt. Med Stream Cube, gjøres den lysende overflaten til den lokale, fysiske møteplassen. Plassert på Kirkenes Torg, består den oppbygde «kuben» av fire skjermer plassert i hver sin retning, og med ulikt innhold, med benker og bålpanner plassert omkring. Opptak av kunstnersamtaler, danseperformance fra et barnerom og kjøkkenkonsert med russisk folkemusikkband, er noe av det man kan oppleve om man holder ut de bitende minusgradene. De kraftige lyskjeglene som skyter inn i den mørke kveldshimmelen, minner enhver kirkenesværing på hvilken uke i året det er – og om hvor uunnværlig det tekniske er i årets festivalutgave. Mens besøkende og kunstnere glimrer med sitt fravær, blir en gruppe som vanligvis er nær usynlig plutselig framtredende: de svartkledde med sine store varebiler rigger, kobler og justerer – med sin nødvendige tilstedeværelse kunne teknikerne kvalifisert til en egen kreditering på årets program.
Lukta av våt ull
For lokale, og for de få tilreisende (og koronaklarerte) journalistene på årets festival, var det likevel verdt å lette blikket fra skjermen og rompa fra sofaen. I utstillingslokalene på Terminal B, kan man se og lytte til den samiske kunstneren Matti Aikios helstøpte utstilling The archives of Matti Aikio: The idea and image of nature and why self-determination of indigenous peoples is so crucial for all of us (2021).
Aikios omfattende arkivmateriale presenteres gjennom video, lyd og tekst, utstilt i en installasjon med gamle tv-skjermer og antenneradioer. Det er fotografiene som oppleves mest slående: nærbilder av reinens våte pels, svakt synlige ulvespor i snøen, en blodig reinkalv. Aikios tekst prosjektert del for del på veggen, er også effektfullt. Teksten i sin helhet er hans egne refleksjoner om rovdyrspolitikk, økologi og samisk reindrift. Presentert del for del, danner de små fraser som skaper egne assosiasjoner i sammenheng med fotografiene.
Allerede i trappen opp til Terminal Bs andre etasje lukter det våt pels, nærmere bestemt den umiskjennelige lukta av våt ull. Vi gis et lite hint i forkant, likevel blir opplevelsen av å tre inn i utstillingsrommet, som en flukt fra alt det andre. Betonggulvet er dekket av mørkegrå, tilsynelatende ubehandlet, spraglete ull, i midten står en benk, mens de omkransende veggene er heldekt av ull i tre nyanser av hvitt. «Min fascinasjon ligger i ulla og alle de kvaliteter som ulla kan gi i et kunstnerisk uttrykk», forteller kunstneren selv, i sin digitale kunstnersamtale på festivalen. Den tromsøbaserte tekstilkunstneren Britt Hennie Halvorsens utstilling Så nær (2021), akkompagneres av overlappende lydbilder skapt i samarbeid med lydkunstneren og komponisten Nils P. Johansen, hvor vi kan høre russiske, finske og norske stemmer som synger lavmælt.
Det er en begrensning på to personer i rommet samtidig, men det er lov å ta på ulla (riktignok etter en runde på en av de raust utplasserte antibac-flaskene) – en befrielse i ei tid hvor berøring oppleves som et savn. Den er mjuk og klissete, ulla nærmest klamrer seg til fingrene. De isolerende veggene gir en kontrasterende varme og intimitet til kuldegradene utenfor og musikken forsterker et uskyldig uttrykk (som når en klar barnestemme synger Bæ bæ lille lam). Så nær gir en opplevelse av romlig omsorg.
Gjedde på et vak av stille vann
Festivalens lokale forankring og tilstedeværelse, blir sikret til gangs av Kvae og Bark, bestående av Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen. Verket Taxi Take-Away er en tjeneste som gjør det mulig å bestille et kunstverk hjem. Tjenesten er samlokalisert med Kirkenes Taxisentral, markert med gjennomførte lysende skilt, og via telefon kan du bestille fra den tredelte menyen; krabbe, rein eller gjedde, poetisk presentert som oransje skygge under grønn tang, neverbutt med røde bær i klart vært i høstskog og på et vak av stille vann. Lokale råvarer er delikat tilberedt og leveres på døra, eller hentes på taxisentralen, med en historie knytta til den valgte menyen. Taxi Take-Away er populært (med utsolgte menyer og en overbelasta telefonlinje) og et gjennomført konsept som pragmatisk forholder seg til smittevernrestriksjonene, revitaliserer lokale ressurser og blir en sammensmeltning av to essensielle funksjoner: mobilitet og mat.
Årets utgave av Barents Spektakel lider selvfølgelig under det merkbare fraværet av mange av kunstnerne. Særlig tydelig blir dette i skulpturen Flying Bar Knife 8, av den russiske kunstnergruppa North 7, en svartmalt, høy kasse på meier som stort sett står bom stille og alene i gågata. Sammenlignet med de sagnomsuste og konseptuelle barene som Barents Spektakel vanligvis bygger opp, står årets «festivalbar» igjen som en melankolsk påminnelse om alt som ikke er som «normalt».
