Avgang Tromsø 2021: Kristine Rød
I intervjuserien Avgang Tromsø 2021 har Hakapik snakket med alle nyutdannede kunstnere fra Kunstakademiet i Tromsø. Her forteller Kristine Rød om sitt bachelorprosjekt Takk dine gode stjerner (2021).
Kristine Rød arbeider gjerne stedsspesifikt og er opptatt av hvordan omgivelsene våre påvirker oss. I installasjonen Takk dine gode stjerner (2021) gir hun de hverdagslige brøytestikkene ny oppmerksomhet.
Kan du fortelle litt om hvordan og hvorfor du har arbeidet frem dette verket?
– Det blir jo aldri som man planlegger. Jeg er interessert i mellomrom, og ut ifra det også grenser. Brøytestikkene er jo veldig tydelige grenser i vårt landskap. Så har jeg oppdaga det siste året at det er viktig for meg å jobbe lokalt – og selv om ikke røde brøytestikker er stedsspesifikt for Tromsø, så er det jo også det. Men også stedsspesifikt for resten av Nord-Norge og Norden. Jeg har også lenge jobba med kartlegging. I fjor gikk jeg for eksempel rundt hele Tromsøya, fotograferte og tegna. Så det begynte i fjor, med en interesse for å kartlegge landskap og jobbe fysisk med det. Brøytestikkene er jo så utrolig tydelige figurer i mitt liv og i alle sine liv her. De er hverdagslige. Jeg har lyst å gi de litt mer oppmerksomhet. Til vanlig får de en veldig annen type oppmerksomhet – de skal signalisere noe og man konsentrerer seg da om rommet som er rundt de. Jeg har jobba mye med repetisjoner og det stedsspesifikke.
Hva kan du si om tittelen «Takk dine gode stjerner»?
– I tittelen kommer det inn flere elementer av spådom, måten man brukte stjernehimmelen på før. Grunnen til at jeg begynte å jobbe med dette, var at ut fra landskap, så har jeg tenkt mye på hvordan stjernehimmelen er i ferd med å bli borte og erstattes av andre lyskilder, særlig i byen. Og hva det betyr for oss som mennesker, psykologisk – hvordan man kan føle seg både liten og stor, ved å se på stjernehimmelen. Det betyr jo også at man er veldig heldig – og vi er jo veldig heldige og privilegerte som får bo her.
– I og med at brøytestikkene er veldig retningsgivende – blir de en slags ny retningsgivende himmel, kanskje? Det er også litt relevant for den tida vi er i nå, som avgangselever. Vi står på kanten til noe, vet ikke hvor vi skal. Skal vi la oss lede, eller bare gi oss hen til den retningsløsheten?
Er det noen kunstnere som har inspirert deg i arbeidet med dette verket?
– Jeg blir virkelig inspirert av mange her i det lokale miljøet. Jeg har hatt en utstilling med disse brøytestikkene før, og da har jeg vært inspirert av en som heter Magnus Thierfelder Tzotzis, en svensk kunstner som jobber med surrealistiske hverdagskontekster, og samtidig veldig fotografisk. En annen kunstner jeg blir inspirert av, er Andy Goldsworthy. Han lagde noen veldig fine is-skulpturer på 2000-tallet.
Har det å studere i Tromsø påvirket praksisen din?
– Jeg er herfra, og det har vært viktig. I hvert fall kan jeg se det på måten jeg jobber nå, som er veldig avhengig av landskapet. Og når du jobber med noe du kommer fra, og er kjent med og en del av, så virker det inn på alt du gjør. Men det har absolutt vært veldig flott.
– Og så er man så utrolig avhengig av ytre omstendigheter. Jeg tror det er mange her som jobber med det ytre og det indre, fordi man er så himla påvirka av både lys og vær, og man er langt unna alt. Vi har ikke tilgang på all slags mulige materialer eller kunnskap, så vi må jobbe med det vi har. Samtidig har vi mye tid, og folk er generøse. Også folk utenfor kunstakademiet er åpne for å lage, starte og få til ting – det tror jeg ikke er like vanlig andre steder. Det kjennes som en god ting med Tromsø.
Hva skal du gjøre nå?
– Dra på langtur! Jeg tror ikke jeg skal studere, men heller prøve å finne et atelier, og jobbe mer konsentrert. Jeg blir i hvert fall i Norge, kanskje til Finnmark? Jeg skal holde kortene åpne.
