Strekker seg ut i Bodøs byrom
Anmeldelse av Bodø Biennale 2022, kuratert og produsert i samarbeid mellom Se Kunst i Nord-Norge og Baredans (Bodø Arena for Dansekunst), Bodø 01.09.2022 - 04.09.2022
Kraft og motstand var tema for Bodø biennale 2022. På hvilken måte framkommer dette i biennalen, der også byen selv spiller en av hovedrollene?
Skrevet av Sofia Lång
Ved to av inngangene til Stormen bibliotek er det plassert en monumental installasjon: Malin Bülows bestillingsverk, Aer, er et av biennalens mest synlige verk. Innkapslet i et delvis gjennomsiktig, grått, elastisk stoff, er en menneskeskikkelse forankret til bakken. Stoffet strammer rundt skikkelsens kropp, og strekkes samtidig ut i en lang linje til et rektangulært feste flere meter unna. Aer er gresk og betyr vind. Men det er ikke vinden som får stoffet til å bevege seg i en myk, tøyelig og utstrakt bølge disse solfylte dagene i den ellers nokså vindfylte byen. Det er forbipasserende som av sanselig nysgjerrighet lar hånden løpe langs den møysommelig fastspente membranen. Fantasifulle kommentarer og reaksjoner fremkalles også ved åsynet av menneskeskikkelsen. Er det virkelig et menneske der? Eller er det bare en skulptur?
Ved biennalens offisielle åpning ved kaia utenfor Stormen bibliotek, introduseres vi for en annen variant av Bülow sine installasjoner. Membranstoffet er nå festet til en kran, mer enn ti meter opp i høyden, og danner en diagonal linje ned til gateplan. Omsluttet av det tynne stoffet sitter en menneskeskikkelse med lett krummet rygg og utstrakte ben. Men mens installasjonene utenfor inngangene til biblioteket holdes fast av en statisk, 3D-printet og støpt figur, begynner denne å bevege seg sakte. Bülow samarbeider med dansere, og som et menneskelig anker opprettholder danseren spenningen i membranen mellom stødig grunn og vektløst luftelement.
Kontrasten mellom kranen som mekanisk konstruksjon og danseren i rolig, ufortrøden bevegelse, er påtakelig. I byens sentrum tar høybygg vekk utsikten til omgivende fjellformasjoner. På bakkenivå forsvinner dagslyset tidligere. Et tilbakevendende trekk i Bülows installasjoner er den rektangulære formen i kombinasjon med menneskekroppen. Den geometriske formen, her som husblokker, danner et strengt rammeverk til danserens menneskelige nærvær. Det tilfører en kontekst av verdimessige problemstillinger om miljø, bruk av byrom og gentrifisering.
Et kunstprosjekt som uttrykkelig tar utgangspunkt i et samfunnsmessig verdigrunnlag, er Kiyoshi Yamamotos Go Cry on Somebody Else´s Shoulder. Til tross for tittelens følelsemessige avvisning, er prosjektet livsbejaende og inkluderende. I forkant av biennalen har invitasjonen vært åpen for hvem som helst over seksti år til å delta i prosjektet. Gjennom samtaler og tekstilverksteder har Yamamoto jobbet sammen med deltakerne i prosjektet som har funnet sted over flere måneder. Yamamoto utfordrer dermed også biennaleformatets tidsrammer. Sammen har de farget titalls meter med silkestoffer og laget masker. Yamamoto har røtter fra Japan og Brasil, kulturer han mener har en langt større respekt for befolkningen med en høyere livsalder, samt de innsikter og kunnskap dette medfører. Inntrykk fra sin oppvekst i Brasil fører han videre i prosjektet gjennom farger og visuelle uttrykk hentet fra den brasilianske karnevalskulturen.
Biennaleprogrammet lover at publikum skal få ta del i Yamamotos performance, som viser seg å være photo shoots. Deler av fotograferingen skjer på Norsk Luftfartsmuseum som rommer mye krigshistorie. Ikledde fargerike, vaiende vakre tekstiler i det sentrale byrommet og blant fly fra krigen, er tanken å gi synlighet til generasjonene som brukte kreftene sine til oppreising av byen. Og til det som kun kommer gjennom lang livserfaring. Et unektelig viktig og betimelig tema som gjerne kunne ha blitt utforsket ytterligere med performancens estetiske virkemiddel, slik at synliggjøringen av dem som fikk vente med tårene – slik tittelen henviser til – hadde kunnet gjøre et dypere inntrykk. Som scenisk fremføring forblir potensialet uforløst.
I prosjektet Border/No Border, et samarbeid mellom den kuratoriske plattformen Arctic Art Institute og organisasjonen Prosjekt 67, inkluderes film, lyd- og performanceverk fra de tre kunstnerne Ulyana Podkorytova, Ruth Maclennan og Elina Waage Mikalsen. Podkorytovas performance blir annerledes enn planlagt: via en videolink fra Moskva til Jektefartsmuseet, synger hun til scener fra sin film Tamotka. I filmen utforsker kunstneren sin fars nordvest-russiske hjemtrakter gjennom en skikkelse spilt og skapt av Podkorytova selv. Skikkelsen beveger seg blant bebyggelse i nordlige landskap, ikledd en drakt av et materiale som ligner treshingel, noe som kjennetegner kirker i russiske utkantstrøk. Dagens politiske situasjon i hjemlandet gjorde det umulig for kunstneren å komme til Bodø, og den video-overførte framføringen tilføres dermed forsterket betydning. Performancen utfører hun med en stemme som formidler klang av fortidens dybde. Noe av det performative går likevel tapt, kanskje grunnet det digitale formatet.
Samarbeidsprosjektets tittel Border/No Border fremstår som særlig lydhør og innsiktsfull. I Ruth Maclennans bidrag, A Forest Tale, lar hun kameraet sitt oppsøke grener mot en mørk vinterhimmel, i en film hvor hun jobber både dokumentarisk og fiktivt. Betrakterens blikk føres inn i trærnes leveområde, mot bark hvis struktur er dannet over lang, lang tid. Gjennom Maclennans linse fremstår trærne som uaffekterte av industri og andre hensyn, men det er klimaendringene som har ført henne til området rundt Arkhangelsk og nordområdene. Her skjer klimaforandringene i raskt tempo. Fortellingen formidler også livet til menneskene som lever her. Særlig kvinnenes stemmer blir hørt, gjennom sang og livsfortellinger, og vi blir presentert for et annet bilde av Russland enn det vi til vanlig hører om.
I Elina Waage Mikalsens lydinstallasjon Undersang/Jaskes šukŋa, plassert i Torvhallen i byens sentrum, fremkalles stemninger fra en tilværelse levd tett på natur og med fortellinger som knytter denne tilværelsen til det mytologiske. Slik blir fortellinger noe som forener et personlig, et familiehistorisk og et kulturelt nivå. Historier er et gjennomgående tema for prosjektet som helhet. Felles for disse historiene er også et aspekt av overmaktens inngripen i hvilke fortellinger som blir og har blitt fortalt. Slik fremhever Border/No Border også kunstens betydning som meningsbærer og uttrykk i en demokratisk forståelse.
I et av biennalens mange kunstnersamtaler forteller Malin Bülow om frihet som et utgangspunkt for sitt sjangeroverskridende arbeid. Nærmere bestemt handler det om at vi ikke er frie, men har frihet til å agere innenfor gitte rammer. På biennalens siste kveld, etter solnedgang, ser vi tre dansere innrammet i en rektangulær bassengformasjon på moloen ved kaia i sentrum. Under et dekke av det samme membranstoffet som i Bülows øvrige installasjoner, beveger de seg sakte. Stoffet heves, danner omriss til armer, føtter. Senker seg igjen i en seig, ujevn rytme. I en annen, men like langsom takt, beveger havet seg bakenfor, i en fargetone helt lik den grå membranen. Kroppene reiser seg som om de stiger opp fra havet, og forsvinner igjen. Noen ganger former en arm seg i riktig vinkel slik at den blir til et speilbilde av fjellet bakenfor. På innsiden av moloen er havet helt stille. Over det ser lyset ut til å vibrere. Havet virker å forvandles til en fremmed substans.
Lyset når også danserne gjennom det på en og samme gang begrensende, pustende – og beskyttende – membranstoffet. Kroppene strekker seg nå og da utenfor bassengkantens gitte rammer, eller holder stille stand når vinden tilfeldigvis tar tak i stoffet når det er blitt heiset høyt opp i luften. I et spill av lys og skygge og utforskende bevegelser, oppstår en følelse av noe som ikke lar seg fange. En abstrakt kvalitet som når bortenfor det definerbare.
Helt siden Bodø biennale i 2016 for første gang inntok byen har ambisjonen om å gjøre kunsten mer synlig i byrommet vært tydelig. I årets biennale blir dette enda klarere når biennalen presenteres i betraktelig større skala enn tidligere år. De performative, dansekunstneriske og visuelle kunstprosjektene inneholder elementer av biennalens temaer. Kraft og motstand blir uttrykt gjennom det sosiale, det demokratiske og det abstrakte. Til grunn ligger det menneskelige. Men hvor langt strekker seg det? Og hvordan ser vi egentlig naturen i lys av dette?
