Kunst som styrkedrikk
Anmeldelse av festivalutstillingen Open Out: FRUITS, Skippergata 15, Tromsø, 24. september – 1. oktober 2022
Et ønske om helbredelse blir sådd i FRUITS, utstillingen til den skeive festivalen Open Out.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
Behovet for en kur, en slags legende kraft, er det første som slår meg i festivalutstillingen til Open Out, den skeive kunstfestivalen som i slutten av september i år ble arrangert i Tromsø for femte gang. Det rimer kanskje ikke helt med festivaltemaet «FRUKT», som vel heller leder tankene til noe struttende, saftig og ja, seksuelt. Ikke at det skorter på saftighet i de gamle lokalene til Mydland slakteri. På et bord i utstillingen ligger for eksempel Marie Saures strikkede sexleketøy, som jeg tenker på som en slags invitasjon til andre former for seksualitet, siden de er myke. De er likevel også så fargesprakende at det ser fristende ut å sette tennene i dem.
Flere av verkene møter imidlertid verdenssituasjonen i øyehøyde, snarere enn ved hoften. De oppleves som svar på noe truende. Utsattheten mange skeive opplever kommer fram flere steder i utstillingen, men identitet er likevel ikke den eneste styrende overskriften her.
Helende, hemmelig og humoristisk
Det første verket man støter på inne i Mydlands lokaler er russiske Marina Shamovas videoinstallasjon, Reproduction of Dendrocoelum lacteum. Foran en liten TV-skjerm ligger to rosa matter med en larveaktig form, utstyrt med øyne. Filmen som spilles ligner en instruksjonsvideo, og viser øvelser seeren kan utføre på mattene, for selv å bli en dendrocoelum lacteum, «a free-moving worm», som Shamova kaller den kjønnsløse akvatiske flatormen. Verket fremstår på den ene siden ironisk, men det er vanskelig å være sikker. Det ligger noe klamt og ubehagelig i kunsterens adapsjon av yogaens oppbyggende retorikk, men samtidig oppstår det en reell selvomsorg i denne åpningen for forandring. «Rulleteksten» til filmen retter en takk til Shamovas psykoanalytikerer, og det opplyses om at verket er det første Shamova har laget etter Russlands invasjon av Ukraina.
Også videoverket A mirror av polske Dominika Szpinda og Karolina Skrzyniarz, har utopisk potensiale; her handler det om kvinnelig onani. De to kunstnerne har intervjuet seks kvinner om onani, erotikk og undertrykkelse. Filmen er sympatisk i sin håpefulle likeframhet, og den inviterer til å tenke på fingring som noe like hverdagslig som tannpuss. Samtidig smaker den i overkant mye av folkeopplysning.
En mindre bokstavelig tilnærming finner man for eksempel i VINESE, installasjonen til danske Noah Holtegaard. I en haug med jord står ni 3D-printede blomsterskulpturer som ved første blikk virker naturtro. Egentlig er blomsten en krysning av en fiol, en rose og en grønn nellik, blomster som alle er blitt brukt som LGBTQ-symboler. Holtegaards verk får meg til å tenke på den meksikanske fotografen Omar Gámez Flowers, som i en serie har fotografert blomsterbuketter kjøpt på det tradisjonelle Jamaica-markedet i Mexico by. Det man derimot ikke umiddelbart kan se i fotografiene, som ligner stilleben, er at Gámez har latt venner være alene i studioet med buketter som de der har ejakulert på. Både Gámez og Holtegaards blomster fletter symbolikk og intimitet sammen, de er verk der det usynlige, hemmelige og det subversivt helende går hånd i hånd.
Øverst i trappen som fører opp til lokalets toaletter, vises filmen ENEMY APPLES av russiske Anastasia Vepreva – i festivalprogrammet betegnes den som en som en tegneseriefilm for barn. Overdrivelsen og allegorien, som går ut på at epler er blitt strengt forbudt i et land, er helt enkel. Men filmen gjør inntrykk, ikke minst fordi den er det mest åpenbart humoristiske verket i FRUITS – dessuten fremstår det modig å spøke med Russland anno 2022, selv når narreriet er politisk korrekt. Vepreva har klart å lage et verk som føles oppløftende i all sin bitende ironi.
Samisk multeparadis
Som en del av festivalen lanseres også utgivelsen Luome-paradiijas / Cloudberry paradise, et hefte med tekster av samiske skribenter, redigert av Ánne Márjá Guttorm Graven. Luome-paradiijas inneholder skjønnlitterære bidrag av ni skribenter i ulike aldre og med ulik bakgrunn; enkelte tekster er kun presentert på samisk, andre på samisk og norsk.
Under lanseringen blir tekstene kun lest på samisk, og det er i seg selv et statement. Initiativet er prisverdig, for det finnes knapt publiseringsplattformer for unge eller nye og utprøvende forfattere i Sápmi. Slik sett har også Luome-paradiijas helbredende kvaliteter! Utgivelsen har kommet i stand på svært kort tid, noe som nok forklarer det amatørmessige designet, der særlig tekstene er skrikende stygt satt. Men det er tilgivelig, også fordi det er flere lesverdige tekster her. Elina Waage Mikalsens rike fortelling beveger seg for eksempel fra hullkortteknologi til familiehistorie, mens Camilla Tranås Kristianen bidrar med det energiske diktet «muhtomin sávašin sáhtášin jitnosit daida bijadiid bidjat» («av og til skulle eg ønska eg kunne ganne de høgt»).
Smart formidling i et sosialt rom
Utenfor toalettene i andre etasje på Mydland ligger Eva Svanebloms små samlekort, CHEERS FOR QUEERS (and allies), nesten som en skjult skatt nede ved gulvet. De små kortene har QR-koder på baksiden, der den som klikker seg inn får se korte cheerleader-videoer med opprop for den skeive verden: «YOU ARE VALID – IT IS NOT YOUR JOB TO MAKE SENSE», ropes det for eksempel under dansingen med dusker og bare bein. Plasseringen utenfor do er perfekt for Svanebloms budskap, for heiaropene er intime, personlige beskjeder, som samtidig skal kunne nå inn til alle.
Som helhet har Open Out litt til felles med Svanebloms samlekort. Festivalen er langt mer enn en utstilling, det handler ikke bare om å vise fram, men å skape; det festivalen kanskje først og fremst åpner for, er et sosialt rom som på daglig basis ikke finnes i Tromsø. I tillegg kommer flere av kunstnerne fra land hvor slike sammenkomster er uglesett eller rett og slett forbudt. Når flere antagelig oppsøker festivalen for å oppleve et frirom, gjør det ikke kunsten mindre viktig; snarere foregår det en smart form for kunstformidling her. Utover utstillingen, presenteres et stort performanceprogram, i tillegg til kvelder med karaoke og festivalbar, samt åpnings- og avslutningsfest.
Blant det mest slående – og hardtslående! – jeg ser på festivalen, er performancen til Michael(a) Daoud og Zain Saleh. De to kunstnerne sitter vendt vekk fra hverandre på en dunge jord, og ved siden av dem er blant annet en lang rekke vannmelonskiver dandert. Sakte og metodisk setter Daoud vannmelonskivene til livs, saften drypper ned på deres hvite kjole og smører seg ut rundt munnen, de lange, lakkede neglene graver seg inn i fruktkjøttet. Med jevne mellomrom gjentas tittelen, YOU WILL NEVER KNOW HOW IT FEELS – det ropes ut, anklagende, eller så framføres den hånende, med en latter, eller sorgtungt, innadvendt, trist, noen ganger likegyldig. Slik sitter de i tre timer; når jeg besøker utstillingen igjen noen dager senere, ligger den lange fletten Daoud var iført, samt noen melonskiver, igjen som et stumt monument. Både varigheten og blandingen av melankoli og aggresjon, gjorde performancen til et verdig nikk til historiske protestbevegelser og en påminnelse om at ingen kjenner andres kamper.
«Hvorfor vet jeg så lite?», skriver Waage Mikalsen i den nevnte teksten i Luome-paradiijas, «JEG ER SÅ SULTEN, JEG VIL FYLLE ALLE HULLENE I HISTORIEN». Intet menneske og ingen festival makter dét, men på Open Out sås det i hvert fall frø som kan spire til fellesskap og forståelse. Festivalen er en kjærkommen styrkedrikk for publikum så vel som for kunstnerne, og ikke minst for Tromsø som by.
Hakapik gjør oppmerksom på at Marion Bouvier som er del av festivalteamet til Open Out også er del av redaksjonen til Hakapik. Bouvier har ikke vært involvert i anmeldelsen.
