Drypp, drønn og drømmer
Anmeldelse av Temporary Arrival – Avgangsutstilling BA/MA 2023, produsert av Kunstakademiet i Tromsø og Tromsø Kunstforening. Kuratert av Karolin Tampere i samarbeid med studentene Loulou Buxbom, Synnøve Fatland, Sebastian Lavin, Solfrid Elise Lindblom, Malin Tara Sakstad og Niels Nielsen. Tromsø, 25. mai–8. juni 2023
Myter, natur og selve tidens gang går igjen i arbeidene i årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Tromsø. Men her funderes det uten for store fakter.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
Fortsatt henger det en slags spyleinnretning på veggen inne i den tidligere flaskevaskingshallen til Macks ølbryggeri i Tromsø sentrum, der Niels Nielsen (f. 1992) viser masterverket Resonant Operation. «Spühlbetrieb: / Flushing operation: / Spuledrift:» står det på et klistremerke med forklarende tegninger, og instruksen fortsetter med skumdrift og desinfeksjonsdrift. Spyleinnretningen er i grunnen en del av Nielsens installasjon, selv om akkurat dette instrumentet tilhører rommet. Det gjør imidlertid ikke de 8 x 5 trommene av ulik art som Nielsen har plassert på en flate på rundt 30 meter. Trommene står på rad og rekke på trebeinte trestativer, med et gult tøystykke lagt over dem – er det et regnjakkestoff? Duken er festet rundt trommen med en rødoransje jekkestropp med kroker. Bekledningen gir dem kropp, mens fargene tilhører industrien: De ligner oppstilte arbeidere.
Over hver tromme henger en blå plastbøtte, fylt med vann. Bøttene er utstyrt med en form for vanningsdyser – via en programmert drypping treffer vanndråpene trommene, som avgir langtrukne drønn i forskjellige toner, ekkoet vibrerer gjennom rommet. Jeg ser utstillingen mutters alene dagen før den offisielle åpningen. Ved siden av min egen lange skygge venter jeg på neste drypp. Akkurat hvordan dryppingen er programmert, eller hvordan det skjer rent teknisk, klarer jeg ikke å forstå. Men det føles heller ikke så viktig, for det er stemningen i rommet som treffer. Når man først kommer inn, utstråler oppsettet av Resonant Operation en stram enkelhet. Trommeoppstillingen har noe maskulint over seg, nærmest noe maskinelt. Men «musikken» fra vanndråpene vrir stemningen over i noe mer dvelende og melankolsk. Jeg kommer til å tenke på den italienske futuristen Luigi Russolos (han er nærmest regnet som støyens stamfar) ikoniske tekst The Art of Noises (1913), som fremmet et radikalt alternativ til den klassiske musikktradisjonen. For 110 år siden skrev Russolo: «Noise is familiar to us. On the other hand, sound, foreign to life, always a musical, outside thing, an occasional element, has come to strike our ears no more than an overly familiar face does our eye. Noise, gushing confusely and irregularly out of life, is never totally revealed to us and it keeps in store innumerable surprises for our benefit.» På den ene siden lyder Nielsens installasjon som et hult ekko fra en svunnen (industri)epoke. Samtidig er rommet merkelig levende og menneskelig, oppmerksomhetsskjerpende og fremoverrettet: Jeg venter hele tiden på neste drypp.
Nielsens verk er det eneste stedsspesifikke i årets avgangsutstilling for master- og bachelorprogrammet ved Kunstakademiet i Tromsø, som har fått navnet Temporary Arrival. Fordi Tromsø Kunstforening etter planen skulle ha vært stengt for renovering, foregår altså utstillingen i de gamle bryggerilokalene i Mack-kvartalet. Mens Nielsens resonansrom ligger bak en (godt merket!) dør, presentes arbeidene til de fem bachelorstudentene i hovedhallen. Det første man legger merke til er den store papirinstallasjonen til Synnøve Fatland (f. 1998), som står midt i den svakt belyste hallen. Ulike typer papir er farget, flettet, limt og bundet sammen til en stor familie av former som både henger fra taket og ligger på gulvet. De er abstrakte, men det skal godt gjøres å ikke tenke på naturformer når man ser Fatlands skulpturer: Flere ligner sjødyr eller insekter. Samtidig sender den lange og poetiske verkstittelen – Papirkvase / Samanfiltra fiber i omforming / Skilde eller knytte saman / Det er der, rett framføre meg / Eg stryk over det / Det å kjenne att noko / Å få noko til å bli annleis – tankene til selve arbeidet med materialet. Selve bearbeidelsen, flettingen og formingen av papiret blir tillagt mening her. Som en hyllest til håndarbeidets historie, men også som et bilde på menneskelige muligheter – vi må huske at vi kan endre det vi har rundt oss.
Ved siden av ser man tegningene til Solfrid Elise Lindblom (f. 1998), satt opp som en syklus på en stor tresylinder. I Indefinite Sequence of Existence er naturkrisen sentral, industri og landskaper vokser inn i hverandre i tegningene: En bil henger i et tre som et lik. Opplevelsen av at tiden både oppløses og snart er ute blir også tydelig i den uavbrutte sirkelen. Tematikken er velkjent, men i kombinasjonen av kull, blyant og akrylmaling har Lindblom skapt en ladet, litt tung stil som kler materialet.
Spredt rundt i hallen finner man Sebastian Lavins (f. 1995) tre verk. Selv før man leser verkbeskrivelsene synes det åpenbart at Lavin arbeider med myter: Schrödringer’s Vase er en mørkebrun keramikkvase, utstilt i glassmonter, med fire slangehoder stikkende ut fra sidene. It Happened In The Time Of… viser en lang, gullmalt slange som snor seg om en trestokkskulptur før den, øverst på stokken, sluker en abstrahert kropp. Det siste verket til Lavin er en omtrent en meter bred tekstilvev i jord- og himmelfarger, gull, grønt, hvitt, brunt, rødt, blått. Alter-Robe henger i luften langt bak i hallen, med store gullbjeller festet nederst på vevstykket. Lavins tre verk er inntagende fordi de har noe hemmelighetsfullt over seg. Det er som om det finnes noe komisk i disse verkene, eller i hvert fall en leken tilnærming til mytenes magi. Likevel utstråler de også noe opphøyd.
I et mørkt hjørne av hallen henger Malin Tara Sakstads Bruddstykker av virkeligheten, synlig bare for meg – i dette øyeblikk. Sakstads store akrylmaleri henger fra taket, opplyst av et fargefiltrert, gradvis skiftende lys som endrer maleriet over en loop på 20 minutter. Etter som lyset skifter, går motivet fra å ligne et ytre landskap med fjelltopper til å minne mer om et indre landskap med blodårer, muskler og hud. Langsomheten i lysskiftene gir verket en meditativ ro, en tålmodighet.
Verket som i størst grad føles som the odd one out i utstillingen – uten at det ligger noen verdivurdering i det – er Loulou Buxboms (f. 1995) film Onkel Henrik (eng. WALK THE WAY). Den 1 time og 12 minutter lange filmen er et dokumentarisk portrett av Buxboms onkel, en mann som lever litt på siden av det danske samfunnet. Buxbom intervjuer sin onkel om barndomstraumer, fengselsopphold og hans holdninger til for eksempel koronapandemien (filmen er tatt opp i 2020). På overflaten er Onkel Henrik blitt et både varmt og vittig verk, men man legger også merke til hvordan onkelen på et vis kontrollerer filmen. Når Buxbom ler med ham og hans ofte tvilsomme holdninger – antagelig for å få ham til å føle seg vel – oppstår det også et ubehag. Det er uklart i hvor stor grad filmskaperen manipulerer onkelen eller omvendt, og denne uvissheten tilfører en spenning.
Samlet fremstår Temporary Arrival mer jordnær og jordbundet enn de to andre avgangsutstillingene jeg har fått med meg i år (i Oslo og i København). Enhver avgangsutstilling er vanskelig å oppsummere, ettersom studentene jo ikke er ment å ha noe felles prosjekt. Disse seks studentenes arbeider peker like fullt mot ulike retninger og trender i kunstverdenen – den mytisk-magiske dimensjonen i arbeidene til Lavin er definitivt i tiden, og naturtematikken som særlig preger Lindblom og Fatlands arbeider finner man igjen overalt nå, naturlig (!) nok. Også Sakstads flerdimensjonale arbeid med farger virker på et vis riktig. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg noe større oppgjør med tidens trender. Mange av verkene baler med selve tidens gang – utstillingstittelen og kuratorteksten vektlegger da også opplevelsen av å studere under pandemien – men her funderes det uten for store fakter.
Som helhet gir Temporary Arrival et solid inntrykk – arbeidene har fått tilstrekkelig plass og utformingen av rommet er åpenbart godt gjennomtenkt. Også den mørk turkise utgivelsen som følger med utstillingen, Tickets to nowhere (laget i samarbeid med grafisk designer Dominik Vrabič Dežman), som rommer selvpresentasjoner som ikke nødvendigvis er knyttet til verkene i utstillingen, har et stringent og nydelig design. Inne i den mørklagte fabrikkhallen skapes en egen verden, litt på samme måte som at et kunstutdanningsløp ofte kan oppleves som et eget, isolert rom. Og likevel: Mens jeg vandrer fra verk til verk trenger lyden av Tromsøs måkeskrik inn gjennom betongveggene, samtidig som surkling kan høres fra vannrørene. Omverdenen er både til stede i selve rommet og i denne avgangsutstillingens mange drypp, drønn og drømmer.
