Sol og skrik mot betong
Anmeldelse av utstillingen Post Exit – The Gardens of Liminality, kuratert av Karolin Tampere (bachelor) og Vsevolod Kovalevskij (master) for Kunstakademiet i Tromsø, 19.09.2020 – 09.10.2020
Skrevet av Astrid Fadnes
Den globale viruspandemien har satt premissene for både prosessen og den fysiske konteksten for årets master- og bachelorutstilling på Kunstakademiet i Tromsø. Det gir sprikende utslag.
Surrealistiske kollasjer, drømmende videoprosjekteringer, dirrende lydforstyrrelser, dataspill og solmalerier – sett under ett, utstillingen Post Exit – The Garden of Liminality ved Kunstakademiet i Tromsø byr på et stort mangfold i uttrykk og presentasjonsformer. Med denne utstillingen har kunstakademiet som ble hindret fra å gjennomføre avgangsutstillingen på våren, gitt studentene en etterlengtet (og smitteverntilrettelagt) mulighet til å vise sine arbeider «etter avgang». Det skjer i de gamle fabrikkhallene til Mack ølbryggeri, som med sine kalde betongflater, eksponerte ventilasjonsanlegg og rause takhøyde unektelig setter premissene for opplevelsen av den utstilte kunsten.
Skygger og sol i dårlig lys
I hallen som rommer masterutstillingen, avgrenses de fem verkene fra hverandre med veggskiller i form av hvite, sammensydde stoffer. Det kan tolkes som et forsøk fra kuratorenes side på å «nøytralisere» rommet, eller i hvert fall skjule de eksisterende veggene, et grep som bare delvis fungerer med den utstilte kunsten.
Det tydeligste unntaket er There is No Horizons, Only Waves, av Elind Rui Blix, der de hvite «veggene» og et sanddekt gulv danner en helhetlig innramming av installasjonen. Det første som møter oss i rommet er atten triangler, oppbygd som mørke treplater i ulike størrelser. Disse står oppstilt og plassert «pekende» mot et rundt midtpunkt. Formene i treskulpturen gir assosiasjoner til gamle solur, der skyggen fra en trekantet målestav angir tiden på døgnet. Komposisjonen og lyssettingen i verket er statisk, det uttrykker tyngde og monumentalitet - og vitner om møysommelig håndverk, der dype inngraveringer i platene, bryter det tunge uttrykket. På avstand ligner de nesten markspiste spor i treverket, på nært hold er det er knapt mulig å tyde hva som står, noen tall og bokstaver, og vanskeligere er det å tolke hva de skal bety i verket.
Omtrent midt i rommet står en sentralt plassert steinskulptur, halvt omkranset av drapert, gjennomskinnelig stoff hengende fra taket. Steinskulpturen som består av en tykk, halvt oppstilt steintavle som kaster skygger i sanden, kunne kanskje vekt assosiasjoner til noe religiøst, som et opphøyd, lyssatt alter. Men det er likevel noe med helheten den går inn i; materialene og formene, som heller uttrykker noe grunnleggende. Dette grunnleggende framheves gjennom steinen, treskulpturen og en «mikroskopstudie» som presenteres på veggen hvor det prosjekteres detaljerte illustrasjoner. De ligner hverandre og glir over i hverandre som runde former med et pigmentert innhold som nærmest blør utover. Det er vanskelig å si om det er ulike objekter, eller om det er de samme som studeres over tid og viser endring. Dypdykket i mikroskopiske økosystemer fortsetter innerst i rommet, hvor det står en glasskrukke med en ubestemmelig, gjennomsiktig plastisk masse som nærmest vokser ut som en skulptur smeltet ut fra en grønn, flytende væske i bunn, innglasset som et forskningsobjekt på et laboratorium.
De ulike elementene i installasjonen til Blix tyder på en sammenkobling mellom kunst og vitenskap. Særlig illustrasjonene og den innglasserte massen inviterer publikum til å innta et forskerblikk og studere på nært hold, samtidig som en avstand er gjennomgående i verket; ingen tekst eller anvisning forklarer hva vi ser. Vi må selv supplere med egen fantasi.
Installasjonen Sundrawings av Anne Lindgaard Møller er verket som med størst tydelighet ville utfylt sitt potensiale i et annet rom og format. Fra januar til juli, har kunstneren latt sola i vinduet «male» på blått papir. Resultatet er en serie med bilder med nyanser av blått med myke overganger – man kan nesten kjenne solas varme fra dem. Montert på lave trekasser liggende på et slitt, flisebelagt gulv med lysrørene i taket som eneste lyskilde, må man imidlertid nesten lene seg over dem for å se dem ordentlig. Montasjen og lyssettingen trekker ned helhetsinntrykket, som er synd siden det er nettopp lyset som er det sentrale i verket.
Gjenklang i betong og metall
I utstillingens ankomsthall, fanges blikket raskt mot tolv meterstore malte lerreter med abstrakte, fargerike motiver som henger to og to på rekke i vaiere ned fra taket. Maleriinstallasjonen i akrylspray på bomull, voks- og oljepastell av Linn Byrkjeland framstår som både myk og grov. De organiske formene i rosa og blått mot nyanser av svart og hvitt, framstår intuitive, men velkomponerte. De kontrasterer den ellers betonggrå hallen, men like fullt uttrykker verket en tilhørighet til rommet. Lysstoffrørene langs taket, dagslyset presset inn gjennom de små fabrikkkvinduene, en heldig tilfeldighet er det, at arkitekturen og verket så til gagns passer hverandre.
Det samme kan sies om verket Strangers av Malin Lin Nordström, der vi tas med til havet gjennom prosjekteringer av sollys på rullende bølger, duvende maneter akkompagnert av et kraftfullt lydspor laget av Louisa Palmi Danielsson. Det utspiller seg både på hvite stoffer som henger fra tak til gulv og på betongsøylene og veggene rundt. Det danner et eget rom i rommet, som er godt å være i, med en viss dissonans gjennom dels flakkende bilder og skurrende lyd.
Når Nordströms lydspor slås av, høres snart inderlig dype skrik. Ellers en høyfrekvent lyd. Følger vi den, stoppes vi ved et metallgitter foran en åpning inn til en nytt skarpt belyst rom en halvetasje ned, det tomme fabrikklokalet og de harde betongflatene gir gjenklang, som om det er veggene selv som roper, avgir stønn eller toner. Det er Andrea Conradsens stedsspesifikke lydverk Thanks for holding me in you som beskrives nettopp som en interaksjon mellom kunstneren og rommet, fremført live til bestemte tider gjennom utstillingsperioden, og ellers spilt av som opptak. Komforten i Nordströms verk blir vekselvis kontrastert med ubehaget som vekkes i Conradsens lydverk og det dannes en forbindelse mellom dem.
I et inntrukket hjørne av hallen tar Martine Magdalene Andersens blanding av innrammede kollasjer, skjelett i glassmontre, reflekterende flater og prosjekterte flammer oss med inn i et mer introvert og surrealistisk rom – det hele liksom overvåket av et fuglehode med banankropp (eller er det en banan med fuglehode?) roterende i en myk og rosa opplyst seng. En plastavstøpning av en pistol kaster skygge på veggen, et foto av et vannklosett er limt på bilder av skog i flammer (en kritikk av papirforbruk og regnskogsutrydding?), skillelinjene mellom det mørke, det humoristiske og surrealistiske er visket ut, og industrihallkonteksten for lengst glemt.
Utenfor menneskelig skala
Mangfoldet av kunstformer og uttrykk i Post Exit – The Gardens of Liminality, avdekker kunstakademiets og kunststudentenes frihet til å utforske vidt og i ulike retninger. Likevel har de utstilte verkene fellestrekk i tematikk; mange arbeider henter inspirasjon fra naturen og det ikke-menneskelige, slik som Blix sine arbeider med grunnleggende elementer, Lindgaard Møllers solmalerier og Nordstöms havreferanser. Det er imidlertid mindre samfunnskritikk enn man kan forvente i en tid hvor økologisk, politisk og økonomisk krise er en så ettertrykkelig del av vår tid. Nærmest ligger kanskje Mihály Stefanovicz som i sin videoinstallasjon Introduksjon til Document 1, 2, 3, 4 viser fire filmer som iscenesetter den potensielt endeløse treningsanstrengelsen på en mølle, et bilde på «hamsterhjulet» i vår tids evinnelige søken etter å «komme videre», utvikle, effektivisere og vokse. Å se på en person løpende på en tredemølle, kjennes om mulig enda mer svimlende meningsløst enn aktiviteten i seg selv – du kommer heller ingen vei.
Kunst vil uunngåelig alltid tolkes i en fysisk kontekst, og det er i kommunikasjonen mellom verk, rom og med publikum, at vi ser det tydeligste skillet mellom master- og bachelorstudentenes arbeider. De fleste av masterverkene kunne (og kanskje med fordel) vært plassert et annet sted, mens bachelorverkene i langt større grad lykkes i å spille med de høye råbetongveggene og de romslige hallene. Særlig Norströms projeksjoner på langstrakte tekstiler fra tak til gulv og Conradsens lydverk som resonnerer selve rommet, har et bevegelig uttrykk som kanskje også vitner om et fokus som er mer rettet mot offentlige rom og et ønske om retrett fra den hvite kuben.
