Levende kunst i en bygning i forfall
Anmeldelse av Ly til fantasi og fellesskap, utstiling på Tromsø Kunstforening 24.08.2020 – 11.10.2020. Kuratert av Camilla Fagerli og Malin Lin Nordström.
Skrevet av Astrid Fadnes
Den gule murbygningen i Muségata 2 er protagonisten i utstillingen Ly til fantasi og felleskap, som i ulike installasjoner, deltakende og performative uttrykk og en spekket aktivitetskalender, knytter sammen arkivhistorie, myter og lokal kunstpolitikk.
Basert på korte residensopphold med workshops, skattejakt i arkiver og åpne samtaler, består Ly til fantasi og fellesskap hovedsakelig av fem prosjekter som på ulike måter bringer fram fortellinger knyttet til Tromsø Kunstforening. Hovedsakelig, fordi det er de som står permanent i, på og utenfor utstillingsbygningen fra august til oktober, samtidig som Kurant visningsrom, festivalen Open Out og kunstorganisasjonen Tromsø Open har rullerende utstillinger gjennom utstillingsperioden.
En bronsefarget, alkoholproduserende ferskvannsfisk er på stillferdig vis betegnende for høstens utstilling. Et akvarium med tre svømmende eksemplarer av karpefisken karuss utgjør både fysisk en del av Marita Isobel Solberg og Trond Ansten sin performative installasjon Bar du nord – utstillingens eksperimentelle kjellerbar – samtidig som fiskens pussige egenskaper, usedvanlige overlevelsesevne og historiske tilknytning til Tromsø by, gjør den symbolsk for kunstforeningen og bygningen som huser den.
Vi skal komme tilbake til den lille fisken i den kuriøse baren, for det er altså selve bygningen som har hovedrollen i utstillingen. Den ærverdige Muségata 2 fra 1894, hvor Tromsø Kunstforening har holdt til siden 1981, har det siste året vært gjenstand for intens offentlig debatt. Tromsø kommunes lansering av et mulig salg av bygningen, har utløst kronikker og konfrontasjoner.
Cocktailbar, prosesjoner og kunstshop
Den hvite, rektangulære Sundsalen er knapt gjenkjennelig på utstillingens åpningsdag; en trapp leder opp til en hems i ett hjørne, i et annet hjørne er det loppemarked, i et tredje en bar ved et bord med håndverk i tre, never og perler og midt i rommet en sofaseksjon. I programmet for Kurants utstilling Forening for handlingsrom, står det at de ønsker å utforske hva det betyr å være en forening, og hva det vil si å forene. Utformingen av rommet med hjemmesnekra og prosessuelt preg og de nær daglige arrangementene (alkoholfri cocktailbar, samtalekafé med iskrem, pearl pub og fanzine-workshop), bryter det stramme utstillingslokalet ned til et sted å henge, hvor vi blir gjester heller enn publikum, deltakere heller enn observatører. «Litt som å være på gamle Kurant», mimres det blant enkelte. Siden 2018 har det kunstnerdrevne visningsrommet vært uten faste lokaler.
En knapp uke etter er Sundsalen transformert til utstillingslokaler for kunstfestivalen Open Out og festivalutstillingen Leave no trace. Særlig iøynefallende er Stephanie Imbeaus husformede objekter dekt av hvitt stoff med gulldetaljer som delvis reiser seg opp og delvis flyter ut og opptar størstedelen av rommet. Queerness er et gjennomgangstema for Open Out, forstått både som ikke-hetero seksuell legning, og mer overordnet en politisk holdning for å «tenke utenfor boksen», som festivalen selv beskriver. Dette kan tolkes bokstavelig, når den utstilte kunsten på ulike vis tas med ut av rommet; Imbeaus husskulpturer blir «levende» i performancen Procession når de bæres, av mennesker, som plagg, i en prosesjon gjennom byen, mens Sara Rönnbäck og Karianne Karlsruds fargede flater av ull, kobber, never, tyttebær og frø, går fra å ligge på gulvet til å bli satt i bevegelse i koreografien Rumslig kropp / Kroppsligt Rum. I utstillingens siste periode, omgjør Tromsø Open Sundsalen til en kunstbutikk for lokal kunst.
Uformell hangout, utstillinger, perfomance og butikk – de tre kunstaktørenes romliggjøring av Sundsalen, viser både bredden i Tromsøs kunstmiljø og fleksibiliteten i bygningen som visningslokale.
Blyanttegninger og blåstjernehav
Det er i langsalen at de mer direkte referansene til Muségata 2 sin historie skinner gjennom. Scenografien til Blåstjernehav barne- og dukketeater fyller søndre del av rommet med en rikholdig ansamling av maritime gjenstander og svære malerier av Asbjørn Hillingseter Løyning langs vegger og tak. Ideen og scenografien er laget av Håvard Arnhoff, lydbilde og musikk av Yann Ics, mens Ane Elene Johansen har skrevet manus til to forestillinger som fremføres på teatret som forøvrig er inspirert av barne- og dukketeatergruppene som holdt til i huset på 1960-tallet, og som Eka Ingebrigtsen var engasjert i. Barn og unge inviteres også inn for å delta i og improvisere og skape forestillinger sammen, står det skrevet i programmet. Det er lett å forestille seg at barn vil leve seg inn i det kaotisk-vakre lille universet som lever opp til sitt drømmende navn, et sted der blått hav og stjernehimmel møtes.
De møysommelige blyanttegningene av Sissel Fredriksen, i motsatt ende av langsalen, tar utgangspunkt i en bunke blanke papirer etter Idar Ingebrigtsen. I serien som har fått tittelen Nedtegnelser av ubetydelige naturområder har ikke kunstneren tegnet på dem, men tegnet dem når hun har gjengitt de linjerte arkene og over dem tegnet planter, ugress og organiske former i nyanser av grønt og brunt. Tegningene danner en fin kontrast i rommet til Blåstjernehavet sitt drømmende kaos, der de omsorgsfullt framhever det mindre synlige. Kanskje er de også en referanse til parken og naturen som omgir Muségata 2. Selv om det er mange år siden Tromsø Museum flyttet ut av bygningen, kalles den fortsatt museumsparken. Dette området rundt bygningen er også inkludert i Ly til fantasi og fellesskap.
I parken holder Resilience Action Lab til, et pågående kunstprosjekt startet av Christine Cynn og Valentin Manz. I anledning utstillingen har de omgjort Naust-skulpturen som har stått i parken siden 2018 (da den var del av utstillingen Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm – Samarbeid 1993-2018) til et drivhus. Her viser Cynn og Manz nå dyrkeprosjekter og objekter i installasjonen Et levende 3D-kart som vokser over tid – og de arrangerer en rekke workshoper som de hevder utforsker “metoder for å finne løsninger i møte med dramatiske endringer i våre sosiale og økologiske systemer”. I denne delen faller utstillingen litt gjennom, i hvert fall uten deltakelse i workshopene og prosessene. Ambisjonen beskrives som å finne framtidspotensialet vårt som samfunn, men innholdet i drivhuset tilfører ikke nytenkning som responderer på denne visjonen. Kanskje hadde det vært mer i tråd med resten av utstillingen å bryte ned ambisjonene og knytte det nærmere lokale problemstillinger og kontekst.
Fisker og falskt forfall
I tillegg til parken er også nye flater tatt i bruk. André Enger Aas sitt veggmaleri på sørveggen av bygningen, er en subtil undersøkelse og kommentar til bygningens forfall. Svake nyanser av grått, brunt og gult gir et bilde av sakte forråtnelse, et viktig moment i debatten omkring bygningen «et praktbygg som råtner på rot», dersom den ikke får en omfattende renovering.
Til høyre for hovedinngangen leder en liten trapp ned til et rom, som lenge har stått ubrukt – og inn i framtida. Bar du nord, av Marita Isobel Solberg og Trond Ansten, er en performativ installasjon i form av en bar, satt til 2050 og depresjonstid. Navnet er hentet fra historien om Nord-Norges første hotell, Hotel du nord, som på 1820-tallet var byens kulturelitehub med brygging og spritproduksjon før den brant ned i 1871. Og det er med spritproduksjonen og det historiske laget at den nevnte karuss-fisken kommer inn i bildet. I hjørnet av det knapt ti kvadratmeter store rommet omgitt av drapert, mørkt velourstoff, står en to meter høy bardisk. Gjennom en luke tilbys gjestene sniffing av nordlys, råkakao-kapsler og svært promillesvake drinker – «karussbrygg». Det kreves litt å forstå alle elementene og lagene, men ukesavisa «Lys du nord» som man kan ta med seg fra baren, hjelper gjestene på vei. Der kan man lese om «den bryggende fisken», satt ut i Prestvannet på toppen av Tromsøya på 1800-tallet for å rense drikkevannet. Karussen, importert fra Kina, er en av de få fiskeartene som overlever vannet som bunnfryser om vinteren, fordi den produserer sin egen alkohol som den også avsondrer til omgivelsene og slik lager en «cocktail» av vannet, og altså angivelig meget lett sprita drinker til tidsmaskin-baren.
Med tråder bak i historien og inn i framtida, en imponerende variasjon i visningsformer samt en rekke arrangementer som inkluderer omvisninger med ulike aktører, folkemøte om potensiale for bygningen som et «Kunstens Hus» og andre sosiale og faglige møter, gir Ly til fantasi og fellesskap en mulighet for Tromsøs befolkning å bli kjent med den omstridte og opphyllede gule murbygningen og utviklingen av byens kunstmiljø. Historiene som fortelles blir en del av Muségata og Tromsø Kunstforening samtidig som de manifesterer viktigheten av å bevare bygningen som et visnings- og produksjonsrom for kunst i Tromsø.
