Alt som glimrer med sitt fravær er fortsatt her
Anmeldelse av Half Hidden – Anne Haaning, Tromsø Kunstforening, 27.06.2020 - 02.08.2020. Utstillingen er del av Haanings stipendiatprosjekt ved Kunstakademiet i Tromsø i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo.
Skrevet av Henrik Sørlid
Man kan og bør stille spørsmålstegn ved hvordan kolonihistorien på Kalaallit Nunaat / Grønland formidles – og ikke formidles – i Half Hidden. Samtidig er utstillingens åpenbare mangler kanskje også på noen måter dens sterkeste kvaliteter.
Utstillingen Half Hidden av den danske kunstneren Anne Haaning tematiserer hvordan dansk kolonihistorie på Kalaallit Nunaat / Grønland er en hvit flekk i danskenes kollektive hukommelse og selvforståelse. Mange dansker er kun i liten grad bevisst på Danmarks status som kolonimakt, og har liten kunnskap om hva slags overgrep den danske stat har begått overfor den inuittiske befolkningen. Dette bidrar selvfølgelig til å opprettholde sjåvinistiske og også reint rasistiske holdninger ovenfor grønlendere. Haaning bruker i Half Hidden historien om den danske kryolitt-gruven i det nå fraflytta tettstedet Ivittuut som et prisme for å belyse kolonihistorien og det historiske hukommelsestapet som preger Danmark i dag.
En fragmentert fortelling
Kort fortalt bestod utstillingen på Tromsø Kunstforening av to rom. Det første rommet bestod i hovedsak av et stort bord dekka i svart epoxy rennende nedover bordbeina og utover gulvet i en stor pøl. På bordet lå en museumsaktig ansamling av bilder og objekter, blant annet mobilbilder av gamle fotografier av Ivittuut og kryolittgruva i et mørkerødt skjær. I tillegg var det en rekke gjenstander av forskjellig slag som jeg forstod seinere var laget av eller med kryolitt, eller hadde noe med gruvedriften å gjøre. I tillegg var det to kart og en båtplansje på veggene, men disse fremstod som relativt perifere tillegg til hovedverket – videoinstallasjonen Half Hidden, som vises i neste rom. Her, i betraktelig mørkere omgivelser enn det første rommet, møter man først en skulpturell installasjon laget av kryolitt-behandla glass og trebjelker fra de gamle gruvegangene i Ivittuut. Lenger inn i rommet – og uten unntak det siste verket publikum ser i utstillingen – finner vi den skulpturelle videoinstallasjonen i flere kanaler.
Videoen er hovedverket, i kraft av å være nøkkelen til å forstå historien som blir fortalt (eller snarere referert til). Resten av utstillinga kan oppfattes som et “stillas” rundt videoen, men er tilstrekkelig innholdsrik og spennende, ikke minst reint estetisk, til at det oppleves relevant og interessant. Det er et godt grep å “koreografere” publikum til å gå gjennom resten av utstillinga før man kommer til videoen som setter “museet” i det første rommet i kontekst. Følelsen av å ikke helt vite hva man ser, gjør i dette tilfelle bildene og objektene man presenteres for i det første rommet mer interessante å forholde seg til, og man unngår den didaktiske pedagogikken som av og til preger kunstutstillinger hvor formidlingen av vitenskap, historiske fakta og/eller politiske budskap står sentralt.
Med unntak av bruddstykker av utsagn, samtaler og research (blant annet en sms-utveksling mellom Haaning og en grønlandsk sjaman, og filmopptak som viser hvordan man forsøkte å lage en liten borgerlig, dansk boble i direktørboligen i Ivittuut) er det svært lite konkret informasjon i utstillingen om gruvedriften og dansk kolonialisme på Grønland generelt. Om man ikke på forhånd har lest utstillingsteksten som forklarer hva det hele dreier seg om, får man ikke med seg stort annet enn at det fantes en gruve i Ivittuut, som inngår i en større fortelling om det danske koloniveldet på Kalaallit Nunaat / Grønland. Ellers lener fortellingen seg på de negative konnotasjonene som i dag knytter seg til ordet kolonialisme. Elementer av skrekkfilm-aktig estetikk, som den svarte materien som renner ned fra bordet i det første rommet, det dystre rødskjæret som legger seg over bildene fra Ivittuut og et til tider urovekkende lydbilde, instruerer publikum til å føle ubehag ved det man ser og hører.
Det synlige og det usynlige
I videoen blir vi presentert for fortellinger om åndevesener som lever i berget i området rundt Ivittuut. Åndene skifter mellom synlighet og usynlighet. De kan bevege seg inn i menneskenes verden, men lever i sin egen, skjulte verden i fjellet. Det impliseres at det er en parallell mellom åndene og kryolitten, som har tilsvarende egenskaper. Er det mer her enn en generell henvisning til to ulike kulturelle og epistemologiske perspektiver – det inuittiske og det vestlige / danske? Inviteres vi egentlig inn i steinen sammen med åndene og kryolitten? Viser ansamlingen av formelt sett lignende konsepter – åndene som gjemmer seg, mineralet i fjellet, historien som er skjult, kryolitten som har særlige egenskaper i forhold til synlighet og usynlighet – til et underliggende narrativ om det som er skjult og hvordan ting forblir skjult? Eller er det helt enkelt slik at publikum oppfordres til å vurdere om det kan finnes en sammenheng? Man kan spørre seg hvorvidt utvalget av tematiske elementer er gjort for å kunne konstruere en slik “serie” av formale fellesnevnere – altså om kunstneren har tilnærmet seg materialet med dette som et pre-definert mål for den kunstneriske undersøkelsen – og om det spiller noen rolle hvorvidt dette er tilfellet. Det er i alle fall et grep man ser veldig mye av i denne “sjangeren” av postkolonial kunst, og det tenderer til å bli en oppskrift.
Gitt utstillingens uttalte utgangspunkt sitter jeg igjen først og fremst med spørsmålet om hvorvidt og hvordan denne utstillingen faktisk griper inn i danskenes uvitenhet om egen kolonihistorie. Som sagt er historien som blir fortalt skisseaktig, og de bruddstykkene av historisk informasjon vi får presentert er først og fremst rekvisitter for å tematisere det danske samfunnets kollektive hukommelsestap. Parallellene som trekkes mellom historisk glemsel, åndeverdenens usynlighet og kryolittens egenskaper er mer implisert enn utforsket, og jeg vil tro at det kan framstå som løsrevne og vilkårlige sidestillinger for mange publikummere. Ulempen ved en slik tilnærming er at utstillingen antagelig fremstår som lukket og obskur – og dermed intetsigende – for et publikum som ikke fra før av besitter en viss kunnskap om kolonihistorie, postkolonial teori og estetikk. Hvis man ikke klarer å kommunisere det man vil si til et allment publikum uten forhåndskunnskaper, ender tematikken i verste fall opp med å bli en pseudo-politisk ferniss over et egentlig formalt-estetisk installasjonsverk. Nå er forsåvidt utstillingen produsert som kulminasjonen av et stipendiatprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid, og reflekterer kanskje noe av hvordan kunstnerisk forskning har blitt etablert som en litt egen kategori i krysningspunktet mellom kunstnerisk praksis og akademisk kultur. Men spørsmålet om formidling og transparens – både i utstillingens innhold og i måten den henvender seg til publikum – forblir i mine øyne sentralt uansett hva slags faglige briller man tar på seg.
Er det et bevisst grep at man som betrakter skal sitte igjen som et spørsmålstegn? Det rimer jo kanskje med at ignoransen er det sentrale temaet, mer enn kolonialismen som historisk faktum i seg selv. Og før vi eventuelt kan konkludere med at utstillingen mislykkes i å bære fram et politisk budskap, vil jeg påpeke at også politisk kunst med hell kan beholde et rom for undring og tvetydighet. Noe Half Hidden også gjør når den åpner for refleksjon og kritiske spørsmål gjennom sine åpenbare – og kanskje tiltenkte – mangler. Horror-estetikken bidrar også til følelsen – om ikke annet – av at det er mer som ligger under her enn det vi ser. Jeg tror Half Hiddens største potensiale ligger i denne muligheten til å stimulere nysgjerrigheten for det skjulte og usynliggjorte – en nysgjerrighet som utfordrer blikket til å søke forbi det åpenbare.
