Havet rommer så mangt, både døde kropper og appropriasjoner av dem
Anmeldelse av Hvem kan seile foruten vind, performance av Jessica Ullevålseter, del av Insomnia Festival 2020, Small Projects, Tromsø 23.10.2020.
Skrevet av Anna Näumann
Under performancen «Hvem kan seile foruten vind» av Jessica Ullevålseter, oppstår ubehagelige følelser omkring egne privilegier.
Stillhet og undring, med unntak av en monoton durelyd fra en hvit vifte som er plassert midt på gulvet på Small Projects i Tromsø. Kunstige, men svale, vindkast fra vifta treffer et kaldt kinn nå og da. En kraftig lyskaster i øverste etasje sender en rund lysstråle i retning rommets hjørne. Der står en middels stor reisekoffert. En pidestall på gulvet framtrer som et alter, med et hvitt kubbelys, en røkelsespinne og et par tibetanske fingercymbaler. Sistnevnte har tradisjonelt sett blitt brukt innen buddhistiske ritualer og bønner, under ofringer til spirituelle skikkelser. Objektene som er plassert nøysomt i rommet gir en fornemmelse av at noe seremonielt skal skje, snarere enn en vanlig fredags-vernissage. Her er ingen bobler og ingen introduksjonstale, til en deilig forandring. Performancen er del av Insomnias Insights-program som kombinerer seminarer, dokumentarer, paneldiskusjoner, workshops og performancekunst, presentert av We Are Europe.
Iført røde sokker og et helsort antrekk, skjuler Jessica Ullevålseter ansiktet sitt bak et mørkt blondeklede. Kunstneren har tilsynelatende gjort seg selv til den sørgende hovedpersonen i performancen som er til minne om de over 2500 flyktningene som har druknet på sin ferd over middelhavet siden 2018. Kofferten åpnes opp, og ut drar Ullevålseter én og én papirbåt, som hun bretter opp, og sprer utover gulvet. De fleste papirbåtene er hvite, noen er laget av vanlig kopipapir, mens andre er brettet av utrevne magasinsider, eller farget papp. På flere av båtene står det skrevet korte tekster med fargetusj som “I Love You”, “Oslo”, “Always in the world”. I rommet finnes det ingen tekst med informasjon om prosjektet eller kunstneren, men andre måter for å hanke til seg informasjons viser at prosjektet startet i 2018. Båtene er brettet av mer enn 300 personer, barn og voksne, som har deltatt på workshops sammen med Ullevålseter i løpet av de siste to årene, henholdsvis i Oslo, Marokko og Spania.
I løpet av de tre timene det tar Ullevålseter å fordele papirbåtene utover gulvet, synger hun improviserte tolkninger av den svensk-finske sjømannsvisa «Vem kan segla föruten vind», derav tittelen på performancen. Strofer som “Hvem kan seile, jeg kan seile. Frihet til én er frihet til alle. Hvem vil seile, alle vil seile. Jeg kan seile foruten vind, og jeg feller til og med aldri tårer. Moria, Moria, Moria, Moria” fyller rommet. På et tidspunkt dukker det opp en egen versjon av Arnulf Øverlands kjente strofe fra diktet Du må ikke sove; “Jeg kan tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv. Sove nå, sove nå”. Klisjé og nostalgi går hånd i hånd.
Verkets budskap er klart: inhuman flyktningpolitikk, og skillet mellom nord og sør, priviligert og ikke-priviligert. Strofene er virkningsfulle, og stemmen til Ullevålseter fyller rommet. Det oppstår et ubehag omkring egne privilegier, og tankene beveger seg over i et rom av skam. Det tar tid å sette 2500 papirbåter ut på et gulv, og utover i performancen mister strofene noe av sin slagkraft når de etterhvert begynner å gjenta seg selv. Blikket faller stadig på de spirituelle attributtene som er plassert midt i rommet. De oppfattes som et forsøk på å føre oss bort fra det politiske og inn i andre tradisjoner, relasjoner til død og ritualer. Objektene som er lånt fra andre kulturer kan tolkes som generelle, og forblir vage referansepunkter.
Lengden på performancen gjør oppfattelsen av tid og rom vesentlig, en får tid til å føle på distansen mellom en ‘white cube’ som kontekst og historiene performancen presenterer. Hvorfor er det en tendens at metode og prosess forsvinner i det øyeblikk et verk presenteres i et gallerirom? Ullevålseters prosjekt er et resultat av et enormt samarbeid mellom hundrevis av mennesker, men når hun fremfører performancen, fordufter den kollektive prosessen bak kunstprosjektet. Noe av det som kanskje vekker mest interesse ved verket, er nemlig det vi ikke får se: spor etter de 300 menneskene som har brettet de 2500 papirbåtere som Ullevålseter sprer utover gulvet på Small Projects. Hengivenheten og drivkraften bak prosjektet skulle gjerne kommet til syne, og en anerkjennelse av deltakerne savnes.
Ullevålseter representerer tusenvis av tapte liv gjennom hvite papirbåter, en abstrahering som former vår tilknytning til, og oppfattelse av historien som fortelles. Selv om tematikken og intensjonen tilsier det motsatte, skaper Ullevålseters iscenesettelse et inntrykk av reproduserte fortellerstrukturer, som opprettholder skillet mellom vi - og de. En performance som er skapt av oss, for oss, men som tar for seg ‘de andre’. Hva slags tanker genererer det hos publikum?
I strofene hun synger, anerkjenner Ullevålseter likevel egne privilegier og velferdssamfunnets manglende egenskap til å sette seg inn i andres virkelighet. Det er enkelt og det treffer, kanskje fordi vi kjenner det så godt:
“Å skilles fra barnet sitt? Nei, det hadde jeg ikke gått med på”.
Det gir rom for å spørre seg hvordan Ullevålseter bringer inn sin egen posisjon i denne historiefortellingen, uten å reprodusere problematiske og utdaterte fremstillinger av de andre.
Kunstkritikeren Jean Fisher definerte appropriasjon som ‘retten til å snakke for den andre, for å representere deres traumer’. Appropriasjon oppstår gjerne når det eksisterer en maktubalanse, når én forsøker å representere den andre. Om noe er appropriasjon eller ei, blir ofte opp til øyet som ser å bedømme, eller rettere sagt, opp til den som vet hvordan det å bli appropriert kjennes ut, å bedømme. Det som for noen oppfattes som absorbering og videreformidling av andres historier, kan av andre oppfattes som dypt problematisk.
Som billedkunstner og skribent Hannah Black skrev i et åpent brev til Whitney-biennalen i 2017 da Dana Schutz stilte ut maleriet Open Casket på Whitney-museet: Det er ikke akseptabelt for en hvit person å omdanne svart lidelse til profitt og moro, selv om denne praksisen har vært normalisert i lang tid. Selv om Schutz intensjon er å presentere hvit skam, blir denne skammen ikke representert korrekt gjennom et bilde av en død svart gutt, malt av en hvit kunstner. Maleriet må gå!
Ullevålseters performance gjør ikke flyktningers lidelser om til profitt og moro, men performancen kan likevel oppleves som en estetisering og abstrahering av andre menneskers levde traumer, som kunstneren forsøker å berøre. På den ene siden får strofene som Ullevålseter synger frem skammen i oss som publikum, den blomstrer. Det er ubehagelig godt å oppleve en hårfin harselering med de apatiske og priviligerte kroppene samfunnet vårt produserer, og det gjør Ullevålseter på virkningsfullt vis. Det er den gjentatte, medierte fortellingen om den priviligerte personen som sørger over de som har det verre enn seg selv, som får en til å spørre seg hva Ullevålseter vil at vi skal føle på? Behovet for en tydeliggjøring av Ullevålseters posisjon melder seg. Kanskje hadde ikke dette behovet oppstått i like stor grad dersom flere stemmer, kollektiviteten i prosjektet hadde blitt inkludert i fremstillingen av kunstverket.
Insomnia-festivalen søker å være en kreativ plattform for elektronisk musikk og techno, men har med tiden utvidet området sitt til å dekke andre eksperimentelle uttrykksformer. Kanskje skal festivalen heller gjøre det de kan best, booke spennende eksperimentelle performanceopptreder, som Elina Waage Mikalsens lydperformance i Ishavskatedralen som bød på en dypt rørende lytteopplevelse en sent vil glemme.
