Tingenes tale
Intervju med Amalie Holthen og Robert Julian B. Hvistendahl om det pågående kunstprosjektet Materialbanken for kreative prosjekter.
Fotnoter nederst på siden.
I et kjellerlokale i Tromsø finner du skruer, planker, en brudekjole og marmorstøv, som alle har det til felles at de er innskudd i en bank der tingenes historie har høy verdi. Hyllene blir stadig fylt opp av donerte materialer og objekter, og alt er gratis å hente ut – så fremt du kan stille med en historie i retur.
Tekst av Marit Olsvik Opsahl
I september 2022 åpnet Materialbanken for kreative prosjekter i kjelleretasjen (i Kafé Eka) hos Tromsø Kunstforening. Hver torsdag og lørdag klokken 12–17 holder banken åpen for alle som ønsker å levere fra seg eller hente med seg tingene som til enhver tid befinner seg her inne. Det er helt gratis og åpent for alle å ta i bruk, enten du jobber med et kunstprosjekt eller er på utkikk etter materiale til en hobby eller oppussing. Bak kunstprosjektet, som etter planen skal pågå frem til juni 2023, står kunstnerne Robert Julian B. Hvistendahl, Amalie Holthen og Rurik Sjösten. Sistnevnte har nylig gått videre til andre prosjekter, og i dag er det Holthen og Hvistendahl som arbeider med Materialbanken. Jeg møter dem en fredags ettermiddag, og de kan fortelle at «banken» besøkes av både kunstnere og andre nysgjerrige.
– Insomnia[2] var innom rett før du kom og hentet masse greier som de skulle bruke til å dekorere festival-kickoffen i morgen. De kom inn her som en virvelvind av energi og var ganske gira. De skulle ha et undervannstema, og tok med seg underskjørtet til en brudekjole som skal bli til en manet. Så fant de noen garnnøster som skulle bli trådene rundt, og tok også med en badedelfin og noen små koraller, forteller Hvistendahl.
Det er ikke rart Materialbanken skaper begeistring for de som tar turen innom, for utvalget av materialer er mildt sagt bredt. I et hjørne står det et piano, og ved siden av står to vinduer stablet opp mot veggen. I en av hyllene er det satt frem sirlig oppstilte småting som småsteiner, en kvast tørket rognebær og litt mose, i en annen hylle er det stablet opp treverk og andre byggematerialer som kan minne om materialutvalget fra en sløydsal. På den andre siden av kjellerlokalet er det plastbokser med sand og finkornet marmorstøv og tomme metallbokser som en gang har inneholdt tomatsuppe. På veggen henger det noen brudekjoler og oppblåsbare badedyr, og i vinduskarmene står det en og en halv mannekengdukke. Tilsynelatende er det ingen rød tråd i materialene som finnes her – innskuddene varierer ut fra hva de besøkende tar med seg og ut fra samlinga.
Koronafast i Farsund
Materialbanken er et samarbeid med kunstprosjektet Failure, Understanding, Care (& Kunst)[3] som inviterte Hvistendahl til et samarbeid for noen år siden. Ideen til en materialbank, forteller Hvistendahl, fikk han etter å ha vært koronafast hos familien i Farsund i tre måneder. Her tilbrakte han en del tid med en kompis som jobbet ved Materialbanken for bygningsvern. Dette er også et interessefelt for Hvistendahl, som forteller at han har basert seg mye på gjenbruksmaterialer i egen kunstpraksis.
– Bruken av gjenbruksmaterialer er jo litt pragmatisk, men jeg liker også kvalitetene som gamle materialer bringer med seg. Jeg synes de har karakter, og i mangel på bedre ord – sjel. Det bringer med seg en egen tyngde, på en måte. Og så er jeg jo en hoarder, og det tror jeg jo at vi alle er, egentlig.
Etter to år med planlegging og søknadsskriving ble hoarderne Holthen og Sjösten invitert inn i prosjektet. Holthen forteller at hun tente raskt på ideen til Hvistendahl.
– Da Robert inviterte meg, var det veldig åpent med tanke på hva det kunne bli – vi skulle definere det sammen som gruppe, sier Holthen, som trives med den kollektive formen prosjektet har.
– Det er veldig spennende å se hvordan eksterne kunstnere som blir invitert til å respondere på innholdet i Materialbanken tar i bruk materialene med ulike tilnærminger. Det åpner opp perspektivet på hva et materiale er og hva et materiale kan brukes til, fortsetter Holthen.
Hvistendahl forteller videre at nettopp det at de har så ulike innfallsvinkler til materialer gjør det interessant.
– Det blir en slags utforskning. Jeg ville for eksempel aldri ha gjort det der med skjørtet. Det var det Rurik som ordnet, sier han og peker mot en av vinduskarmene i lokalet. Her er nederdelen av en mannekengdukke kledd opp med en halvferdig strikkegenser og to like halvferdige votter som leggvarmere.
Historien bak materialet
Men alle som leverer noe inn skal altså også levere fra seg en historie om materialet de kommer med, eller?
– Ja, tanken er at man forteller hvilken relasjon man har til materialet eller hva materialet har vært gjennom før, forklarer Hvistendahl.
– Noen er ikke interessert i å høre i det hele tatt, og andre er veldig interessert. Det er OK. Det er ikke så viktig, men det er viktig at de vet at det har et narrativ i seg. Det er jo også noe vi sitter igjen med. Når materialet forsvinner, finnes det ikke i Materialbanken lenger, men så får vi historien til det materialet – og veien videre.
Historiene de samler inn registreres i et eget arkiv, som er tilgjengelig i en iPad som besøkende kan låne når de besøker Materialbanken. Historiene gir korte innblikk i hvilke sammenhenger materialene har blitt brukt før – som denne beskrivelsen av et par nøkler:
Nøkler til arbeidsbenk/kjærlighetserklæring fra person x til person y: «Jeg gir deg denne nøkkelen til arbeidsbenken min siden jeg bor i kollektiv og ikke eier et hus jeg kan dele med deg.» Adventskalendergave 19.12.2018.
Holthen forteller at den ene av nøklene ble hentet av en gutt på rundt åtte år: – Han sa han trengte en nøkkel og et garnnøste fordi han skulle lage en plan til et ennå ikke definert prosjekt, smiler hun.
Affeksjonsverdi og minnespor
Selv om historien bak materialet nok ikke er like viktig for alle av bankens «brukere», er dette helt klart viktig for kunstnerne. Holthen sier hun tidlig merket seg Hvistendahls interesse for historiedelen av kunstprosjektet.
– Når du inviterte meg på studio for å prate om jeg ville joine deg, så snakket du om at det å vite historien til hvert eneste materiale var å besjele det. Noe jeg kunne koble opp til min egen praksis, selv om jeg er klar over at du tenkte annerledes, sier Holthen, som selv hovedsakelig arbeider fenomenologisk i egen praksis.
Hvistendahl trekker frem noen eksempler fra tidligere kunstprosjekter han har arbeidet med.
– Før, når jeg har laget skulpturer, har jeg for eksempel tatt vare på kappet fra de skulpturene og så stilt ut kappet som et eget verk. Jeg har også plukket stein fra sålen min på vinteren og brukt dem som en del av en installasjon. Det er liksom minnesporene, de forteller en historie om hva en ferdig ting har vært gjennom. Materialet blir minnebærer. Jeg husker de situasjonene jeg har brukt materialene i før, jeg har vært i en relasjon til det. Så det med at et objekt kan fungere som et fotografi, eller som et minne, er noe jeg har tenkt litt på.
– Ja, mange mennesker er jo veldig emosjonelt knyttet til objekter. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Det kan ligge mye affeksjonsverdi i et objekt, uten økonomisk verdi. Kanskje kan denne verdien gis til materialet, og på den måten gå videre til neste menneske, sier Holthen og viser til en bestemt hendelse på åpningsdagen.
– På åpninga var det ei dame som fant en liten keramikkskulptur som hun ville ha. Det var en skulptur som kom fra noen feilprint fra en 3D-printer på Kunstakademiet, og som egentlig var kasta i søpla. Så var det Rurik, da, som hadde funnet dem og syntes de var så fine. Så han brente dem, glaserte dem, og så endte de til slutt opp i Materialbanken. Hun ville ha den fordi hun skulle bruke den som brosje eller smykke til kofta si.
Bærekraftig kunstproduksjon og lagringskapasitet
En annen side ved kunstprosjektet som de interesserer seg for er lagring, og da spesielt i tilknytning til kunstproduksjon.
– Det er ikke spesifikt for kunstmiljøet, men det er det miljøet vi er i. Hvert rom man har er så fullt med ting. Ofte må man kvitte seg med ting – ikke fordi man har lyst, men fordi man må. Og da kan man kanskje istedenfor å kaste det med en gang, spørre om det kan komme inn her i Materialbanken. Det er jo en tanke å prøve å ikke kaste så mye, sier Hvistendahl.
Holthen mener at det å bidra til en mer bærekraftig kunstproduksjon lokalt er et viktig poeng. Og kanskje kan Materialbanken være et alternativ til søppelkonteineren på gjenbruksstasjonen Remiks i Tromsø.
– Det er mange store og små kunstinstitusjoner i Tromsø. Nordnorsk Kunstmuseum, Hålogaland Teater, Kunstforeninga, mindre visningssteder som Small Projects og Kurant, og andre eventbaserte som Open Out og Insomnia for å nevne noen. Det er mye som skjer, med hyppige utstillinger og utskiftninger. I Tromsø har man heller ingen byggevarebutikk eller materialbutikk rettet mot kunstnere.
Teip og analog teknologi
Fremover planlegger Holthen og Hvistendahl å involvere eksterne kunstnere til å respondere på materialene i banken i forbindelse med arrangementer og utstillinger. Et eksempel på det kunne man oppleve under Kulturnatta Tromsø, da lydkunstner Fredrik Eine spilte live med ulike materialer og slik skapte et eget lydlandskap i Materialbanken. Banken vil også utvikle seg i takt med hva de besøkende tar med seg inn og ut, og det er ingen garanti for at tingene du har sett deg ut vil være der neste gang du kommer innom. Men da er det jo en liten trøst at de lever videre i arkivet.
Hvilke ting har dere blitt spesielt glade i så langt?
– Jeg er jo veldig glad i den overheaden, da. Jeg har en forkjærlighet for analog teknologi, og jeg synes bare det er noe utrolig fascinerende med maskiner og prinsipper som jeg selv faktisk kan forstå hvordan fungerer. Der digital teknologi kan være uoverskuelig, synes jeg det er spennende å utforske det analoge, sier Holthen og peker mot en stor overhead i et hjørne.
For Hvistendahl er det en teiprull han fant i et skogholt i Toronto da han var der for å jobbe med et av prosjektene til Joar Nango tidligere i vår.
– Den lå liksom bare der, forlatt, i et område hvor noen hjemløse hadde hatt camp en tid tilbake. Da vi rydda i området, så fant jeg teiprullen, men akkurat nå vet jeg ikke hvor den er. Den har vi brukt til å merke ting med her, så jeg håper ikke den har forsvunnet. Den har jeg tenkt å holde tak i, for den er jeg veldig glad i.
Noter
1: Musikkfestival i Tromsø.
2: Failure, Understanding, Care (& Kunst), også kalt F.U.C. (& K), drives av kunstnerne Ruth A. Aitken og James S. Lee.
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
