Blant bier og drapsmenn
Anmeldelse av utstillingen Krakelert, Nordnorsk Kunstmuseum, 12.03.2022 - 31.08.2022, Tromsø.
Det er noe med Svein Flygaris kunst som gjør at jeg lengter etter å kunne mer om verden og hvordan den henger sammen, og utstillingen Krakelert er ikke et unntak.
Skrevet av Marit Olsvik Opsahl.
Svein Flygari Johansen har etter å ha bodd i Oslo i lengre tid, flyttet tilbake til hjembyen Alta, og soloutstillinga Krakelert ved Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) er på mange måter en storslått markering av hjemkomsten.
Vel plassert hos NNKM, i det som er hans første soloutstilling på museet, har Flygari Johansen fått boltre seg over to etasjer. I Høysalen i første etasje finner vi Waterworks (2015), en installasjon som synliggjør en prosess som ellers er skjult for oss i det daglige. Med ledninger, vanntårn, rør og et vannkar med LED-lys, i en installasjon som på mange måter ser voldsom ut, får vi en umiddelbar respons på hvordan plantene i rommet reagerer på de som er i rommet. LED-lysene i vannkaret lyser nemlig ulikt avhengig av hvordan plantene responderer på menneskene de møter. Her er det på en måte verket som vurderer deg som publikum, som en form for ikke-menneskelig overtakelse, som også setter tonen for resten av utstillinga.
I andre etasje finner vi installasjonen You are Approximately (2016), hvor vår egen tilstedeværelse i utstillinga settes i sammenheng med ulike drap som har skjedd rundt om i verden. Tekstplakater med nøkterne beskrivelser av 37 ulike drapshandlinger projiseres i et rektangulært vannkar, og fra taket henger to væskeposer lik de du får på sykehuset. Det drypper regelmessig en og en dråpe fra posene, og disse tårelignende dråpene som faller er det eneste i rommet som kan minne om noe biologisk. Drapshandlingene er beskrevet konkret og nøkternt, med navn på drapsperson og offer, og en kort beskrivelse av motivasjonen, enten det er kjærlighet eller en ny iPhone.
Der betrakterens nærvær i Waterworks var mer bokstavlig, blir vi i You are Approximately trukket inn i scenarioet på en mer abstrakt måte – for hver drapssak står det også hvor langt unna vi er drapshandlingen, både i tid og antall kilometer. På den måten blir vi stilt litt til veggs i disse handlingene – for hva hadde skjedd om du både i avstand og tid hadde vært så nært en slik handling at du kunne ha påvirket den?
I videoverket On top of the world (2014) blir vi, unnskyld uttrykket, flue på veggen, når en sverm med bier utfolder seg i et sommerlandskap. På et bord er det plassert en stor båndavspiller, i tillegg til vannglass, kaffekopper og andre spor etter menneskelig aktivitet som nylig har blitt avsluttet. Det kommer stadig flere bier inn i filmen, og alle svermer rundt avspilleren – som spiller The Carpenters On top of the world (1972) på repeat. Etter hvert som svermen med bier øker og tilfører tyngde på båndet, blir avspillingshastigheten saktere, og den lystige sangen blir mer og mer spøkelsesaktig å høre på. Til slutt gir sangen, og kulturen, tapt, og summinga fra biene har tatt over hele scenen. Den intense samarbeidsånden som ligger bak disse insektene er fascinerende å se, og i riktig Flygari Johansen-ånd er det også fint å se hvordan det ikke-menneskelige i naturen tar over det menneskeskapte på noen få minutter.
I Nature reflecting on us, reflecting on nature (2013) tas vi tilbake til det globale perspektivet, i alle fall i lydform. I en lyddusj over oss strømmer en ti minutter lang tale av Al Gore ut med ujevn lyd, og videoen vi ser er en panoramafilm fra Alta som viser et landskap med fjell og hav. Her er konturene av fjellandskapet bokstavlig talt lydbølger; lyden i Gores tale styres av kurvene i det nordnorske kystlandskapet, og talen veksler derfor mellom å være høy og rungende når vi ser de høyeste fjellene i filmen, til nesten hørbar når fjellene treffer vannskorpa. Gores tale er fra FNs klimakonferanse i Bali i 2007, og selv om ordene som flommer ut i rommet rent innholdsmessig tidvis tegner opp et dystert fremtidsbilde, er det likevel topografien som styrer hva vi kan høre.
De tre videoverkene Fossen, Sprekk og Fjellet (2020-2021) vises alle for første gang, og har en annen karakter enn resten av utstillinga; de fremstår mer poetiske, i hovedsak fordi lydsporene er lest opp av Flygari Johansen selv. I Sprekk og Fossen refererer Johansen til personlige erfaringer; i førstnevnte er det skuffelsen over kjærligheten som slår sprekker, og i Fossen er det minner om samtaler rundt kjøkkenbordet som akkopagnerer en film av en foss, hvor lyden av fossefallet til slutt tar over lydbildet. I Fjellet bygger Johansen opp en japansk steinhage i Alta, og filmen viser hele byggeprosessen – fra første stein, til ferdig verk i ulike årstider. Lydsporet bærer preg av å være en dokumentar, men flettet inn i teksten om fjellets historie kan vi også høre glimt av subjektive og poetiske betraktninger om alt fra istiden til velkledde turgåere.
Jeg er veldig glad i Flygari Johansens ofte litt kjølige, tankekrevende installasjoner, og måten de utfordrer det å være til stede i rommet, og i verden, på. I løpet av en time i Krakelert har Flygari Johansen satt oss i sammenheng med grønnplanter, drapsmenn, fjell, fossefall og bier, der forholdet mellom kultur og natur blir synliggjort på en underfundig måte. Samtidig liker jeg også godt hvordan kulturen, i form av kunstneren Flygari Johansen, tar mer over i de tre nye filmene. For tidvis er det også godt å ta en pause fra verden og forsvinne litt inn i betrakningene, minnene og observasjonene til noen andre. Krakelert er kort oppsummert en utstilling som kan gi deg en følelse av uro over verden, men som også tar deg inn i varmen igjen ved å vise samspillet mellom mennesket og naturen på sitt beste.
