Solidariske monumenter
Anmeldelse av utstillingen Kunstner: Aage Gaup, Nordnorsk Kunstmuseum, 19.09.2019 – 30.08.2020
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Sosialt engasjement og politiske dragkamper er gjennomgående når Aage Gaup presenteres i en egen utstilling i Nordnorsk Kunstmuseum.
Under tildelingen av John Savio-prisen 2019, ble vinneren, Aage Gaup, fremhevet som en særdeles solidarisk kunstner som gjennom årene har stilt opp for sine venner og kolleger. Blant annet har hans samfunnsengasjement kommet til uttrykk gjennom å være del av Masigruppen. Den samiske kunstnergruppen ble etablert i 1978 og har vært toneangivende for et moderne samisk kunstuttrykk. Kunstnerne representerte blant annet en holdningsendring til hva samisk kunst er og kan være, og de jobbet både med en frigjøring fra, og en ivaretakelse av, tradisjonelle teknikker og materiale. Dette er fortsatt aktuelt for mange samiske kunstnere. Også for den særdeles aktive kunstneren Aage Gaup.
Flyktninger
Det første som møter meg når jeg skal se hvordan Nordnorsk Kunstmuseum presenterer Gaup, er den store installasjonen Gimme Shelter (2004), bestående av en klebersteinskulptur som ligger på et fundament av tre. På rekke bak skulpturen står to svartmalte trekister av helt enkel design. Steinfiguren forestiller en kvinne som ligger sammenrullet med hendene på hodet. Knærne er trukket oppunder kroppen og hodet er vendt mot gulvet i et kroppsspråk som kan tolkes som dyp fortvilelse. Ingen grep er gjort for å forfine overflaten, og man kan se spor av den originale steinblokken og måten den er blitt sagd ut av fjellet på. Utgangsmaterialet vises tydelig i skulpturen og den firkantige formen ser tung og kompakt ut.
Kistelokkene er montert på tvers av kistene og gir slik assosiasjoner til to svarte fly eller to svarte kors som følger kvinnen. Jeg begynner å tenke på flyktninger og på traumatiserte mennesker som kommer til et fremmed land med mange tunge erfaringer bak seg. Det er som om skikkelsen kommer flygende til oss, redd, naken og uten støtte i ryggen. Hun har ingen eiendeler med seg bortsett fra tomme, svarte kister.
Det ligger tungt alvor bak installasjonen som tar navnet sitt fra Rolling Stones-låta Gimme Shelter, utgitt i 1969. Lytter man til teksten handler den om barn som er blitt ofre for krig. Kistene ble lagt til verket etter Yassir Arafats død, og representerer tapet av Arafat og kunstnerens medfølelse med palestinerne. Gaups Gimme Shelter var forøvrig også del av en veldedighetsutstilling der inntektene gikk til krigsrammede i Palestina i 2015.
Alta-aksjonen
Skulptur I og II (1979), som er fra tiden rundt Alta-aksjonen, finner jeg hengende bakerst i salen. Det består av bjørkestammer og to plater hvor det er malt linjer av blått, gult og rødoransje. De to delene danner en elvelignende form som strekker seg mellom ubehandlede bjørkestammer. Formen er delt av et vertikalt kutt på midten, en oppdeling som også kommer frem i verkstittelen og som sett i lys av tiden refererer til planene om oppdemming av elva. Måten skulpturen henger på, danner en skygge på gulvet som ligner en liten elvebåt. Jeg tenker litt på båt som symbol og at det er noe man sitter sammen i, som en gruppe eller som et folk. Jeg undrer på om man kan sette seg i en båt i Kautokeino og bli ført avsted til demonstrasjonen i Stilla eller helt til Alta.
Kunstner og scenograf
Jeg er først usikker på om jeg liker at Gaups langstrakte Skulptur I og II henger på skrå foran en rødmalt kortvegg. Verket virker litt langt for hjørnet det henger i, og nisjen bakenfor sperres av slik at jeg ikke kan vandre rundt verket for å se det fra den andre siden. Ville jeg fått en annen nærhet til materialet og formene dersom installasjonen heller hadde hengt midt i salen?
En aha-opplevelse kommer imidlertid når jeg studerer modellen til teaterforestillingen Våre Vidder/Min Duoddarat (1981) som ble laget til Beaivváš Sámi Našunálateáhter. Modellen er én av tre modeller fra Gaups virke som scenograf som vises i utstillingen.
Fargene som dominerer i Våre Vidder/Min Duoddarat er sterk rødoransje, gul og blå. På scenen står også en enkel veisperring. Det føles plutselig naturlig at Skulptur I og II med sine lange trestammer henger slik den gjør, som en parallell til Våre Vidder/Min Duoddarat. Den røde fondveggen bak verket minner om bakveggen i en teatersal, mens fargene og konstruksjonen kan minne om veisperringen fra teatermodellen. I likhet med en klassisk teaterscene blir vi hindret i å vandre rundt skulpturen, og begrepet avsperring er til stede både visuelt og funksjonelt.
Den populære rockemusikalen Våre Vidder/Min Duoddarat var den første oppsetningen til Beaivváš og ble opprinnelig produsert i forbindelse med Alta-aksjonen i 1981. Da teateret fylte 30 år i 2011, ble forestillingen igjen satt opp som jubileumsforestilling. Dette stadig aktuelle stykket markerte starten på et teater som jobbet med samhold, rettighetskamp og omtanke for naturen. Det slår meg at det aksjonistiske innholdet i stykket, dragkampen mellom reindrift og storindustri, innbyggere og myndigheter også harmonerer med verdiene som kommer frem ellers i presentasjonen av kunstneren og scenografen Aage Gaup. Nordnorsk Kunstmuseum synes i det hele tatt å ha gjort et nøye utvalg til utstillingen hvor vi får sjansen til å bli kjent med et kunstnerskap preget av solidaritet og samfunnsengasjement.
