Spøkelser i korridorene og uhemmet reaktualisering av fortiden
Anmeldelse av Lofoten International Art Festival 2022 - Fantasmagoriana, kuratert av Francesco Urbano Ragazzi og produsert av Nordnorsk Kunstnersenter. Kabelvåg og Svolvær, 03.11.2022 - 02.10.2022.
Lofoten International Art Festival 2022 - Fantasmagoriana reaktualiserer fortiden og spøker i mørke korridorer i nedlagte bygg.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Denne sommeren har Europa vært uvanlig tørr og varm. Jeg oppholdt meg derimot i kjølig høstvær på Island med minusgrader og snø (i høyden) i august. Jeg skulle gjerne hatt det varmere, men saken var at jeg blant annet utforsket en myte om et monster i en innsjø.
Både monstre og en dårlig sommer skulle føles kjent når jeg i september dro til Kabelvåg for å oppleve Lofoten International Art Festival (LIAF) 2022 - Fantasmagoriana. Hvem hadde tenkt at fortidens spøkelser, en holografisk katt, museumsgjenstander, og torturaktige feller som henger i taket i dusjen på en gammel barneskole (du vet sånn felles dusj uten skillevegger), skulle ha en fellesnevner?
Myter og spøkelseshistorier som inspirasjon
Biennalen, som i år fyller 30, er kuratert av den italienske duoen Francesco Urbano Ragazzi. Kuratorene har laget en ramme rundt festivalen ved å se tilbake til det klimatisk turbulente året 1816. Året som ble kalt 'året uten sommer' kom som følge av et indonesisk vulkanutbrudd og førte til bølger av kaldt og intenst regn i Asia og Europa. Deretter brøt det ut en kraftig koleraepidemi i Asia og verdensøkonomien ble negativt påvirket med store ringvirkninger. Året 1816 var også et høydepunkt for den gotiske romanen, bøker i stilen skrekk og grøss. Flere nøkkelverk innenfor sjangeren ble unnfanget i en villa, der flere kjente forfattere oppholdt seg dette året, deriblant Mary Shelley som skrev Frankenstein (1818). Tittelen til årets festival Fantasmagoriana er lånt fra en samling spøkelseshistorier utgitt i 1812, som forfatterne leste under oppholdet og som inspirerte dem til å dikte egne historier.
Gjennom temaene klima, pandemi og økonomiske nedgangstider har kuratorene utforsket en kobling mellom 1816 og nåtiden. Kunstnerne som deltar har fått fortalt anekdoten om forfatterne som ville skape nye skrekkhistorier, som et felles ankerpunkt og inspirasjon. Men kunstnere de gjør som oftest sin egen greie, og dette utgangspunktet var ikke så merkbart i verkene. Man kunne allikevel føle på en mørk stemning i de eldre byggene, som for eksempel i de dunkle korridorene i den gamle barneskolen i Kabelvåg som for anledningen har fått navnet The haunted school.
Festivalen har lagt utstillingene til seks visningssteder, fem i Kabelvåg og ett i Svolvær. De har også arrangert forhåndsvisning under Veneziabiennalen og på Kunstnernes Hus i Oslo. Denne teksten tar for seg utstillingsprogrammet som åpnet dørene 3. september i Kabelvåg og Svolvær.
Olof Palme spøker i trappeoppgangen
The haunted school fremstår sammen med Museum under destruction (et hus tilhørende skolen), og The adjourned courtroom (en nedlagt rettssal i Kabelvåg) som vakre, retro kulisser for arbeidene. Bygningene og interiørene har blitt brukt som de er, med få inngrep og naturlig fremfor kunstig lys. Små spor etter den tidligere driften henger igjen i en vaskeliste på en dør og noen håndskrevne skilt. Når jeg rusler rundt i «Den hjemsøkte skolen» tror jeg først at et par objekter er etterlatenskaper fra tidligere elever. Dette gjelder for eksempel en treversjon av Carlo Rambaldis figur E.T. the Extra Terrestrial, som kikker på meg fra en hylle i en dunkel mellomgang. Figuren hører til verket What Would Olof Palme Do? (WWOPD) (2017, 2022) av Lars Laumann. Dette arbeidet består også av et stort applikert teppe i tekstil som henger i en uopplyst trappeoppgang, og som jeg først går rett forbi. Veggteppet er pastellblått med motiver av E.T., der håndverket og motivene gir et nostalgisk preg. Til verket tilhører også en treplate med geometriske tegninger og et kvadratisk saueskinn som er illustrert med sopper, ordet becquerel og kystmotiver fra Kaare Espolin Johnsons billedkatalog. Det sammensatte arbeidet ser tilbake til 1986, til drapet på Olof Palme og til ulykken i Tsjernobyl som førte til høye verdier av radioaktivitet i alger og sopp sør i Nordland. Jeg klarer ikke å falle helt for saueskinnet, som er fabrikkprodusert og sammensatt av flere skinn. Jeg tenker at det prøver å knytte seg til lokal kultur og sted, men ender med å rote rundt i overflaten i stedet for å gå i dybden.
Sentralt i den gamle skolebygningen, som snart skal rives, finner vi Retyping a library (2002–2022) av Kenneth Goldsmith. Verket som ble vist i større format i Kunstnernes Hus på en forhåndsvisning, består her av trettito bøker som kunstneren ord for ord har kopiert ved bruk av skrivemaskin. Kunstneren har i tidligere verk knyttet seg til konseptet 'ukreativ skriving', noe som også er beskrivende for denne prosessen der det nitidige arbeidet motsetter seg forventningene vi har om produksjon og om originalitet. Fra 2002 har kunstneren gått fra å kopiere bøker fra egen bokhylle til et utopisk bibliotek. Manuskriptene er fordelt utover pulter i to klasserom. Jeg setter meg ved en av pultene der en besøkende før meg har sittet og lest i en av lesekopiene. Langs veggene i klasserommene henger tegnede portretter – som popstjerner – av forfatterne.
Av teksten i katalogen tenker jeg at Retyping a library handler om kjærlighet til å sakke ned og fordype seg i litteraturen, men jeg legger også merke til en viktig forskjell fra da manuskriptene var utstilt som en stor stabel i Kunstnernes Hus. Monteringen her i Kabelvåg fremstår som en kanon eller et pensum. De gulaktige portrettene, tekstene og stolene i strenge rader der ingen pult står tom eller har blanke ark, gir assosiasjoner til skolering eller enda verre, indoktrinering. Boklisten ser mangfoldig ut, kjønnsbalansert og interessant og jeg ser at flere av tekstene passer inn i kuratorenes tema, men jeg lurer på hvordan kunstneren forklarer utvalget, som visstnok er gjort av ham selv. Skal man tenke stedsspesifikt kan man også spørre etter lokal litteratur. Når en vestlig, hvit enkeltperson (for ikke å si amerikansk og mannlig), lager et bibliotek og presenterer det som en lekse i et klasserom, bør ikke da utvalget forklares i større grad?
Det babylonske PC-tårnet og bygningens svanesang
En kunstner som i alvor og lek blander historie og ny teknologi, og samtidig kommenterer koloniaspektet ved museumssamlinger, er Nora Al-Badri. Verket Babylonian Vision (2020) vises på to store skjermer som er plassert midt i mot hverandre og disse skjermene konkurrerer litt med seg selv om min oppmerksomhet. Vi blir vist en rekke forskjellige kulturgjenstander som krukker og bruksgjenstander. Dette er datagenererte bilder skapt av en kunstig intelligens som har basert seg på et arkiv av ti tusen bilder. Disse har kunstneren ved hjelp av søkeroboter og ‘web scraping’ hentet fra de fem museene i verden med de største samlingene av mesopotamiske, neo-sumeriske og assyriske kulturgjenstander. Noen av bildene ser ut som reelle arkeologiske funn og jeg forestiller meg at disse objektene godt kan ha eksistert, før jeg i neste øyeblikk ser et bilde der en hank har fått en helt ulogisk plassering. Til kunstverket hører også en tekst med bilder som er presentert på et lysbord lik en museumspresentasjon. Her stiller kunstneren et kritisk blikk til måten vi forholder oss til museumspraksis og vår forståelse av objekter fra fortiden. Kunstverket utforsker hvilken informasjon som ligger ‘mellom linjene’, informasjon vi ikke kan se, men som kan fanges opp av datamaskiner. På samme tid utforsker hun selve den kunstige intelligensen. Hva kan vi lære av oppdiktede objekter, spør Al-Badri, hvilken ny informasjon kan de gi oss om fortiden og kan de vise oss nye måter å se fortiden på?
Et iøynefallende verk er laget av Jennifer West som stiller ut video- og kinetisk skulptur i et trebygg som har fått navnet Museum of destruction. Som med barneskolen er også dette et bygg som snart skal jevnes med jorden, og her spiller man på flere lag da kunstneren har basert verket sitt The Social Imaginary (2022) på videoopptak og rester fra det gamle Los Angeles County Museum of Art som ble revet i 2020. Arbeidet, som fremstår som en hyllest til museet, består av et rom med fire lamper som snurrer og danner et lysspill og som er laget av reservedeler fra et av museets lysekroner. I tillegg består verket av bearbeidet analog film som er røft behandlet med forskjellige væsker som urin og hvetemelsklister. Filmen er igjen digitalisert og vises på holografiske vifter og på forskjellige skjermer. Monteringen av videoene på flatskjermer på rad på gulvet virker fort gjort. Da setter jeg mer pris på de fire holografiske viftene som løfter fram bilder i løse luften. Denne teknologien er ikke noe jeg har sett så ofte, og den analoge estetikken er sjarmerende.
På snarvisitt i et allerede befolket rom
Bygda Kabelvågs historie trekkes inn i utstillingen på en respektfull måte, og inkluderingen av det litt trauste Galleri Espolin viser hvor langt kuratorene tør å gå i denne retningen. I museet som har fått navnet Museum of the Sun har kuratorene sidestilt utvalgte arbeider av Kaare Espolin Johnson med verker av seks yngre kunstnere. Et eksempel er Olof Marsjas eventyraktige skulpturer A lonesome flower's dream of the past (2022) som akkompagnerer Espolin Johnsons blekktegninger og kollasjer (1967) fra boken Ringelihorn og andre eventyr (1977) av Regine Normann.
Det eksisterende museet er vitalisert av de yngre kunstnernes inntreden, men fordelen er størst for Galleri Espolin da de nye verkene mest av alt fremstår som gjester i et etablert landskap. Et unntak finner man i en karnapp med vinduer der jeg finner verket Tidal Body (2022) av New Mineral Collective sammen med en liten vannstasjon for tørste gjester. Kunstnergruppen som består av Tanya Busse og Emilija Škarnulytė stiller ut et vakkert videoverk med hav-tema og en tilhørende innrammet tillatelse til å plassere ut et signallys på en bestemt koordinat. Tidal Body skiller seg ut ved at det tar eierskap over rommet med lyd og farge. Men, videoen, med sine storslagne havscener og 3D-rendering, forsvinner i motlyset og burde absolutt hatt et større lerret i et mørkere rom.
Noe gammelt, noe nytt og noe lånt
Kuratorene for LIAF har inkludert gamle og nye kunstverk fra både eldre og yngre kunstnere. De har også stilt ut museumsobjekter og kunst av avdøde kunstnere, deriblant skulpturer av Aage Gaup og et videoarbeid av Jonas Mekas. Også kunst i det offentlige rom inkluderes. Fra kunstprosjektet Skulpturlandskap Nordland har de fått tak i konseptskisser fra noen av verkene som ble satt opp langs turistveiene i Nordland på 1990-tallet, deriblant Toshikatsu Endos steinkonstruksjon Epitaph (1998) og Dan Grahams store buede speil uten tittel (1996). Jeg lurer på om det er nødvendig å trekke inn disse godt etablerte skulpturene som alle har en turistvennlig overtydelig skilting, og som særlig i Dan Grahams tilfelle, har selfie-kø (i alle fall da jeg stoppet der).
Det er mange arbeider jeg ikke har nevnt
Årets kunstfestival var mye mer enn hva denne teksten hadde mulighet til å omtale. Et par iøynefallende verk som jeg ikke har gått inn på er Tomaso De Lucas Buchstabieren (2022) og Gang (2022) som er morsomme men truende konstruksjoner av spiker, tre og metall, montert i taket i fellesdusjen på barneskolen. I utstillingslokalene til Nordnorsk Kunstnersenter som har fått navnet The data centre, stikker filmen Orquestina de Pigmeos (2017) av Jonas Mekas seg ut. Med lunhet og institusjonskritikk snakker Mekas om hvordan han savner stemmene til mindre kjente kunstnere på store kunstutstillinger. I videoen viser han oss et klipp som han gir spesielt god omtale: en sceneprøve der fire rumenske kvinner danser, ropesynger og røyker, alt på en gang, mens takten går fortere og fortere. I The data centre finner jeg også tusjtegningene untitled (ca. 1963) av Susan Te Kahurangi King. Dette er Kings egne barnetegninger fra hun var 12 år, og de er naive og samtidig modne og nydelige. Som mange verk i festivalen hentes de fra fortiden og aktualiseres for oss i dag og er med på å gi festivalen et tidløst preg.
