Følelser og fakta om Finnmarks menneskedreide landskap
Reportasje fra utstillingen Solastalgia 3.0, Vadsø Kunstforening under Varangerfestivalen 10.-13. august 2022. Kunstnere: Sidsel Bonde, Ann Edvartsen, Åsne Eldøy, Christine Hansen, Skade Henriksen og Andrea Grundt Johns.
Klimasorg, ugjenkallelig natur og ørnereir med sprengningstråder er noe av hva man møter i gruppeutstillingen Solastalgia 3.0.
Tekst og foto av Astrid Fadnes.
Begrepet solastalgia, utviklet av filosofen Glenn Albrecht, omfatter den eksistensielle sorgen vi kan føle over miljøødeleggelse, på norsk ofte omtalt som økosorg eller klimasorg. Som en del av og i forlengelse av et kurs på Kunstakademiet i Bergen, har en gruppe på seks kunstnere utforsket begrepet gjennom å se nærmere på gruvedriften og dens ringvirkninger på Engebøfjellet ved Førdefjorden. Nå har kunstnerne tatt med seg sine kunstneriske og vitenskapelige metoder nordover der de undersøker menneskeberørte landskap i Finnmark.
Følelser og fakta
Ekkolodd, fytolittanalyser og lokalavisoverskrifter er tatt i bruk i gruppeutstillingen Solastalgia 3.0 i Gallerikiosken i Vadsø, hvor samtlige verk er laget i år. Tre av kunstnerne; Andrea Grundt Johns, Skade Henriksen og Christine Hansen er til stede under den tre dager lange (korte) utstillingsperioden. Å tillegge de vitenskapelige framstillingene følelser, er nær uunngåelig, hevder kunstnerne selv.
– Vi som kunstnere jobber jo kanskje mer med følelser enn med fakta, hvorfor skal det være negativt? Klimasorg handler om å ta folks følelser seriøst.
Det sier Andrea Grundt Johns som står bak verket Tipp 1, som møter meg like ved inngangen til utstillingslokalene. Tre stramme roll ups viser tre svart-hvitt fotografier fra den nedlagte, men stadig omdiskuterte, jernmalmgruva i Bjørnevatn utenfor Kirkenes. De vekker assosiasjoner til salgsmesser og produktreklame, en subtil kritikk av profittsøkende selskaper hvor «alt» blir en salgsvare? En motstridende følelse fornemmes imidlertid også: det er liksom noe vakkert med dette ruvende gruvelandskapet.
Det er en interesse for landskap som binder de ulike kunstnerne sammen, men også nettopp en fascinasjon over det menneskeskapte landskapet, forteller de, og gjengir den både overveldende og imponerende følelsen av å skue over det enorme dagbruddet til jernmalmgruva som kunstnerne besøkte mens de var på gjesteopphold i Vadsø i vår.
Silisium
I motsetning til kunstnergruppas prosjekt på Engebøfjellet, hvor de tok utgangspunkt i én bestemt utvinningssak, undersøker Solastalgia 3.0 ulike landskap og inngrep i ulike deler av Finnmark – og trekker sammenhenger mellom dem. På kort tid besøkte gruppa nedlagte fiskebruk, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i Pasvikdalen og Skallelv – ei bygd i Vadsø kommune, hvor det er nystartet industri for å utvinne silisium, grunnstoffet som brukes blant annet i elektronikkindustrien.
Subtile referanser til denne silisiumutvinningen finnes i både Åsne Eldøy og Sidsel Bondes verk. I Eldøys fotografiske verk Habitat vs. Habitabel er to bilder tiltet på høykant og framstår som oppreiste landskap: det ene er krykkjenes tilholdssted på Ekkerøy (for fugletittere en attraksjon av en øy), det andre et havørnreir i et steinbrudd i Skallelv. Under omvisningen med kunstnerne bemerkes en rystende detalj: ørnereiret er ikke bare laget av kvister, men også sprengningstråder.
Bondes Fytolit Flowchart undersøker fytolitter – mikroskopiske steiner som kan finnes i gresstrå, dannet av nettopp silisium fra kieselsyre i jorden. Detaljerte tegninger, en bukett lange strå og en hestekjeve (å spise dette steinfylte gresset bryter nemlig ned tennene til hester) belyser dette funnet og leker med den absurde ideen: kan vi drive gruvedrift på gress?
Lokal tilknytning
Ett viktig prinsipp holder de på: minst én i gruppa skal ha lokal tilknytning til områdene de jobber med, forteller de. Det er en ressurs, i tillegg til at folk slapper litt mer av, åpner litt mer opp, i møter og samtaler. Christine Hansen, som var gruppas lokalkjente i Sogn og Fjordane, mener problemstillingene de drøfter, blir enda tydeligere i Finnmark.
– Her har du urbefolkning, mer motorisert ferdsel i utmark og utstrakt diskusjon om bruk av landskapet.
Hansens verk Flytte dyrene, er med sine 48 blyanttegninger i varme fargetoner (inspirert av Vadsøhusenes fargepallett, forteller Hansen), det mest iøynefallende verket i utstillingen. Ordene som framkommer i tegningene, er betegnende for lokaldebattene i Finnmark: «Industrieventyr», «Befolkningsnedgang», «Det grønne skiftet», «Nordnorsk folkevett», «Sneskuter», «Reindriftslov», «Hydrogen», «Nordnorsk satsning», «Bunnfauna», «Ammoniakk». Hvert ord kan kobles til overgripende og alvorstunge diskusjoner, men også klisjeer og humor – man kan more seg med å sette de sammen til haiku-dikt («Jord, Sne, ATV, Statsautorisert naturopplevelse»). Samlet avdekker de noe av kompleksiteten når natur, utvinning og næring diskuteres i nord.
I Finnmark er det Skade Henriksen, med røtter i både Hammerfest, Altaområdet og Vadsø (forenklet sagt - finnmarking), som har rollen som den lokale, og utdyper hvorfor vår nordligste landsdel ble et naturlig sted å fortsette Solastalgia-prosjektet.
– Vi ser hvordan nordområdene, som er rik på mineraler, vindkraft og fiskeriressurser, blir sett på som en utømmelig ressursbank for resten av Norge, men også resten av verden.
Henriksen peker samtidig på hvordan en spredt og liten befolkning gjør at interesser mellom næringsliv, arbeidsplasser, bolyst og bevaring av landskap og miljø kolliderer. Hun presiserer at å spille de samiske næringsveiene opp mot storsamfunnets næringsinteresser gjør problemstillingene enda mer komplekse.
– Reindrift har vært en konfliktsak i Finnmark i manns minne. Det kan være noe så enkelt og banalt som at reinen spiser blomstene i hagen din og du blir forbanna på det. Og så er det selvfølgelig det historiske bakteppet med fornorskninga. Det kan ofte mottas med «må du ta opp det?», men det må vi faktisk. Når man har vokst opp med disse konfliktene, så ser man hvor dypt de kan gå.
Ved siden av tre høyreiste søyler i gjennomsiktig plast med sjøvann fra Varangerfjorden («Så rent det er», bemerker en besøkende i utstillingen), viser to lysbokser en visualisering av havbunnen i den samme fjorden. Fotografiene inngår i serien 69°43'50.5"N 30°01'35.9"E, hvor Henriksen, som har bakgrunn som forskningstekniker, har jobbet med topografiske kart under vann ved bruk av GPS-data og ekkolodd. En gul stripe markerer vannoverflaten, mens den blå delen av fotografiet viser havbunnens fordreide landskapsformasjoner.
Det er langt fra reinbeitene til Varangerfjordens havbunn, men både mellom de ulike verkene og problemstillingene kunsten løfter, kan man finne tråder som forbinder dem. Mens mineralutvinning ødelegger for reinbeitelandskaper flere steder i landet, retter Henriksen blikket mot konsekvensene det gir for landskapet under havet. «Man tenker ofte på landskap som noe evig og varig, men landskapet er i kontinuerlig endring. Selvsagt skjer dette gjennom prosesser som erosjon, men hvert år henter menneskeheten ut 90 milliarder tonn med råmaterialer fra jorda. Dette påvirker selvfølgelig topografien vi ser i dagen på land, men også topografien under vann», skriver Henriksen i sin egen omtale av verket.
Geologiske prosesser
En slags sammensmelting av landskapet under og over vann, uttrykkes i Ann Edvartsen tekstilverk Nostos – en tittel hentet fra eposet Odyssen, som handler om å vende hjem fra sjøs. Mørke trykk på de tre florlette og gjennomskinnelige tekstilene som henger etter hverandre, viser motiver fra kyst- og fjellandskap i Varanger som nærmest smelter i hverandre – og inn i omgivelsene av utstillingen og gata utenfor lokalet.
Kunstnerne er opptatt å høre på hva folk sier – også fra selskapene og industriens side. Samtaler med geologer, gir for eksempel en helt annen forståelse av tid, forteller Henriksen.
– En geolog har en annen tidsforståelse. Jeg forsøkte å spørre en geolog: «Hva føler du når du ser dette landskapet?», og han stilte seg helt uforstående til det, forteller hun.
Hansen forteller videre hvordan en geolog de møtte fra gruveselskapet på Engebøfjellet, etter endt offisielt intervju, utbrøt at «det går jo ikke bra», men presiserte samtidig at sett i den store sammenhengen, så vil jo den geologiske prosessen gjøre at alt uansett til slutt havner i havet.
Hansen trekker fram hvordan det i klimadebatter ofte blir trukket fram at vi trenger handling, ikke følelser. Men er ikke følelser motoren i handling? spør Henriksen og Hansen sier seg enig.
– Det blir fort en motsetning. Følelser handler jo også om verdier. Verdier som kanskje ikke er så lett å forklare. Det er ikke det at det er 30 millioner kroner som går tapt, men kanskje det der fine, stedet vi pleide besøke. Det er ikke store argumenter å ta inn i miljødebatten.
Oppi store spørsmål om klimasorg, ugjenkallelig natur og ørnereir med sprengningstråder, reflekterer kunstnerne mye rundt sin egen rolle – og kunstens rolle.
– Vi vil ikke rette pekefinger mot noen, men tror heller vår rolle er å vinkle ting og se landskapet på nye måter, sier Grundt Johns og bruker Åsne Eldøys fotoverk Habitat vs. Habitabel for å underbygge påstanden om at ved å komme utenfra, til et sted de ikke bor, gjør at de kan se ting med et annet blikk. Hun avslutter med et konkret eksempel fra utstillingen;
– Noe så enkelt som at fuglefjellfotografiet var tiltet. Hun som var nærmeste nabo til fuglefjellet skjønte første ikke hva det var. Men etter hvert begynte hun å se nye former og bilder, i fotografiet av sin egen bakhage.
