Solid kunstnerisk supplement til den norske stat
Reportasje fra Statens hus i Vadsø. Intervju med Monica Milch Gebhardt, kurator for KORO-prosjektet Tre stammers møte., Vadsø, 2023.
Den omfattende restaureringen av statsforvalterens kontorbygning i Vadsø balanserer vern av etterkrigsarkitektur med moderne kontorinteriør – og historisk kunst med to helt nye bestillingsverk. «Tre stammers møte» er tittelen på kunstprosjektet hvor symboler, språk, identitet og opphav materialiseres i tekstil, treverk, tegning, fotografi, maleri og et knippe skulpturer av plasttrådkuler.
Skrevet av Astrid Fadnes
Hvis du står i den nyoppussede kantina i Statens Hus i Vadsø og kikker mot vinduet som vender seg mot sentrum av byen og Varangerfjorden, vil du få øye på et tekstilverk på veggen inne – og samtidig kunne skimte toppen av en høyreist statue i bakken utenfor.
Sistnevnte er Innvandrermonumentet, laget av den finske kunstneren Ensio Seppänen, reist til minne om de finske innvandrerne til Finnmark – og seremonielt avduket i 1977 av de tre statsoverhodene i Norge, Sverige og Finland: Kong Olav, Kong Gustav og president Kekkonen. Tekstilverket på innsiden, er Åsne Kummeneje Mellems Tääla 1-3 (2022) og er en del av det nye kunstprosjektet som inngår i den omfattende renoveringen av Statens hus.
Mens Innvandrermonumentet stadfester en historisk viktig forbindelse mellom folk, utforsker Kummeneje Mellem hvordan det kvenske kan se ut i dag. Begge verkene reflekterer på hver sin måte den sterke forbindelsen mellom Finnmark og den kvenske kulturen. Det er nettopp koblingen mellom historien, kulturer og folk - mellom kvener, nordmenn og samer, som er utgangspunktet for kunstprosjekt Tre stammers møte.
– Det handler ikke om det rent norske, samiske eller kvenske, men mer om mangfoldet i nord som preger særlig området her i Vadsø og Varanger, forteller Monica Gebhardt. På oppdrag fra KORO og i samarbeid med statsforvalteren og arkitektene i renoveringsprosjektet, har Gebhardt vært kurator for prosjektet.
Det er altså en ganske annen tone fra statlig hold i dag enn den som preget 60-tallet. Bygningen ble oppført i Vadsø i 1963 med formål om å samlokalisere, som tittelen overtydelig angir – statlige virksomheter. I karakteristisk etterkrigsstil ruver to høyreiste hus med knallgrønn platekledning på toppen av høydedraget som en gang ble kalt «Galgebakken». I høst ferdigstilte Statsbygg renoveringen av fløyen som huser Statsforvalterens kontor over tre etasjer. Cellekontorene ble erstattet av arbeidsplasser i landskapslommer, multirom og såkalte «togkupeer» – små sittenisjer med plass til en kaffekopp og en laptop – moderne kontorstandard á la 2022.
Det er arkitektkontoret Pir2 som har hatt ansvar for interiøret, møbleringsplan og farger. Perforerte finérplater, spilekledning, og utbredt bruk av filt og myke materialer, gir lokalene både et varmt uttrykk og glimrende akustikkforhold. Det har også gitt grunnlag for både et godt samspill og et par utfordringer for kunsten.
Knapp veggplass
– Statens Hus har vært et rasktarbeidende prosjekt. Vi startet arbeidet i mars 2021, og i august i år åpnet det nye huset. Mange prosjekter går jo over flere år, forteller Monica Gebhardt, som selv bor i Vadsø og har erfaring med kuratering fra en rekke offentlige prosjekter.
Ideen om å lage et kunstprosjekt omkring møtet mellom tre folk, var allerede et ønske fra Statsforvalterens side da Gebhardt ble engasjert inn i prosjektet. Kuratoren tok også et grep for å vektlegge unge kunstnere i prosjektet, samt innkjøp av kunst for barn i et familierom i bygningen. I tillegg til å bestille inn nye verk, fikk også Gebhardt tilgang til Statsforvalterens kunstsamling.
– Ut av den eksisterende samlingen til Statsforvalteren, plukket jeg ut kunstnere med samiske og kvensk tilhørighet. Flere av verkene fikk ny innramming, noe som spiste en del av budsjettet, forteller Gebhardt.
Ett av verkene Gebhardt fikk børstet støv av, er maleriet Veien ut mot Hamningberg av Ivar Sælø (1907 – 1978). Kunstmaleren ble født og levde meste av sitt liv i Vadsø og er særlig kjent for sine romantiske oljemalerier av Finnmarkslandskap.
Maleriet, som skildrer kystbebyggelse, urolig hav og de karakteristiske steinformasjonene som kjennetegner strekningen mellom Vardø og fiskeværet Hamningberg, har funnet sin plass i den store felleskantina i bygningens førsteetasje. Det var faktisk bare her det kunne ha stått, ifølge kurator Gebhardt. Det var nemlig det eneste stedet i bygningen med nok veggplass til maleriet, som måler vel to og en halv ganger én meter. På grunn av de mange vinduene og nye lydabsorbenter som ble tilført av arkitektene for å styrke akustikken, var det etterlatt minimalt med vegger tilgjengelig for kunsten. Likevel framhever Gebhardt først og fremst et godt samarbeid med arkitektene – med et resultat hvor interiøret og kunsten går godt sammen. Sæløs maleri trekker kuratoren fram som et godt eksempel på nettopp det.
– Her oppleves interiøret og kunsten helt avstemt. Maleriet hadde tidligere vært helt bortgjemt i et møterom. Her fikk det en ny innramming og ble det integrert i akustikkplaten i veggen.
Også Britt Fuglevaags Blått landskap II (1997), en billedvev i nyanser av blått og rosa, har funnet plass i fellesarealene tilgjengelig for offentligheten. Øvrige verk fra samlingen er fordelt på de ulike avdelingene – «alle får et verk», forsikrer Gebhardt. Mellom akustikkplater og kontorskap, kan de ansatte jobbe flankert av godt kjente kunstnere med både nordnorsk, samisk og kvensk tilknytning, som John Savio, Kaare Espolin Johnson og Arvid Sveen.
Verk av yngre kunstnere er også å finne, som Marte Lill Sombys tresnitt og fotografier. Fotoserien De språkløse, som hun har gjort i samarbeid med den grønlandske fotografen Jukke Rosing, handler om å mangle mors- og farsmål. Et friskt tilskudd til prosjektet, vil også Phillip Spillmanns skulpturelle objekter i verket Funghi di mare (2020) bli, med gule «blomstersopper» laget av strandede plastrålkuler fra fiskebåter. Verket kommer for øvrig på plass først i mars 2023, og vil ta plass i familierommet, hvor også tre naturinspirerte og detaljrike tegninger av Ragna Misvær Grønstad henger. Det er noe utenomjordisk med både Spillmanns og Grønstads verk – de hører i så måte hjemme i et rom tilrettelagt for lek og fantasi.
Kvenske roser
To nye bestillingsverk kom til i prosjektet, av henholdsvis Maija Liisa Björklund og Åsne Kummeneje Mellem.
– Begge kunstnerne var studenter på Kunstakademiet i Tromsø på denne tida, Åsne var siste året på master og Maija Liisa på sitt første. Så på et vis var det nybrottsarbeid, å hente inn kunstnere som aldri før hadde gjort arbeid i offentlig rom, forteller Gebhardt.
Ukjent for det lokale kunstpublikummet er de imidlertid ikke. Kunstnerne presenterte verk under Kväänibiennaali 2021 – den første kvenske biennalen ved Vadsø Kunstforening i august 2021, sammen med kunstner Liv Bangsund. Biennalen ble også startskuddet for Kvensk Kunstnerforbund Kväänitaiteilijat, etablert av de tre kunstnerne. Nå er arbeidene deres permanent å finne i Statens hus – og også her møtte kuratoren og kunstnerne utfordringer i mangelen på veggplass.
– En løsning ble at Maija Liisa jobba med de lyddempende spilene. Åsne måtte integrere lydplater i sine verk. Ull i seg selv er jo også lydabsorberende, men i tillegg ble de altså integrert som en del av platene, forteller Gebhardt.
Kummeneje Mellems Täälä 1-3 (2022) er et tredelt tekstilverk i ull farget av steinlav og einer, plassert henholdsvis på veggen bak resepsjonsområdets «togkupé» og i fellekantina – på hver sin side av det nevnte karnappet og vinduet mot fjorden.
Maija Liisa Björklunds verk er et trearbeid, Ympyrä joka ei lopu / Sirkelen som aldri sluttes (1 og 2) (2022). I resepsjonsområdet, tar Björklunds verk form som utskjærte relieffer i trespilene langs veggene, mens den andre delen av verket har form som en mindre treinstallasjon som henger på en av søylene i rommet. Det former en slags uro hvor seks utskjærte spisse treformer henger i en tynn trestang og strekker seg i bredden av søylen. Begge jobber med teknikker og symboler som er gjenkjennelig som kvensk, forklarer Gebhardt.
– Åsne tar utgangspunkt i det tradisjonelle kvenske håndverket käsityö. Hun jobber ofte med tekstiler som ligger fritt. Her måtte hun «temme» tekstilene, siden det skulle være et permanent verk. Hun jobba mye med å forme tekstilet, med linjene som kan forstås som landskapsformer, fjellformasjoner – de peker oppover, i en positiv retning!
– Maija Liisa har hentet symboler fra det kvenske flagget – solrosa, men det har også striper fra det samiske og reinmerker. Det er ikke komplett, eller ferdig, nettopp for å gjenspeile ideen om at kulturene heller ikke er komplette eller fullendte.
De siste verkene ble laget i avslutningsfasen av renoveringsprosessen og like før nyåpningen av Statens hus. Kunstprosjektet Tre stammers møte viser hvordan knapphet på både veggplass og tid, i seg selv kan gi en kunstnerisk kraft.
– De var her to uker i august og laget de siste verkene. Da var kantina dekket av plast og det lå bestikk og kniver overalt. Maija Liisa så hvordan knivbladene minnet om bladene i solrosa. Flere elementer kom sammen og ideen oppstod der.
