Coast Contemporary: solidarisk og saktegående kunstaktivisme
Intervju med kunstner Tanja Sæter, leder for Coast Contemporary. Tromsø, 2022.
Høsten 2022 ankret den aktivistiske plattformen Coast Contemporary i Tromsø. Hakapik har snakket med kunstner og initiativtaker Tanja Sæter om mål og motivasjon bak det pågående kunstprosjektet, og hvordan et historisk blikk på Steilneset i Vardø vekket et stadig voksende engasjement mot moderne heksejakt.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
– Jeg startet Coast Contemporary i ren irritasjon og protest mot at de eneste som ble invitert til middagene etter åpninger og vernissager var direktører, kuratorer og kunstkritikere, og eventuelt samlere og politikere. Det foregår også besøksprogram året rundt, men veldig få kunstnere er inkludert. Det er stort sett institusjonene og visningsstedene som får besøk. Jeg var dypt frustrert og provosert over å se så mange kollegaer ikke ble løftet opp og frem, sier Tanja Sæter.
Få har et like synlig engasjement for sine kunstnerkollegaer som Sæter. Siden 2015 har hun arbeidet med kunstprosjektet Coast Contemporary hvor hun gjennom (så langt) seks utgaver har invitert utvalgte kunstnere, kuratorer og andre kunstaktører til å delta i omstendelig kuraterte konferanse- og utstillingsprogram.
– Kunstnere får representere seg selv uten blokkeringer mellom seg og institusjonene. Det er det jeg jobber for, sier Sæter som forteller at inspirasjonen har hun hentet fra oldefaren sin, Henry Sylvester-Williams, (1867-1911) fra Trinidad.
– Han utdannet seg til advokat og jobbet som borgerrettighetsaktivist i London. Han ble også Sør-Afrikas første svarte praktiserende advokat før den Sør-Afrikanske advokatforeningen forbød han å praktisere fordi han forsvarte svartes rettigheter i for stor grad, forteller hun om oldefaren som også arrangerte den første panafrikanske konferansen i Westminster i London i 1900, sammen med blant andre W.E. Du Bois.
Oldefaren har lært Sæter betydningen av et konferanseprogram og hva det kan gjøre for et fagmiljø eller en sak.
– Som Henry og hans kone Agnes Powell tror jeg på kraften i å samle folk. Jeg tror på enkeltmenneskets mulighet til å påvirke.
Tromsø-versjonen
Mens de fem første utgavene har samlet deltakerne og tatt dem med på reise, for eksempel med hurtigruta eller til Hovedøya i Oslo, ankret plattformen i 2022 først i Tromsø og så i Bergen. Under Tromsøutgaven, som er utgangspunktet for vår samtale, fikk 12 internasjonale gjester og andre påmeldte fra kunstfeltet i Tromsø oppleve kunstutstilling, performancer og delta på et seks dagers konferanseprogram med foredrag, samtaler, filmvisning, joik og poesiopplesning. På programmets siste dag var det også flere atelierbesøk på «Kysten» (Troms og Finnmark fylkeskultursenter) og besøk i atelieret til Joar Nango på Loftet Atelierfellesskap. I tillegg var det middag og fest i Bar du Nord, konseptbaren til Marita Isobel Solberg og Trond Ansten.
Hvilket inntrykk tror du de besøkende sitter igjen med av kunstscenen i Tromsø?
– Tilbakemeldingene har vært helt overveldende! De, som meg, kunne ikke fatte at det var så mange bra kunstnere på et sted som på Kysten. For meg var det kunstnere jeg har sett opp til i mange år. Og plutselig var de der, som perler på en snor.
Selv om Tanja Sæter gjør mye av arbeidet selv, er hun ikke helt alene på reisen. Til hver utgave henter hun inn lokale assistenter og teknikere. I tillegg har kunstner Kenneth Varpe hjulpet til under gjennomføringen av alle utgavene. Å samarbeide med lokalsamfunnet er viktig for Sæter som særlig trekker frem samarbeidet med Kurant9000. Sammen co-kuraterte de Marita Isobel Solbergs performance WOOLWALKER, som ble fremført i nedlagte Alfheim Svømmehall (les Leif Magne Tangens anmeldelse her) og Henrik Sørlids videoverk Cartesian Nightmare som ble vist på Tromsø Kunstforening. Andre kunstnere som presenterte verk i Tromsø var Nora Adwan, Viktor Pedersen og Bendik Giske. I tillegg presenterte flere kunstnere, deriblant Synnøve Persen og Silje Figenschou Thoresen, seg selv under konferansen som ble avholdt i «Rødbanken» (Sparebanken Nord-Norges lokaler).
Moderne heksejakt
Felles for alle utgavene er at de tar utgangspunkt i et bestemt tema. I 2022 ble blikket rettet mot moderne hekesjakt, da med spesielt fokus på Nord-Ghana. Under konferansen bidro også forskere fra UiT Norges arktiske universitet og internasjonale gjester med ulike perspektiver på dette. Arbeidet med «Land of Prey - witch-hunting in the 21st century», som var undertittelen på 2022-utgaven, startet imidlertid med at Sæter utforsket historien rundt Steilneset (heksemonumentet) i Vardø og andre kunstprosjekter som omhandler hekseri.
– Det er veldig mye tekst om hekser. Det går jo ikke en uke uten at man ser et kunstprosjekt som tar for seg hekser. Det er bra. Det er også fantastisk bra at kvinner tar eierskap til hva en heks faktisk er. Det er jo ikke noe negativt å ha kunnskap om planter eller å være sterk.
Tanja Sæter innrømmer at hun i startfasen tenkte som de fleste andre; at heksejakt er noe grusomt fra fortiden. Likevel tok prosjektet etterhvert en annen retning.
– Jo mer jeg leste jo mer forstod jeg at heksejakt, det pågår! Jeg ble helt sjokkert. Men det var vanskelig å finne dokumentasjon. Ofte var det gjemt i akademiske tekster eller i nyhetssaker i India og Ghana.
Med tiden løsnet det litt og hun tok kontakt med den feministsike aktivisten og professoren Silvia Federichi, som også deltok på konferansen i Tromsø via zoom, og Larry Ibrahim Mohammed. Sistnevnte har mastergrad i urfolksstudier fra universitet i Tromsø og har skrevet en prisbelønt masteroppgave der han ser på hvordan hekselandsbyene gir beskyttelse til kvinner som tortureres og anklages for å være hekser.
– Larry har studert nåværende hekselandsbyer i Ghana, hvor han kommer fra, og jeg inviterte ham derfor til å co-kuratere delen av programmet som omhandlet Ghana. Feministikonet Silvia Federichis bøker åpnet opp en verden av moderne heksejakt for meg, sier Sæter og legger til:
– Flere kvinner er drept som hekser etter andre verdenskrig enn gjennom hele 16-1700-tallet til sammen. Rundt tusen kvinner bor i seks hekseleirer i Nord-Ghana.
Sentralt i konferanseprogrammet var et besøk av Suuk Laari, som er en av kvinnene som har blitt anklaget for å være heks, og Samson Laar som i dag koordinerer en hekselandsby med utstøtte “hekser” i Gambaga. Sterke historier ble delt under konferansen.
– Kvinnene tortureres når de anklages for å være heks. Hvert håndledd bindes i et tau – og dette er gamle damer altså, på over 80 år – så løper sterke menn i landsbyen rundt og rundt med de helt til at de faller, til bena brekker og kanskje kroppsdeler løsner. De sparker og tråkker bena flate. De knuser ryggen på dem så de ikke skal kunne gå. Disse tingene fortalte Samson om, sier Sæter fortsatt tydelig preget av beretningen.
Kunstaktivisme
Også kunsten som var del av det kuraterte programmet var knyttet til fokuset på moderne heksejakt. Som eksempel peker Tanja Sæter på Nora Adwans bestillingsverk Mouth of Ashes. En kinetiske skulptur som ble vist på Tromsø Kunstforening.
– Det handler om barn som anklages for å være heks. Det er et abstrakt verk, med film og usammenhengende ord. Hun har skrevet om hvordan man kan gjenkjenne at barn er en heks. Det er helt latterlige grunner, som at de er syke eller gråter mye.
Synnøve Persen, som deltok på konferansen, presenterte også forskning på den kvinnelige delen av sin samiske slekt som tar for seg omkring syv generasjoner samiske kvinner. Der inngikk det også en hekse-rettsak som omhandlet anklager om trolldomskunst. Også Viktor Pedersens videoverk «To see without man» var delvis relatert til tematikken.
– Viktor arbeider med planter som sies å ha blitt brukt av hekser før i tiden og hvordan mennesker presser seg på naturen, forklarer Sæter.
Men med konferansen ønsket Sæter likevel først og fremst å skape en arena der hun kunne opplyse om moderne heksejakt. Hun mener kunstaktivisme potensielt kan spille en viktig rolle her.
– Folk vet ikke at heksejakt pågår. Hver gang jeg tok det opp med folk så var tilbakemelding at dette visste de ikke noe om. Det gjaldt alt fra ambassadører til andre kunstnere. Men vi kunstnere kan virkelig få veldig mye gjort, hvis vi vil. Vi kan tenke utenfor boksen. Jeg ville bruke Coast Contemporary og kunstaktivisme for det det er verdt.
Aktivisme har alltid stått sterkt i prosjektet. Tidligere temaer har blant annet kretset omkring det politiske arbeidet bak en vital kunstscene, Norges hykleriske forhold til naturen over og under vann, og fagpolitiske kunstnerskap i Norge.
– Coast Contemporary er en kunstnerstyrt plattform som jeg ser på som en del av min kunstaktivistiske praksis. Helt fra første søknad til Kulturrådet har jeg kalt det for saktegående kunstaktivisme med et livslangt perspektiv.
Årets utgave bygger forøvrig videre på tematikken fra 2020, kan Sæter fortelle.
– 2020-utgaven het Constructing Structures og handlet om alder, og alder i kunstfeltet, først og fremst fra et kvinnelig perspektiv. Alder er et veldig usexy tema. Særlig hvis det ikke er en kvinne som har dødd og så blitt gjenoppdaget. Da stiger verdien. Coast stilte spørsmål ved hvorfor kvinnelige kunstnere i alderen 40-60 faller fullstendig ut som yrkesaktive. Vi så også på hvordan Frimurerlosjen er dominerende i kunstkritikk, media, museumsdirektørstillinger og som styreledere og hvordan dette har gjort det ekstra vanskelig for kvinnelige kunstnere å lykkes.
Internasjonale gjester
Ettersom Tromsø-utgaven hadde et så tydelig tematisk fokus ble det også særlig viktig at kunstnerne som deltok fikk presentere seg selv og det de jobber med, uavhengig av programmet, forteller Tanja Sæter. En viktig del ble derfor atelierbesøkene. Det var imidlertid ikke alle kunstnere som har atelier på Kysten som ble invitert til å åpne sine dører. Det hevder Sæter var et bevisst valg.
– Atelierbesøk er et tve-egget sverd for meg. Jeg har jobbet som prosjektleder for Oslo Open i fire år og etablert festivalens internasjonale program. Jeg vet at man aldri får vist fram nok atelierer, eller får invitert nok folk. Å ikke spørre alle om de vil ha døra åpen var av respekt for kunstnerne, rett og slett. 12 mennesker fra det internasjonale programmet som skulle besøkt 56 kunstnere, det hadde aldri gått.
Etter de 5 første utgavene hadde Coast Contemporary ført til 265 samarbeider i 12 land. Deriblant to samarbeider med Tate, som i år deltok for tredje gang.
– Det ene var Cooking Sections (Daniel Fernández Pascual og Alon Schwabe) som var med i 2018 og som ble invitert til separatutstilling ved Tate Britain i etterkant. Det andre var Marin Håskjold som fikk vise filmen Hva er en kvinne på Tate Modern etter å ha deltatt på Coast Contemporary i 2020. Det er den store institusjonen da, men så er det også masse andre samarbeid på små og mellomstore institusjoner.
Deltakere i det internasjonale programmet i Tromsø bestod blant annet av besøkende fra MoMA i New York, KANAL Centre Pompidou, Palais de Tokyo i Paris og Tate i England. I følge Sæter er det flere av de internasjonale gjestene som ønsker å invitere kunstnere de møtte i ishavsbyen.
– Det er veldig hyggelig. Det er jo det vi jobber for. Vi gjør ikke separat-utstillinger med folk. Vi gir bare en bitteliten smakebit på et kunstnerskap, så er det meningen at man skal kunne utforske det videre i samtale på kvelden eller via hjemmesider. Coast er et mellomledd – en liten link, sier Sæter.
Følger du opp samarbeidene i ettertid?
– Ja, jeg følger opp hele året for å sørge for at initierte samarbeid faktisk finner sted. Noen blir invitert med en gang, og andre ganger kan det ta et par år. Større institusjoner har jo ofte veldig lang programmeringstid.
Mer reising i 2023
Ettersom 2022-programmet ble lagt til Nord-Norge og skulle handle om hekser er det mange, inkludert undertegnede, som har stilt spørsmål ved hvorfor de ikke tok turen til Steilneset i Vardø. Sæther forklarer at det opprinnelig var en plan å dra dit.
– Nå skulle det jo endelig bli et normal-år, men så ble det ikke det. Vi skulle til Kirkenes, Vardø og Tromsø. Så brøt krigen i Ukraina ut, og da mistet Havila seilingstillatelsen. Det var transporten mellom Vardø og Tromsø så da måtte Steilneset utgå. Men det kan man egentlig si var bra fordi Tromsøs kunstscene er så sterk, og det var helt nødvendig med de dagene vi hadde der for å få synliggjort så mye som mulig.
Når neste utgave skal arrangeres i september 2023 håper hun likevel å få tatt deltakerne med på reise igjen.
– Det er en viktig del av Coast Contemporary at folk er sammen over tid, på samme sted, og opplever de samme tingene. Det fungerer best på reise.
Selv om plattformen nå har forlatt Tromsø og nye lokasjoner og temaer for 2023 skal planlegges med ny kurator, forsikrer Sæter at hun vil fortsette det aktivistiske arbeidet mot moderne heksejakt.
– Det er noe jeg vil fortsette å jobbe med ved siden av Coast. Min forskning på heksejakt startet med Steilneset og vandret videre fra fortid til en høyst aktuell samtid. Rundt 2000 kvinner anklages for å være hekser i året. Dette er FNs tall på registrerte angrep, mørketallene kan antas å være større. Heksejakt pågår i 38 land, fra Equador til India, og det er vår alles oppgave å gjøre noe med det. Vi trenger alle gode krefter som vil bidra, avslutter Sæter engasjert.
