Elitistisk og vanskelig tilgjengelig, på godt og vondt
Anmeldelse av Breathing Lines, soloutstilling med verk av Daniel Steegmann Mangrané. Nordnorsk Kunstmuseum, 24.09.2022 - 12.02.2023, Tromsø.
Breathing Lines er en solid minimalistisk utstilling skjemmet av mangelfull og misvisende formidling.
Skrevet av Henrik Sørlid
Breathing Lines er en soloutstilling av spansk-fødte, Rio de Janeiro-baserte Daniel Steegmann Mangrané. Den består av en serie arbeider fordelt utover utstillingsarealet i museets første og andre etasje. I tillegg til romlige inngrep som skaper en ny oppdeling av lokalene og henleder oppmerksomheten på de ombygde vinduene, som nå kun gir oss et svært begrensa utsyn, består utstillinga av hologrambilder, en video som viser pinnedyr som beveger seg mellom kvister og papirfigurer, kart-lignende relieffer, og lysstoffrør som blinker av og på – tilsynelatende enten i ferd med å gå ut, eller i respons på en eller annen for oss usynlig input.
På åpningsdagen er det mange i publikum som aner at det kanskje er noen sensorer kobla til lysrørene. Flere klapper og beveger seg rundt for å se om de har noen innvirkning på lysrørenes flimring. Leser man teksten ser man at lysrørene styres av informasjon som overføres live fra det meteorologiske institutt på toppen av Tromsøya, og at noen også skal reagere på sine nærmeste omgivelser. Det er umulig å oppfatte noen forskjell så vidt jeg kan se, lysene kunne like gjerne vært styrt av rein datastøy for alt vi vet. I et av rommene kan man innimellom høre en fløytemelodi, og en lyskilde projiserer gjennom et enkelt grønt blad som har fått små sirkler inngravert i seg. Et anna sted henger det en kvist som har blitt møysommelig skjært i to. Kontrasten mellom rene flater og geometriske former på den ene sida, og mer organiske former – særlig kvister og bilder av kvister – danner et gjennomgående motiv.
Mangrané spiller på et klassisk minimalistisk formspråk, både skulpturelt og arkitektonisk. Avvikene fra det strengt minimalistiske og ikke-figurative fremstår i veldig tydelig fokus gjennom kontrast til den overordna bruken av rommet. Dette gjør at selv veldig små og potensielt skjøre estetiske elementer – en kvist her, et blad der – ikke drukner i helheten, men får ekstra tyngde. Presisjonen og følsomheten i hvordan de ulike elementene er dimensjonert og kontrastert opp mot hverandre hever flinkis-minimalismen til et nivå hvor jeg oppdager at jeg blir i stand til å sette pris på en type kunstneriske kvaliteter jeg normalt ville avfeid som relativt uinteressante. Bare det i seg selv er god grunn til å anbefale utstillinga. Det er også verdt å nevne at dette er den første utstillinga på Nordnorsk Kunstmuseum presentert under den nye direktøren, og sjefskuratoren, Katya García-Antón, og det er spennende å se Breathing Lines som starten på en ny giv for institusjonen.
Men det er også sider ved utstillinga som jeg mener det er nødvendig å kritisere. I en utstilling som i seg selv gir publikum svært få ledetråder for fortolkning blir institusjonens omtale av arbeidene en viktig ramme for mange publikummere. Formidling og publikumsutvikling er også en viktig del av museets mandat, og man forventer jo derfor at institusjonen selv presenterer sine utstillinger på en måte som er egna til å bidra til folk flests forståelse av og interesse for samtidskunst. Jeg tok med meg to kopier av utstillingsteksten på veg ut – en norsk og en engelsk – og innså snart at jeg var heldig som ikke hadde lest disse før jeg så utstillinga. Den norske oversettelsen var åpenbart Google-oversatt, og kan umulig ha blitt utsatt for noen form for korrekturlesning. Vi leser blant annet at den brasilianske antropologen og etnologen Eduardo Viveiros de Castro er kjent for å ha «brakt bevissthet til Amazonas folk»! Virkelig? Jeg håper i alle fall at museet gjorde seg noe mer flid med den samiske oversettelsen. Normalt ville en teknisk glipp som dette ikke hørt hjemme i en utstillingsanmeldelse, men jeg forventer mer av en relativt sett stor og pengesterk aktør som Nordnorsk Kunstmuseum. Den lemfeldige omgangen med tekstmaterialet står også i så grell kontrast til ressursene, kompetansen og fliden som åpenbart er lagt inn i monteringa av utstillinga, og helheten skjemmes av denne ubalansen. Dette gjelder også de andre problematiske sidene ved teksten – signert kurator María Inés Rodriguez.
Det er forsåvidt en ting at teksten er et skolebokeksempel på et språk som vi kjenner så altfor godt fra den institusjonelle kunstverdenen, hvor utvanna akademisk og kritisk teori oppløses i et tilsynelatende avansert men samtidig ullent språk. Kuratoren kommer også med en lang rekke ambisiøse påstander på vegne av utstillinga og hva den gjør – med oss som publikum, og med museet – som på ingen måte underbygges av det vi faktisk ser og opplever i møte med kunsten. For meg kommuniserer dette en dobbel mistillit; en mistillit til publikums evne til å fortolke kunsten, og en mistillit til kunstens evne til å kommunisere med publikum.
Vi blir for eksempel fortalt at arbeidene i Breathing Lines utfordrer skillet mellom natur og kultur, og mellom subjekt og objekt. Det er blitt de rigueur for kunstnere og kunstinstitusjoner som følger med i tida å påstå at de gjør akkurat dette. Det kan absolutt være et spennende og viktig teoretisk eller konseptuelt utgangspunkt for kunstnerisk produksjon og økofilosofisk nytenking, men det ender altfor ofte opp som en innholdsløs klisjé. Tilsvarende var det for en 10-15 år sida løsrevne bruddstykker fra Anti-Ødipus og De Tusen Platåer av Gilles Deleuze og Félix Guattari som ble resirkulert i det uendelige i kunstverdenen, alt for ofte uten noe reelt kritisk engasjement med materialet. Det er viktig å påpeke at dette ikke er et problem med de nevnte intellektuelle strømningene i seg selv, men et resultat av sosiale og økonomiske mekanismer i samtidskunsten som institusjon, hvor klipp-og-lim-henvisninger til kritisk og akademisk teori ofte fungerer som reine markører for sosiopolitisk relevans og kunstnerisk kvalitet. Resultatet blir gjerne en forflatning av både teorien og kunsten.
Vi ser dette tydelig demonstrert i utstillingsteksten, når den tidligere nevnte antropologen Eduardo Viveiros de Castro tas til inntekt for en overforenkla kritikk av begrepsparet natur/kultur som epistemiske kategorier, som i teksten kontrasteres til en angivelig mangel på differensiering mellom mennesker og dyr hos urfolk i Amazonas. Dette er en fullstendig misvisende fremstilling av Viveiro de Castros teorier og argumenter, som tar utgangspunkt i den fundamentale betydningen som nettopp skillet mellom natur og kultur, menneske og dyr, har for urfolkskulturene i Amazonas, i følge ham. I essayet «Perspectivism and Multinaturalism in Indigenous America» kritiserer han også de som ønsker å, helt uten videre, kvitte seg med ideen om et skille mellom natur og kultur – da gjerne med bakgrunn i rollen disse kategoriene har hatt for vestlig kolonialistisk og imperialistisk ideologi. Viveiros de Castro er selv en sterk kritiker av tradisjonelt vestlige epistemiske og metafysiske tenkemåter, men avviser det han karakteriserer som «ønsketenking» hos de som tror man bare kan erklære at kultur/natur-skillet ikke eksisterer, og på den måten hoppe bukk over en problemstilling som stikker dypere enn som så.
Skillet mellom natur og kultur er, ifølge Viveiros de Castro, et sentralt konsept for urfolk i Amazonas. Forskjellen på den amazonske og vestlige forståelsen av natur og kultur som epistemiske kategorier ligger i hvordan man oppfatter betydningen av dette skillet, og i hva slags funksjoner og realitet man tillegger de to kategoriene. I «Perspectivism and Multinaturalism in Indigenous America» beskriver de Castro en amazonisk verdensanskuelse hvor «kulturen» er én, objektiv og universell, men det finnes mange «naturer» som svarer til ulike livsformers subjektive virkeligheter. I kontrast til vestlig tenking hvor det finnes én universell og objektiv «natur» og flere «kulturer», som er subjektive representasjoner av naturen, det vil si den virkelige verden i vårt tankesett.
Viveiros de Castro bruker begrepet «perspektivisme» for å forklare de filosofiske implikasjonene av den amazonske «multinaturalismen» for et vestlig publikum. Perspektivismen innebærer også en flytende grenseoppgang mellom subjekt og objekt, hvor menneskets posisjon som subjekt ikke er gitt. Dyr, mennesker og ånder har alle sin egen subjektivitet, men er potensielt objekter for andre skapningers subjektivitet. Man risikerer dermed å assimileres til den andres perspektiv, hvilket i ytterste konsekvens kan innebære at mennesker forvandles til dyr eller vice versa. Å miste seg selv som subjekt innebærer nemlig at man mister seg selv som menneske, fordi det menneskelige defineres av subjekt-posisjonen og dens tilhørende syn på verden, og av en spesifikt menneskelig kultur, som riktignok er universell og deles av alle dyr. Det vil si, alle dyr er mennesker i sine egne øyne - jaguaren drikker ikke blod, den drikker øl som alle oss andre, kan vi lese i «Perspectivism and Multinaturalism in Indigenous America». Hjemme hos seg selv lever jaguaren som et menneske, og ser på verden som et kulturelt, det vil si menneskelig, subjekt.
Skillet mellom mennesker, dyr og ånder er altså relasjonelt, ikke essensielt. Å påstå at dette innebærer at det ikke finnes noe skille, er i mine øyne å overse alvoret i de faktisk eksisterende asymmetriske maktrelasjonene mellom ulike livsformer på denne planeten.
I utstillingsteksten siteres Mangrané på at han er inspirert av Viveiros de Castro, og jeg kan forsåvidt ane en sammenheng her, i og med at alt i utstillinga later til å spille på ideer om og opplevelse av perspektiv og persepsjon. Det er kikkhull i veggene og hologram-bilder som man bare kan se tydelig fra gitte vinkler og posisjoner. Lysrørene som blafrer synliggjør ingen verdens ting for oss som menneskelige betraktere – den meteorologiske informasjonen de responderer på er meddelelser av og for datamaskiner, som kanskje er blitt de egentlige subjektene (menneskene) i vårt samfunn. Kun gjennom å bli gjort oppmerksom på det gjennom teksten, blir vi i stand til å se lysrørene som markører for meteorologiske forhold og implisitt klimaendringer. Kanskje kunne en grundigere og mer eksplisitt omgang med Viveiros de Castros antropologiske teorier gitt oss mer konseptuelt kjøtt på beina, og gjort publikum i stand til å gå dypere inn i arbeidet? I denne sammenheng tror jeg det er særlig relevant å ta med seg at for Viveiros de Castro er oppløsningen av skillet mellom subjekt og objekt ikke i seg selv frigjørende. Det flytende skillet mellom subjekt og objekt, natur og kultur, er snarere en risikofylt sone og en arena for dyptgående interessekonflikter mellom mennesker, dyr og ånder. Samtidig har Viveiros de Castro uttalt at han ser teorien om perspektivisme som en «bombe» plassert under fundamentet for vestlig metafysikk, så det er absolutt grunnlag for å ta ham til inntekt for en krass kritikk av tradisjonelle vestlige konstruksjoner av rigide dikotomier i forhold til begrepspar som subjekt/objekt, og også natur/kultur. Det er heller ingen tvil om at dette også er et politisk spørsmål for Viveiros de Castro. Men er det mulig å lese noe av dette i Mangranés arbeider? På hvilket vis bidrar disse arbeidene til en demontering eller kritikk av natur og kultur som epistemiske kategorier? Det er ikke umiddelbart åpenbart for meg i alle fall. Elementene som tilsynelatende representerer natur og kultur – kvister og blader, stilt opp mot hvite geometriske former og strukturer – er temmelig endimensjonale og forutsigbare i det de forteller oss.
Sier denne utstillinga så lite for å gi mer rom til publikums egne tanker? Eller dekker stillheten kun over en mangel på noe å si? Breathing Lines er ikke en innholdsløs utstilling, langt ifra - den er vellykka nok på et formalt plan, og den har poetiske kvaliteter som jeg ikke vil redusere til kun estetikk. Nå er estetikk aldri bare estetikk uansett, men det er ingen spor av historiefortelling her, samme hva utstillingsteksten påstår. Og jeg leter forgjeves etter et åpent uttalt og kritisk engasjement med tankegodset som det henvises til i teksten – med unntak av helt minimale og samtidig poetiske henvisninger, som tross alt redder utstillinga fra å være relativt intetsigende.
Mangranés mener i følge utstillingsteksten at kunsten ikke lenger kan være et beskyttet objekt, isolert fra omverdenen. Så hvorfor er det da akkurat det han gir oss i Breathing Lines? Denne utstillinga er umulig å se for seg uten det institusjonelle apparatet og de tekniske ressursene som Nordnorsk Kunstmuseum stiller til disposisjon. Kuratorens påstand om at en så lite kommunikativ og så gjennom-institusjonalisert utstilling er en arena for sosial og politisk handling er fullstendig søkt. Breathing Lines er en tradisjonell kunstmuseum-utstilling; elitistisk og vanskelig tilgjengelig, på godt og vondt.
