En kompakt og kryptisk berg-og-dal-bane
Anmeldelse av utstillingen Extemporaneous Intelligence av Thor Birkedal og Robert Julian B. Hvistendahl, Tromsø Kunstforening, 28. januar–12. mars 2023, Tromsø
Det skorter ikke på ambisjonene til kunstnerne bak Extemporaneous Intelligence.
Skrevet av Jarl Riskjell Gjerde
I utstillingsbeskrivelsen lover kunstnerne Thor Birkedal og Robert Julian B. Hvistendahl en utforskning av forbindelsene mellom kropp og teknologi og hvordan teknologi har påvirket våre hverdagslige strukturer. Vi blir stilt følgende spørsmål: Hva er intelligens? Hvordan utvikles den? Hvilke former tar den? Kan vi skape ekte følelser og tanker gjennom algoritmer?
Da jeg bevegde meg bort mot Tromsø Kunstforening, var det altså ikke helt uten en kritisk disposisjon. Hvordan går man frem for å utforske dette?
Alle bekymringer opphørte heldigvis da jeg endelig trådde inn i utstillingslokalet. Extemporaneous Intelligence består bare av én stor struktur som tar opp et helt utstillingsrom. Installasjonen kan ved første øyekast minne om en slags kompleks berg-og-dal-bane der ulike byggematerialer, hovedsakelig treverk, og rennende vann er de mest fremtredende komponentene. Det er satt opp som et nettverk av slake vannrenner som løper på kryss og tvers gjennom strukturen. Vannet blir pumpet fra et plastkar som hviler på gulvet opp til installasjonens høyeste punkt – et slags tårn på omtrent tre meter. Fra tårnet strømmer vannet ned gjennom to vannrenner som siger diagonalt ned fra hver sin side – som videre forgrener og forener seg i større og mindre løp. Alt sammenfaller i plastkaret, der vannet pumpes opp til tårnet igjen.
Her får vi også se hvordan installasjonen jobber under et slags dualitetsprinsipp. Vannet pumpes opp til tårnet gjennom kunstig genererte krefter (pumpemaskinen) og føres ned med naturlig forekommende krefter (tyngdekraft). Det er som et lite økosystem.
At vannet resirkuleres peker mot verkets overhengende tema om intelligens. Det fikk meg til å tenke på algoritmiske funksjoner – altså prosedyrer som tar en input og produserer en output. Dersom vi tenker på installasjonen som en slik funksjon, betyr det at den bruker sin egen output som input – altså vannet som resirkuleres.
Dermed har vi det som kalles en «feedback loop» – et konsept som spiller en helt avgjørende rolle i både kunstig og kroppslig læring. Feedback loops er det som tillater selvregulering og foredling av kunnskap i intelligente systemer. Installasjonen kan ses på som en fysisk manifestasjon av disse ideene.
Verket kan utforskes fra flere synsvinkler ved at man beveger seg i sirkel rundt installasjonen. Det er for øvrig helt nødvendig – for i tillegg til nettverket av vannrenner, har kunstnerne installert flere ulike videoskjermer i strukturen.
Videoverkene er kanskje det mest kryptiske aspektet ved installasjonen. I filmene, som alle looper, er manipulerte filmbilder et gjennomgående trekk. Noen er figurative og enkle å forstå – vi finner blant annet to som er filmet med termisk kamera og som viser hvordan utånding sprer seg i rom når man har på seg ansiktsmaske. Ellers finner man animasjoner av celler og nevroner, samt en noe gufsen video – den eneste med lyd – av en svært realistisk AI-generert hvit mann i dresskjorte som forklarer styrkene og svakhetene til kunstig intelligens.
Likevel var det utstillingens mest abstrakte og «utilgjengelige» video som sanket mest oppmerksomhet på åpningsdagen. På skjermen ser vi noe som ligner på organisk bindevev, eller nervevev, som virker å gro, vokse og utbre seg i rom – litt som installasjonen selv.
Jeg kunne ikke dy meg fra å tyvlytte på hva publikum hadde å si om denne videoen. Noen foreslo at vi så på sopp- og rotvekst. Et par ved siden av meg mente at det var en fremstilling av sykdomsspredning. Selv tolket jeg det som nevrale nettverk. En jente gikk motstrøms fra den biologiske tolkningssfæren og beskrev videomaterialet som «drømmer og ideer». Det var her jeg innså hvor genial Extemporaneous Intelligence egentlig er. Installasjonen inviterer hver enkelt til å utvikle sin egen personlige forståelse, og kan slik engasjere og skape dialog blant de fleste.
Dette betyr likevel ikke at verket er enkelt å forholde seg til. Extemporaneous Intelligence er en utfordrende, kompakt og gjennomtenkt utstilling som krever noe fra publikum. De individuelle delene sier ikke (nødvendigvis) så mye i seg selv, og det er opp til oss å tolke bestanddelene i en større sammenheng. Det er som en løk man skreller lagvis for å komme til kjernen av det hele.
Selv er jeg i den oppfatning at alt som eksisterer – fra bevissthetsopplevelser og plantevekster til distribusjonen av galakser – styres av de samme grunnleggende prinsippene. Det vil si: Jeg tror ikke at det finnes noen grunnleggende forskjeller mellom ting – kun i hvordan de uttrykker seg for oss.
Det tror jeg også er litt av poenget med «berg-og-dal-banen» til Birkedal og Hvistendahl. Vannet som sirkulerer gjennom strukturen – som tilsynelatende er satt sammen av gjenbruksmaterialer, manipulert bildemateriale som looper på skjermene og lyden av den AI-genererte mannens stemme som serverer oss sine algoritmestyrte, og rekonstruerte, forklaringer på det ene og det andre synliggjør et tydelig og sentralt fellestrekk: resirkulering. Dette, sammen med bruken av forgreiningsmønster som brer seg utover – både i videoverkene og i selve byggverket, med baner som strekker seg i alle retninger – gjør at verket også peker på likheter mellom kroppslig intelligens, kunstig intelligens, maskinlæring, mycelium og andre økosystemer.
Om man ser nært nok etter, vil man oppdage at det ikke er store forskjellene i hvordan disse «systemene» vokser og utvikler seg når de – i likhet utstillingen Extemporaneous Intelligence – baserer seg på resirkulering som et grunnleggende prinsipp.
Foto: Hilde Sørstrøm
