Et gjennomført nærblikk på fugl og folk
Anmeldelse av Jeg ….. måser! En utstilling om å leve sammen. Kuratert av Camilla Fagerli og Kåre Aleksander Grundvåg, Tromsø Kunstforening, 17.06.–27.08.2023, Tromsø.
«Jeg ….. måser! En utstilling om å leve sammen» er en viktig utstilling som tar for seg et aktuelt og brennhett tema.
Skrevet av Jarl Riskjell Gjerde
Alle som bor i Tromsø har et forhold til måka. De stjeler mat, de hekker på husene våre, de holder oss oppe om natta, og den stramme lukten av fuglenes avføring gjør det ubehagelig å passere enkelte gater i sentrum. Det er en situasjon som berører oss alle.
Vi har sett en gradvis økning av måkene, og da nærmere bestemt krykkjebestanden, i sentrum siden 2015 – økte temperaturer og klimaendringer har gjort fuglefjellene langs kysten til ugunstige hekkeområder for den rødlistede fuglearten. Resultatet ble altså at krykkja begynte å forflytte seg til våre bysenter. Slik sett er den urbane krykkja arven av våre egne handlinger.
Mediesirkus
Krykkjas inntog har ført til en snart 10 år lang debatt. Det har vært et helvetes mediesirkus som, etter min mening, har eskalert i helt feil retning. Leserinnlegg som forfekter sitt hat for fuglearten; vold og drap; «mottiltak» i form av takpigger som måsene spidder seg selv på når de har hekketrang.
Dette «sirkuset» møter oss også hos Tromsø Kunstforening i sommer, der til sammen 16 arbeider av ulike kunstnere er plassert både i utstillingslokalene på innsiden og på utsiden av bygget.
«Sirkuset» blir særlig tydelig i møte med Irene Kaltenborns videoinstallasjon Jeg Hater Måker (2022), som er ett av hele tre krykkjerelaterte verk kunstneren bidrar med i utstillingen.
Jeg Hater Måker består av en samling arkiverte avisartikler fra perioden 2014–2022 som kronologisk ruller over et lerret, bundet fast i et stålstillas. Avisoverskriftene, som kommer fra både lokale og internasjonale medier, banker inn den økende forakten for krykkja som har utviklet seg over årene – for her er det ikke mange positive oppslag. Det blir fort klart at vi har mislyktes i å finne kunnskapsbaserte løsninger for å få bukt på «måkeproblemet». Serien avsluttes positivt, med nyhetsoppslag som viser til unnfangelsen og byggingen av de etter hvert mye omtalte krykkjehotellene i Tromsø – som jo også har vist seg å bli et vellykket prosjekt.
Gjennomført
Installasjonen til Kaltenborn legger på sett og vis premisset for resten av utstillingen, som nettopp handler om å danne et bredere kunnskapsgrunnlag om krykkja og andre fuglearter vi omgås.
Jeg tror gjennomført er en god beskrivelse av utstillingen. Det viser seg ikke bare i kunstnernes bidrag, men også i andre deler av utstillingsdesignen, som i stor grad består av «hjemmelagde» konstruksjoner av, blant annet, stillasdeler og bildekk. Vi finner for eksempel sitteplasser bestående av bildekk med fiskegarn trukket over, og «saccosekker» som er fôret med funnet materiale som tau, rep og garn. Disse nevnes ikke som installasjoner i utstillingen, men er likevel et viktig bidrag til den helhetlige opplevelsen, der man sammen med det betonggrå interiøret absorberes inn i en tilnærmet autentisk kystsfære.
I blindsonen
I samme rom som Kaltenborns Jeg Hater Måker! er det satt opp et gammeldags bilderørsfjernsyn som viser et kommunestyremøte i Harstad fra 2021, hvor temaet var hvorvidt man, i Harstad hamn, ønsket å realisere Søssa Jørgensen og Geir Tore Holms kunstprosjekt Atlantis, som skulle bestå av en serie skulpturelle elementer tilpasset måker, folk og planteliv. Montert på veggene i samme rom som tv-debatten får man også se skissene til det som ble et urealisert kunstprosjekt i offentlig rom, presentert som innrammede tusjtegninger.
– Vi må kunne kalle en spade for en spade: All kunst er ikke vakkert, og søppel er ikke kunst. Dette [forslaget] er stygt, kort og godt.
– Disse forslagene har truffet godt på identiteten til byen Harstad.
Slik lyder noen av argumentene som dukker opp under debatten. Det er overraskende interessant å følge med på – men opplevelsen hemmes kraftig av det anvendte mediet. Bilderørsfjernsynet skaper et ubehagelig, flimrende lys som er plagsomt å være i nærheten av. Det har en noe utmattende effekt på hodet – og det flimrende lyset er vanskelig å ikke legge merke til, selv på avstand. Ettersom fjernsynet er plassert helt sentralt i rommet, blir det også vanskelig å unngå denne distraksjonen. Dette kunne blitt løst med bedre romplanlegging – fjernsynet kunne blitt plassert et sted hvor det når blikket fra færre vinkler.
Holm og Jørgensens prosjektskisser viser illustrasjoner av hvordan man kan gjenbruke havnematerialer – som bildekk og trestokker – og forvandle disse til bærekraftige skulpturer, leker og hekkeplasser.
Jeg reagerte på hvordan prosjektskissene ble montert i utstillingen. Skissene henger på veggen ved siden av Kaltenborns videoinstallasjon og på veggen ved utgangspartiet, men de føles anonyme og vanskelige å oppdage. Illustrasjonene gjør ikke så mye ut av seg, og anonymiseres enda mer ved å bli «stilt til siden». Plasseringen av skissene føles som en slags «blindsone», hvor jeg måtte flakke blikket et par ganger før jeg skjønte at de tilhørte utstillingen.
Også kunstner og kurator for utstillingen, Kåre Aleksander Grundvåg, som sammen med kunstner Lawrence Malstaf og arkitekt Kjeld Nash har utviklet krykkjehotellene på utsiden, presenterer skisser av lignende art. Disse er dessverre plassert lengst inn i hjørnet til det mørkeste utstillingsrommet. Dette gjør skissene noe utilgjengelige og vanskelige å se. Skissene er interessante, så det er synd at jeg må myse for å kunne se dem skikkelig.
Sameksistens
Et spennende verk er Gabriel Johann Kvendseths As You Lay on Our Breast the World Turns Soft Forever (2022). Her presenteres to reir med eggeskall i – ett som er laget av ærfugldun og et annet som er laget av menneskehår hentet fra familien til Kvendseth. Det verdifulle og eksklusive ærfugldunet skaper en kontrast mot menneskehåret, som på sin side kan vekke en slags instinktiv følelse av avsky og ubehag.
Men hvorfor oppleves det ene reiret naturlig og vakkert og det andre urovekkende? Om man reflekterer litt over det, så er det ikke noen vesentlig forskjell mellom reirene. Begge er laget av varmende «avfall», dog fra to forskjellige artsfamilier. Det kan tenkes at Kvendseth forsøker å bryte ned de oppfattede forskjellene mellom oss mennesker og andre dyr – et budskap som sammenfaller godt med utstillingens budskap om sameksistens mellom mennesker og dyr.
Lydinstallasjonen Play Kittiwake av Elin Már Øyen Vister er interessant – den består av store bokstaver med innebygde bevegelsessensorer. Når man går forbi bokstavene, som dingler fra taket og staver verkstittelen, spilles lyder i øreklokkene som veksler mellom måkeskrik og monotone signaler. Den interaktive installasjonen gir oss en mulighet til å leke med tematikken gjennom kroppslig engasjement der vi selv komponerer egne «lydverk» mens vi beveger oss langs bokstavene.
Vister har også et eget utstillingsrom som er en installasjon i seg selv. Vedøya – klagesang til fuglefjellet som mistet stemmen, #1 (2021) er en audiovisuell installasjon og en meditativ opplevelse som gir rom til å puste og til å reflektere over hva man har opplevd i utstillingen.
Liggende i en saccosekk trekkes blikket mot veggen, der det henger et stort opplyst bilde av fuglefjellet som installasjonen har sitt søkelys på. Fra høyttalerne lyder fugleskrik, poesiopplesning, musikk og samtaler. Det hele er veldig avslappende, og en kan fort bli absorbert i den drømmeaktige lydsfæren som Vister har skapt. Dette pusterommet er også helt nødvendig for utstillingen – det er et lim som binder alt sammen.
Vister viser oss et fuglefjell fra sin storhetstid som kan være lett å beundre fra de behagelige saccosekkene. Men verket synliggjør også at det er situasjonen i fjellene som har ført oss dit hvor vi nå sitter. Stillheten som har lagt seg over fuglefjellene, har med nødvendighet ført til en økning av støy i vårt eget samfunn, både fra fugl og fra folk. Og videre minner dette verket – i likhet med flere av de andre – om at i en ideell verden ville denne utstillingen aldri vært nødvendig.
