Det gode liv er liv laga
Anmeldelse av Det gode liv // The Sweetness of Living, festspillutstilling under Festspillene i Nord-Norge 2023, produsert og kuratert av Pikene på Broen. 24. juni–1. juli 2023, Galleri Nord-Norge, Harstad.
Festspillutstillinga Det gode liv // The Sweetness of Living er et beskjedent, men nettopp derfor også et godt og overbevisende innlegg i en av vår tids store verdidebatter – spørsmålet om hva som utgjør et godt liv.
Skrevet av Henrik Sørlid
Det gode liv // The Sweetness of Living åpnet under Festspillene i Nord-Norge, og besto i tillegg til selve utstillinga også av et rikholdig program av konserter, forelesninger og performative og sosiale kunstprosjekter. Jeg hadde dessverre ikke anledning til å oppleve noe av dette programmet, så denne anmeldelsen av Det gode liv baserer seg på inntrykket jeg fikk av utstillinga i seg selv.
Altså – dette er hvordan man lager en kuratert, tematisk gruppeutstilling! Altfor ofte serverer kunstinstitusjonene oss et eller anna halvkokt konsept for en utstilling – gjerne noe som kan bety alt og ingenting – og så bruker man dette som påskudd for å sause sammen diverse verk som liksom skal illustrere konseptet eller tematikken. Dette er for så vidt en helt kurant framgangsmåte, gitt at den kuratoriske målsettinga er å få individuelt sett gode og spennende verk til å forsvinne i en intetsigende helhet. Pikene på Broen viser oss derimot at det går an å gjøre det på helt andre måter.
Det gode liv er ikke bare en enkeltstående utstilling, men et pågående kunstnerisk forskningsprosjekt som Pikene på Broen har holdt gående siden høsten 2020. Blant annet var spørsmålet om hva som er essensielt for livet et tema under Barents Spektakel 2021 i Kirkenes. Det er åpenbart at utstillingas kvaliteter er et resultat av at man har tatt seg tilstrekkelig med tid til å gå i dybden med tematikken, og la både de kunstneriske arbeidene og samtalene de inngår i få tid til å modnes.
I tillegg til tilretteleggelse av produksjon av nye arbeider, har prosjektet også bestått av to symposier og to «testlab-workshoper» i Sør-Varanger og Murmansk-regionen, hvor – som det beskrives i utstillingskatalogen – «kunstnere, forskere og lokale kunnskapsbærere sammen fikk fordype seg i sammensatte spørsmål og filosofiske aktiviteter i felt». Prosjektet utforsker ideer rundt «det gode liv» og «hva dette spesifikt kan innebære i Øst-Finnmark, i nord og i en større nordisk sammenheng i dag». Det teoretiske og konseptuelle rammeverket er informert av blant anna filosofen Giorgio Agambens tolkning av begrepet la dolce vita og urfolksforskeren og poeten Hanna Guttorms utlegning av det samiske begrepet birgejupmi, som kan oversettes som «tilstrekkelig for et godt liv».
Festspillutstillinga er altså ikke ment å være et frittstående produkt, men å fungere eksplisitt som en presentasjon og oppsummering av en rekke andre ulike aktiviteter og praksiser. Anser man kunst i første rekke som en arbeidsform eller praksis, må man jo også legge til grunn at den utkrystalliseringa av kunstnerisk arbeid som tilgjengeliggjøres for oss i en utstilling, aldri kan favne helheten av disse prosessene og praksisene. Eksempler på enkeltstående verk som demonstrerer dette i utstillinga er filmen Fjernsynsbro - New Era (2022) av Carl Christian Lein Størmer og 1999Q samt installasjonen Felles jord, delt bord (2023) av Kvae og Bark – begge synliggjør dette på nyttige måter, uten at man gjør et unødvendig stort poeng ut av det. Felles jord, delt bord er for eksempel både et relasjonelt verk og en installasjon, hvor selve installasjonen kanskje først og fremst tjener til å formidle idégrunnlaget for den performative og sosiale kjernen i kunstnerduoens praksis. Men installasjonen serverer også publikum skulpturelle og poetiske elementer som står seg godt på egne bein.
Begrensningene som nødvendigvis ligger innbakt i selve utstillingsformatet som sådan, er etter min erfaring ikke sjelden en kilde til skuffelse blant publikum og frustrasjon blant kunstnere, som opplever at det rammeverket som ofte best tilrettelegger for formidling av kunsten, også kan være det rammeverket som mest effektivt innskrenker kunstens handlingsrom gjennom å avsondre den fra det vi oppfatter som det virkelige livet. Mange institusjoner, kuratorer og kunstnere forsøker å dekke over denne problematikken med en hysterisk overkompensasjon, hvor kunstens transformative kraft blåses ut av enhver proporsjon. Motsatt er det også mange som mister troa på at kunst kan «endre verden», og som motvillig – eller med en viss lettelse – oppgir kunsten som en sosial og politisk arena. Tilsynelatende er det siste en mer intelligent og virkelighetsnær respons, men til syvende og sist er denne pessimismen på kunstens vegne basert på et fullstendig urealistisk tidsperspektiv. Man glemmer at Rom ikke ble brent på én dag.
Det gode liv står sterkere som utstilling gjennom å jobbe innenfor, og med, sine egne begrensninger, og ikke mot dem. Man kan kanskje anse dette som en beskjedenhet på kuratorenes vegne, men det er en beskjedenhet som gjør deres samfunnskritiske ambisjoner mer troverdige. Den større ramma som det lengre prosjektet utgjør er sterkt tilstedeværende, både gjennom et videoarkiv som tilgjengeliggjør opptak av forelesninger fra de foregående symposiene og i selve presentasjonen av enkelte verk, særlig allerede nevnte Fjernsynsbro – New Era (2022), men også Two Sides of the River (2022–2023) av Tine Surel Lange og Pavlo Grazhdanskij. Begge disse arbeidene, som tar for seg menneskelig kontakt og kommunikasjon på tvers av den norsk-russiske grensa, var under utvikling ved krigsutbruddet i februar 2022. Valgene som kunstnerne måtte ta i denne situasjonen, hva som var mulig å gjennomføre og hva som ikke var mulig å gjennomføre, har i seg selv blitt en sentral del av de ferdige verkene. Arbeidene dokumenterer dermed på ulike vis overgangen til det som nå framstår som en ny kald krig og konsekvensene dette innebærer for sivilsamfunnet i grenseområdene.
Utstillinga viser altså konsekvent til noe ut over seg selv – både til prosessen bak det som blir presentert og til de sosiale virkelighetene som legger premissene for prosjektet og, i det hele tatt, gjør det meningsfullt. Det er dette – samt den stort sett presise og ikke minst matnyttige omgangen med det teoretiske og politiske stoffet – som danner grunnlaget for en reell kontakt mellom kunsten og den virkeligheten vi kaller hverdagslivet, som jo er den arenaen hvor Det gode liv sine ambisjoner har sitt egentlige nedslagsfelt.
Det er nettopp derfor jeg blir glad for å se at både de kunstneriske arbeidene og apparatene rundt – formidlinga og det teoretiske rammeverket – stort sett unngår en reint illustrerende tilnærming til tematikken som tas opp. Det er visse unntak, som jeg tror har mest å gjøre med at man i enkelte tilfeller har pressa enkelte verk til å tjene utstillingslokalenes behov når man egentlig skulle gjort det motsatte. Dialects of the Deep (2023) av Anastasia Savinova og John Andrew Wilhite-Hannisdal har i mine øyne lidd en slik skjebne. Skulpturene basert på gamle fiskebåter fra Sør-Varanger er for så vidt vakre som objekter, men det framstår som om deres viktigste oppgave er å fylle det ellers litt for store og tomme utstillingslokalet. Det tilhørende lydsporet av torsk som prater til hverandre forsvinner litt ut i dårlig akustikk i et rom som åpenbart ikke er lagd for lydkunst. Verket fremstår mest som en stedfortreder for en performativ forelesning om kysttorskens målformer, som sikkert står seg helt fint på egne bein. Jeg opplever i alle fall ikke at installasjonen åpner for «dialog mellom mennesker og alle undervannsvesener», som katalogteksten lover. Men strengt tatt kan man vel ikke forvente noe sånt av kunsten før torsken selv begynner å lage kunst.
Videoverket Arkadia 02-22 (2022–) av Espen Sommer Eide er et av de arbeidene hvor det kan være vanskelig å se en direkte tilknytning til den overordna tematikken i Det gode liv. Nettopp derfor er det interessant å grave litt mer i dette og poengtere at Arkadia 02-22 knytter an til helheten gjennom mer enn bare det faktum at arbeidet er basert på videoopptak gjort under Espen Sommer Eides reiser i nordområdene i Norge, Finland og Russland.
Tittelen Arkadia 02-22 henspiller åpenbart på nordområdene som et mytisk landskap, kanskje til og med et slags tvetydig paradis. Store deler av arbeidet består også av bilder generert av et maskinlæringsprogram, som Sommer Eide har fôra med et selektivt utvalg bilder fra arkivet som Arkadia 02-22 bygger på. Resultatet er serier av diffuse stillbilder av generiske «nordlige» landskap som kontinuerlig skifter til ulike variasjoner over samme tema i glidende overganger – bjørkelier og skogsveier som bringer tankene til lange bilturer. Bildene er gjenkjennelige nok, men sammenhengen mellom forgrunn og bakgrunn, mellom trærne som ofte svever i lufta og bakken de skulle vært rotfesta i, er fraværende. Veien likeså er plutselig mer et spøkelsesaktig lysfenomen enn ei åre av asfalt gjennom terrenget. Disse datagenererte bildene er tilsynelatende tilfeldig klipt sammen med diverse andre opptak i svært varierende tekniske formater og kvaliteter. Vi ser gamle hjemmevideoaktige opptak av Sommer Eide på hyttetur i Nord-Finland, et myrlandskap hvor et par gummistøvler har sunket ned i torva, gamle industrihaller i Murmansk og så videre. Det er tidvis mye humor her, som når lyden av bær som slenges i ei bøtte er skrudd så høyt opp i miksen at bærplukkinga blir et perkusjonsinstrument. Eller når ei katt interagerer med et kamera som ligger på en veranda på ei hytte i skogen, og filmer seg selv og landskapet med sin helt egen kamerateknikk.
Det er fristende å forsøke å tenke litt høyt om hvordan Arkadia 02-22 utforsker det teknologiske blikket på landskapet. Det er blitt dagligdags å snakke om å «trene» maskiner/kunstig intelligens på mer eller mindre selektive informasjonsdietter, men det offentlige ordskiftet rundt hvordan maskinene også «trener» oss – og har gjort det i lang tid – synes for meg å være til dels underutvikla. Og selv når dette i det hele tatt blir snakka om, er det altfor sjelden at det blir artikulert en helhetlig, kritisk tilnærming som tar innover seg de sosiale, samfunnsmessige og politiske konsekvensene av den informasjonsteknologiske utviklinga. Kanskje henger dette til dels sammen med frykten for hva en slik diskusjon vil innebære for illusjonen om oss selv som autonome, selvstyrte og «rasjonelle» individer. Jeg mener i alle fall at man kan se en tiltagende konflikt mellom den borgerlig-liberale individualismen, som i stor grad har vært normativ for den formelt sett demokratiske kapitalismen, og den pågående algoritmiske automatiseringen av samfunnet, som synliggjør liberalismens autoritære trekk. Automatisering dreier seg ikke kun om effektivisering av reint tekniske produksjons- og distribusjonsmidler, men også om en teknologisk drevet transformasjon av menneskers psykiske og sosiale liv. Algoritmene er ikke en passiv og nøytral speiling av mennesker og samfunn, men bidrar til å forsterke og sementere det bildet av virkeligheten som maskinene fôres med og er i stand til å forstå.
I Arkadia 02-22 er det særlig vår – og maskinenes – oppfatning og opplevelse av naturen som utforskes. Sidestillingen av ulike videoformater og billedkvaliteter, og «samarbeidet» med aktører som katta og KI-programmet, synliggjør hvor avhengig vår forståelse av naturen er av hva vi kan se og hvordan vi setter det vi ser inn i et fortolkende rammeverk. Vår opplevelse av naturen som virkelighet tar selvfølgelig utgangspunkt i vår sanselige opplevelse av materielle realiteter. Men det erfaringsbaserte helhetsbildet som vi danner oss av naturen, er aldri uavhengig av vårt teoretiske bilde av naturen – et estetisk-teoretisk sinnbilde som formes av både sosiale, vitenskapelige, teknologiske, politiske og filosofiske forutsetninger.
I mine øyne er Arkadia 02-22 særlig interessant fordi verket viser oss hvor inngripende teknologien er i å forme vår forståelse av verden, samtidig som det også peker på det ureduserbare i den hverdagslige erfaringa av å være et levende vesen på en levende planet. Ideen om at mennesket er grunnleggende adskilt fra naturen og omgivelsene er selvfølgelig bare det – en idé med tvilsomt filosofisk grunnlag og enda mer tvilsomme politiske og samfunnsmessige følger.
Det dynamiske forholdet mellom kroppslig og sanselig erfaring, og teknologisk mediering av virkeligheten som synliggjøres i Arkadia 02-22, bør også sees i lys av det generelle fokuset på livet og hverdagen som sentrale begrep og forskningsområder i Det gode liv. Hverdagslivet framtrer her også som en sentral politisk og filosofisk arena. Som den italiensk-amerikanske feministen Silvia Federici skriver i essay-samlinga Re-enchanting the World: «Everyday life is the primary terrain of social change, and within it we find a critique of institutional and political orthodoxy that has a long history.»
Det gode liv innebærer, så vidt jeg forstår det, en kritikk av en liberal-konservativ forestilling om et angivelig fritt samfunn, hvor enkeltmennesket står fritt til å forfølge sin egen «visjon» av det gode liv – gitt at man har råd til det, selvfølgelig! Denne kritikken har flere aspekter. I et viktig videoinnlegg i forelesningsarkivet, som man kunne fordype seg i fra en sofakrok i utstillingen, drøfter psykologiprofessor Tatjana Schnell hvorvidt, og i hvilken grad, en del grunnleggende premisser for et «godt liv» faktisk kan defineres empirisk. Om hennes argumenter holder vann, kan dette bidra til grunnlaget for et robust alternativ til den relativismen som det liberale, borgerlige frihetsidealet har som forutsetning. Til dels i forlengelse av dette påpeker utstillinga også at forutsetningene for det gode liv ikke bare kan forstås på en reint individualistisk grunn. Dette fordi de viktigste forutsetningene er sosiale og økologiske, og dermed er anliggender som må defineres og ivaretas i fellesskap.
Viktigheten av å utvikle samtalen om hva det gode liv innebærer kan vanskelig overdrives, all den tid planeten vi lever på, og naturmiljøene vi avhenger av, blir ødelagt og vandalisert, forgifta og utarma, nettopp for å sikre menneskene muligheten til en viss type «godt liv» – det man kaller økt materiell levestandard. Ethvert realistisk alternativ til den kollektive selvmordspakten som kapitalismens imperativ om kontinuerlig vekst innebærer, må formulere en alternativ – og troverdig – visjon for hva et «godt liv» kan være. Som utstilling er Det gode liv kanskje et beskjedent bidrag til denne samtalen, men det er også noe av det som gjør det til et godt og relevant bidrag.
Hakapik gjør oppmerksom på at Astrid Fadnes som er ansatt i Pikene på Broen også er del av redaksjonen til Hakapik. Fadnes har ikke vært involvert i anmeldelsen.
