Interdimensjonalt stipendiatprosjekt
Anmeldelse av The Search for Resonance – Per Martinsen, Grønnegata 114 (for anledningen omdøpt til Helvetesveitasenteret), Tromsø, 12.11.2021 – 30.01.2022.
The Search for Resonance er et omfattende arbeid hvor kjernen først og fremst finnes i samspillet mellom de mange ulike elementene, som spenner bro over ulike verdener både sjangermessig og på andre, mer mystiske måter.
Skrevet av Henrik Sørlid
Utstilling, nettside og flere arrangementer samlet under tittelen The Search for Resonance markerte slutten Per Martinsens tid som stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Musikkonservatoriet, UiT Norges arktiske universitet. På prosjektets hjemmeside pyramidsonthemoon.com har det blitt annonsert at det er i ferd med å gå over i en ny fase på den digitale plattformen Patreon. Denne anmeldelsen tar utgangspunkt i prosjektet slik det har tatt form i utstillingslokalet og på hjemmesiden, og med forbehold om at undertegnede ikke har rukket å få med seg absolutt alt som har foregått.
Helvetesveitasenteret – som lokalet var omdøpt til under utstillingsperioden – befant seg i et gammelt massasjeinstitutt i Grønnegata – vis-a-vis det konvensjonelle kjøpesenteret Veitasenteret i Tromsø sentrum. Martinsen hadde gjort god bruk av de merkelige lokalene, som normalt ville vært å anse som vanskelig eller direkte uegna for kunstutstillinger. Teknisk utstyr, konsertplakater, flyers, diagrammer, mystisk parafernalia og dokumentasjon fra Martinsens lange artistkarriere var installert i en rekke rom. De var åpenbart tematisk organisert, uten at den underliggende logikken nødvendigvis var åpenbar ved første øyekast. Mye hadde praktiske funksjoner. For eksempel var et rom rigga til for lyd-basert terapi og lydbølgemassasje. Hovedrommet var tatt i bruk som platesjappe, dansegulv og tidvis som visningsrom, blant annet for kortfilmer og musikkvideoer produsert av Martinsen i samarbeid med musiker og filmskaper Carl Christian Lein Størmer.
The Search for Resonance er en delvis fiksjonalisert retrospektiv over Martinsens liv og virke som tekno- og elektronika-artist. Ryggraden i prosjektet, som binder alle de ulike elementene sammen, er tre fiktive selvbiografiske tekster – tre fortellinger om ulike versjoner av Per Martinsens liv i tre alternative virkeligheter. De tre fortellingene er gjort tilgjengelig på prosjektets nettside, og trykt opp i tre fanziner. Alle de tre alternative versjonene av Martinsen er også musikere, og produserer og utgir musikk i vår «virkelige» verden under sine respektive artistnavn; Mental Overdrive, Neon Teardrops og Wave∞Form – kanalisert gjennom den Per Martinsen som vi kjenner, og som har stilt seg til disposisjon som vår «kanal» eller kontaktpunkt til disse alternative universene.
Presentasjonen i Helvetesveitasenteret er et solid nok arbeid i seg selv, men lokalet kom til sin rett først og fremst som en ramme for ulike arrangementer og ikke minst som en sosial møteplass. DIY-tilnærminga som var tydelig tilstede i utforminga av utstillinga, og den uformelle og avslappa sosiale ramma rundt åpninga og de ulike arrangementene er i så måte viktige kunstneriske kvaliteter. Det Martinsen serverer oss er det motsatte av en «institusjonalisert» utstillingspraksis, hvor verk og praksiser utsettes for en «ekstraktiv utvinning» og blir døde, dekontekstualiserte ting. Martinsens liv og virke presenteres for oss i sitt «naturlige habitat» – fritt for den systematiske fremmedgjøringen som gjerne preger kunsten som tas til fange i større institusjoner.
Tekstene i de tre fanzinene (som også kan leses på pyramidsonthemoon.com) drar nytte av nærheten til levd liv. Det gjelder også for de mer eller mindre science fiction-aktige tildragelsene i enkelte episoder, for eksempel når Wave∞Form blir kidnappa av utenomjordiske vesener i form av geometriske figurer. Men det er egentlig ikke interessant å spekulere i hva som er «fakta» og «fiksjon» i disse tekstene, da selv den tørreste gjenfortelling av et levd liv er fiktivt på et eller anna nivå. Og hvorvidt Martinsen faktisk har blitt tatt med på tur av aliens eller ikke, er strengt tatt en privatsak.
Heller enn å skulle servere en fortolkning av hva jeg tror disse fortellingene egentlig betyr, er jeg interessert i å forsøke å forstå dem funksjonelt. De tre utgavene av Martinsen forteller oss riktignok mye om sitt forhold til teknologi, politikk, familieliv osv. som er gjenkjennelig og betydningsfullt. Men jeg tror det kan være nyttig å tenke på disse tekstene som verktøy, og at det ikke er nødvendig å tenke at f.eks de utenomjordiske vesenene, eller tsunamien som ramma Nordvest-Europa i 2004, er symboler, metaforer eller tegn som først og fremst henviser til noe anna enn seg selv. Men hva er det i så fall disse tekstene gjør, om vi velger å ikke tilnærme oss dem som «kodede» budskap?
De tre selvbiografiene iscenesetter en dialog mellom tre personer som både er identiske med hverandre på ett nivå (dvs. de er alle «Per Martinsen»), men også distinkte individer. De tre utgavene av Martinsen utkrystalliserer svært ulike men samtidig beslekta tilnærminger til musikk, liv og verdensanskuelse. Det er tre ulike emosjonelle og kunstneriske univers, konstruert ut av den samme grunnleggende materien. Det er ikke nødvendigvis slik at konflikten, eller dissonansen, mellom disse tre skal, eller kan, løses i en form for syntese eller høyere enighet. Jeg leser det snarere som at dissonansen mellom de tre universene, samt ambivalensen mellom fakta og fiksjon, er produktiv fordi den åpner opp et nytt rom, en sprekk i overflaten på den virkeligheten vi til enhver tid tar for gitt.
Resonansen – tilstanden av å vibrere på samme bølgelengder, som det henvises til i utstillingstittelen «The search for resonance» – er den utopiske horisonten som Martinsens arbeid orienterer seg mot. Men utopien er ikke et endelige stoppested. Horisonten beveger seg bort fra oss i samme hastighet som vi beveger oss mot den. Utopien er umulig, men har sin berettigelse i at den holder oss i bevegelse. Dissonansen er denne bevegelsen - spenninga mellom en bølgelengde og en anna, konflikten mellom et univers og et anna. Det ambivalente rommet som dissonansen åpner opp mellom ulike dimensjoner, virkeligheter, bølgelengder, er hvor vi kan oppdage nye og uforutsette virkeligheter. Martinsen viser oss dette både litterært – gjennom en, i mine øyne, realistisk beskrivelse av «paranormale» fenomen – og formalt, gjennom en strukturering av arbeidet som eksemplifiserer interdimensjonal resonans og dissonans.
Jeg må også understreke at The Search for Resonance er en betimelig påminnelse om at kunst faktisk er mer enn bare videreføring av teori med andre midler. Det gir også en viss grunn til optimisme at en praksis som er såpass «punk» som Martinsens kan passere som stipendiatprosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid. Hvor enn positivt etableringa av et slikt program har vært, er problemstillinger knytta til «akademisering» (i seg selv et problematisk begrep) uløselig knytta sammen med den merkelige ambisjonen om å formelt sidestille kunstnerisk praksis med akademiske disipliner innad i høyere utdanningsinstitusjoner. Man kommer ikke unna at et stipendiatprogram som må – om enn overfladisk – tilpasses kravene og forventninger, som med rette følger med forskningsstatusen, ikke kan være like relevant eller tilgjengelig for alle typer kunstnerisk praksis. Det høyeste nivået av kunstnerisk utdannelse er altså et som naturlig privilegerer teoretiske og akademisk orienterte praksiser, med mindre tydelige og konkrete grep blir tatt for å motvirke denne tendensen. Når vi vet at innehavere av PhD-grader blir prioritert for professorater ved kunstakademiene, og at det om kort tid antagelig vil bli påkrevd å ha PhD-grad for å få en professor- eller førsteamanuensis-stilling ved akademiene, forstår vi at dette er problemstillinger som er presserende for hele kunstfeltet. Personlig tror jeg det er for tidlig å legge vegg skepsisen til hvordan kunstneres utdannelse innpasses i Bologna-universitetet, men at systemet kan gi plass til en interdimensjonal alien som Per Martinsen kan være et godt tegn.
