DET SOM SKAPER OG ØDELEGGER
Anmeldelse av utstillingen Eli Maria Lundgaard: Ut av innsiden, Nordnorsk kunstnersenter, Svolvær, 29.01.2021 – 20.03.2021.
Med sine tre verk og dempede jordfarger kan utstillingen Ut av innsiden i første møte virke enkel og kjedelig, men Eli Maria Lundgaards ubestemmelige installasjoner setter likevel i gang lange tankerekker og store følelser.
Skrevet av Øystein Voll
Det er noe ubestemmelig over de fem brente kryssfinérplatene – alle litt større enn menneskeskikkelser – som henger fra taket og svever i midten av gallerirommet hos Nordnorsk Kunstnersenter. De er som vertikale, todimensjonale mørke skyer og kan ligne stivnede skygger av mennesker i bevegelse. Uro (2021), som dette verket heter, er én av tre installasjoner som sammen med en lyd av jevne bølgeskvulp og rolig åndedrett utgjør utstillingen Ut av innsiden.
Et annet ubestemmelig verk er Leirelabyrint (2021). Det er en videoinstallasjon der en stopmotion-animasjon vises på en skjerm, montert liggende i en treramme, opprinnelig en seng. Her manipulerer usynlige fingre og hender leiren som er spredt utover hele skjermflaten. Revner, hull og forhøyninger rives, stikkes og knas fram, for så å forsvinne igjen. Som opprørt hav, eller som snø som driver med vinden og stadig skaper nye formasjoner. Eller som stadig kvernende og skiftende tanker og følelser. Vakkert, urovekkende og meditativt.
Inn mot et av rommets hjørner presenteres Magefølelsen (2021). Det er en installasjon med et videoverk i midten, flankert av to områder med jord, som tilsynelatende renner ned fra to av galleriveggene og to-tre meter utover gulvet. På, og rundt, jordrasene er det plassert bronseskulpturer som ser ut til å være støpt i samme form som de hvite keramikkfigurene vi ser i videoen.
Det er først vanskelig å få grep om installasjonene i utstillingen. Likevel er det noe som tar tak i meg når jeg setter meg ned på benken som er rettet mot skjermen der svart-hvitt filmen i Magefølelsen looper. Den knappe 13 minutter lange filmen oppleves som utstillingens hovedverk. Vi tas med ut på et mosegrodd område der vi får se skiftende ubestemmelige – amorfe – små hvite figurer. Er det forvokste celler eller virus? Disse scenene avbrytes av glimt av en død fugl, en orm smygende i en steinrøys og en svømmende frosk i et akvarium. Senere ser vi hender og fingre som danser og lager organiske skyggefigurer på mosen. Og så er vi tilbake til det amorfe igjen.
Bruddstykker av tekst vises kontinuerlig i filmen. Disse forteller om liv, formering og vekst, om forfall, sykdom og død, og gir bilder langt utover hva jeg ser i rommet. Tekstene ligger i minnet mitt i møte med de andre kunstverkene i utstillingen, og er det som drar utstillingen sammen til et hele.
De amorfe figurene fra filmen kan også ses i bronseskulpturene som ligger spredt i jordrasene på gulvet. Møtet mellom de ulike elementene får meg til å tenke på forholdet mellom det organiske og det uorganiske og hvordan alt henger sammen. Selv om bronse er et hardt og uorganisk materiale, er dens bestanddeler utvunnet av selve Jorda, og vil en gang gå tilbake til den. Akkurat som levende organismer. Alt omdannes og lagres i jorda. Planter, dyr og mennesker gjør seg direkte nytte av det organiske for å vokse og leve. Det uorganiske kan bli våre redskaper, som vi benytter i våre prosesser mellom liv og død.
Man kan se installasjonen som et bilde på hva som foregår inne i kroppene våre, eller i samfunnsorganismen. Noe beveger seg, skaper og opprettholder liv. Noe bryter ned, infiltrerer, forgifter og fører til død.
Flere av tekstbrokkene i videoen snakker om villvokster. Dette får meg til å tenke på kreftceller som formerer seg ukontrollerbart og infiltrerer andre celler og organer i kroppen. Eller som når president Putin igangsetter en invasjon av Ukraina, tilfeldigvis samme dag som jeg besøker utstillingen.
I møte med Eli Maria Lundgaards arbeider får vi sjansen til å undersøke bevegelser og overganger og å oppleve hvor flytende grenser kan være. At grenser verken kan bekreftes eller avfeies. Og det er nettopp dette ubestemmelige grenseområdet, som jeg får vandre fritt i, som er utstillingens styrke.
