Hvem er det skeive kulturåret egentlig for?
Kommentar om Skeivt kulturår
Skrevet av Amalie Holthen og Anna Näumann
I 2022 er det 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Det skal markeres over hele landet under paraplyen skeivt kulturår. 5 millioner kroner er bevilget til jubileet, som Kulturrådet har fordelt til arrangementer og tiltak i forbindelse med markeringen.
Vi takker Skeivt arkiv, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet for initiativet. Når det er sagt lurer vi på hvem det skeive kulturåret egentlig er for.
Hvor ble det av invitasjonen vår?
Spørsmålet stiller vi som representanter for skeive kulturarbeidere, for å støtte opp om kronikkene som har etterspurt mer midler til markeringen av Skeivt Kulturår.
Behov for mer midler
Den 08.01.2022 publiserte Klassekampen et felles opprop om skeivfordeling av skeive midler. Kronikken er signert av 11 unge filmskapere, kunstnere og skribenter. De trekker blant annet frem at det til sammenligning ble bevilget hele 19 millioner til markeringen av Ibsenåret i 2006, og understreker at den beskjedne bevilgningen til Skeivt kulturår sender ut noen faresignaler vi er nødt til å stille spørsmål ved.
«Skeive utgjør minst ti prosent av befolkningen (jf. Bufdir). Likevel blir vi fra statlig hold vurdert å være mindre viktige for norsk kultur enn Henrik Ibsen. Den beskjedne bevilgningen fra KUD ble gitt til Kulturrådet, som lyste ut en egen ordning for prosjekter til Skeivt kulturår. Denne mottok i alt 264 søknader, av disse ble 25 innvilget. Dette viser at det finnes interesse og engasjement rundt skeivt kulturår, samtidig som det også synliggjør at midlene ikke strekker til.», Felles opprop.
Det er synd at Norgeshistoriens første markering av sitt slag har mottatt så lite midler fra statlig hold at over 90 prosent av søkerne har fått avslag. Ligger det egentlig et genuint ønske om å ta vare på den skeive kulturen som skapes i dag, til grunn for markeringen?
Truer mangfoldet
Med det sagt, kan en stusse over prioriteringene av potten. At vi har fått et helt år viet til skeiv historie og kultur, det betyr mye. Men, når det endelig rettes fokus og midler til kulturfeltet for å sette de skeive på kartet er det skuffende at store og etablerte institusjoner også her stikker av med gevinsten. Her snakker vi blant annet institusjoner som allerede er på statsbudsjettet, og som er sikret videre drift.
En kan spørre seg om mangfoldet blir godt nok ivaretatt? Og hvems ansvar er dette?
Tonje Kristin Moser, rådgiver ved Senter for likestilling på Universitetet i Agder, gjorde et intervju med Forskerforum i begynnelsen av januar som ble en katalysator for debatten omkring tildelingene til det skeive kulturåret. I intervjuet poengterer Moser at skeiv kamp ikke er vunnet fram gjennom statens nåde, men ved at homofile har stått på barrikadene mot staten, og reagerer derfor på at midlene har gått til de etablerte institusjonene.
«Jeg mener vi mister et større mangfold. Institusjonene har ikke det frie rommet til å skape noe radikalt», Tonje Kristin Moser.
Vi opplever at Kulturrådets tildelingsliste for Skeivt kulturår vitner om en manglende evne til å se verdien av vår skeive samtid som skapes på grasrotnivå. Kunstnerdrevne initiativer, møteplasser og sosiale tiltak. Kunst og kultur som skapes av og for skeive miljøer. Initiativer som drives av hjertesaker, engasjement og manglende behov. For vi er her, vi er mange og vi blir dessverre fortsatt nedprioritert.
Tørketid i nord
Moser fikk avslag på to ulike søknader, det samme gjelder en rekke initiativer i Tromsø som de siste årene har stått i bresjen for å skape skeive møteplasser i byen vår, deriblant Open Out Festival, Kurant9000 og TviBit. De to førstnevnte er vi med å drive.
Blant søkere fra hele Nord-Norge fikk fem prosjekter innvilget støtte. Dessverre var ingen av disse permanente skeive initiativer. Noen av dem er allerede eksisterende institusjoner som skal gjøre programmet sitt ‘skeivere’ dette ene året. Andre skal lage forestillinger eller markeringer. De vil nok skape flotte arrangementer og programmer, så ingenting vondt om dem.
For å sette dette i perspektiv finnes det i dag ikke et eneste permanent møtested for LGBTQI-personer over hele polarsirkelen (!), så vidt vi erfarer. Behovet for flere trygge rom av og for skeive i Nord er enormt. Vi trenger de i byene, vi trenger de i distriktet.
Ta oss på alvor!
Avdelingsdirektør for samfunn og arena i Kulturrådet, Torbjørn Urfjell, ledet arbeidet med søknadene. Han uttalte at Kulturrådet gjerne skulle ha tildelt flere prosjekter, men at de håper at mange av markeringene som ikke ble prioritert vil bli gjennomført også uten tilskudd fra ordningen.
Vi vil gjerne dele våre erfaringer og vår kunnskap, men da trenger vi faktisk finansiering. Vi kan ikke drive dugnad, og det burde Kulturrådet forstå. Om de få tilbudene vi har skal kunne bli sterkere og favne flere, kan de ikke bli feid av banen til fordel for de store institusjonene.
Til kulturrådet, politikere, eller institusjoner som skal feire det skeive kulturrådet vil vi gjerne fortelle at en feiring uten å inkludere de som skal feires – i dette tilfellet den allerede eksisterende skeive scenen – ikke er en særlig god feiring.
Vi vil være med på å lage festen som skal hylle våre historier, kamper og kommende utfordringer.
Dette må ikke bare bli et år om oss, det må også være for oss.
