Tine Surel Lange: – Det er det viktigste verket jeg har gjort
Intervju med Tine Surel Lange, Tromsø, april, 2022.
Skrevet av Anna Näumann
Billedkunstner og komponist Tine Surel Lange har den siste måneden vært innom Kirkenes, Lofoten, Reykjavik, Narvik og nå sist i Tromsø hvor hun hadde et to ukers opphold som del av residensordningen til Troms og Finnmark Fylkeskommune. Vi møttes i Tromsø for en samtale om nummenhet, dommedagsprofetier og opplevelsene etter performancen Two Sides of the River, et samarbeidsprosjekt med ukrainsk-russiske Pavlo Grazhdansky som hun presenterte under årets Barents Spektakel.
Anna Näumann: Gratulerer med arbeidsstipend fra Kulturrådet. Du ble tildelt som billedkunstner og ikke komponist, hvordan har det seg?
Tine Surel Lange: Takk. Jeg føler at jeg er en komponist som beveger seg over i billedkunstfeltet. Jeg har jo bevisst oppsøkt dette ved å søke som billedkunstner, og plutselig får jeg, ikke bare ettårig, men toårig arbeidsstipend! Noen ganger er det fint med eksterne ting som utfordrer ens grunnidentitet litt.
Anna: Sist vi møttes var i Kirkenes under Barents Spektakel. Det var en spesiell opplevelse for oss alle, ettersom krigen brøt ut mens vi befant oss på grensa mellom Norge og Russland – og på en festival som jobber for å styrke grensekryssende samarbeid gjennom kunst og kultur. Den aller siste dagen dro vi til Pasvikdalen, og gikk i fakkeltog, i solidaritet med Ukraina. Her langs elvebredden til Pasvikelva stod vi og kikket utover landskapet og over på Russland, i vente på lydperformancen Two Sides of the River som du skulle gjøre sammen med ukrainsk-russiske Pavlo Grazhdansky. Du spilte høye tåkehorn-lyder, og ventet på at Pavlos krigssirener på andre siden av grensa skulle svare deg. Det kom aldri noe lyd fra den russiske siden. Hvordan har tiden etter Kirkenes vært for deg?
Tine: For å være helt ærlig så har jeg ikke hatt helt tid til å lande. Jeg dro rett til Island og var mentor der for unge komponister, så var det litt glad festing på en fantastisk queerbar i Reykjavik. Utrolig befriende å få være ung og dum og drikke shots og danse, uten å kjenne vekten av tredje verdenskrig på mine skuldre. Så fikk jeg covid og ble skikkelig syk. Én natt i Lofoten, og så premiere på et verk i Narvik, før jeg kom hit til Tromsø. Så jeg har ikke prosessert det, nei. Vi hadde stått i så mye intensitet, beina mine rista under hele den performancen i Kirkenes.
Anna: Hva var det som utgjorde intensiteten?
Tine: Vekten av det hele, plutselig handlet ikke performancen bare om lyden, men om så mye mer. Halvannen time før performancen fikk vi vite at russiske autoriteter hadde avbrutt Pavlo fra å spille, og jeg visste heller ikke om lyden min ville bære helt over til den russiske siden av grensa. Etterpå fikk vi vite at den gjorde det, hvilket gjorde meg ganske rørt! Så jeg representerte jo ikke bare meg selv og mitt kunstnerskap, men også Pavlo fordi han jo ble fratatt sin stemme. Det å spille stirrende rett mot vakttårnene på russisk side og vite at de følger med, og se at det norske militære absolutt var tilstede på norsk side. Jeg følte at jeg stod der og var veldig utsatt da, og i tillegg bekymra for de på russisk side
Anna: Du og Pavlo har aldri møttes før, men samarbeidet lyder å ha blitt både nært og personlig. Hvordan har det gått med Pavlo?
Tine: Pavlo har flyktet fra Russland, han kom seg ut på andre forsøk. Nå er han i New York. Det gikk fire dager hvor jeg var helt nervevrak av bekymring for han. Han har måttet etterlate kjæreste, to katter, alt lydutstyr. Det viktigste er jo at han er ute, så må man bare håpe at det ikke er permanent, men at ting kan samles litt på et tidspunkt. Akkurat nå er det nok bra at han ikke er i Russland.
Anna: Er komponeringen et verktøy for deg personlig til å håndtere den verdenen du lever i, og i så fall hvordan?
Tine: Ja, jeg forholder meg til min omgivende verden gjennom min kunst, og er påpasselig med å lage kunst som passer inn i mitt narrativ. For eksempel i Kirkenes, hvor de fra Pikene på broen fant en helt fantastisk flysirene til meg, den kuleste lyden ever! Det var så mange lag, sirenelyd, rustne ting som skranglet. Jeg forsøkte å finne en inngangsvinkel, så jeg kunne bruke den lyden i Kirkenes, men klarte det ikke. Så da tok jeg heller opptak av lyden av et tåkehorn fra Sund Fiskerimuseum i Lofoten. Det var ikke like spennende, men det ga mening for meg, fordi jeg kunne plassere den inn i et narrativ om min bestefar som alltid har vært et stort forbilde. Han seilte rundt i Barentshavet som hvalfanger og hemmelig etteretningsagent, og hørte selvsagt mange tåkehorn.
Anna: Fra Kirkenes til Reykjavik, så Lofoten og Narvik. Nå har du vært i Tromsø i et par dager, hva skal du holde på med under tiden din på residensoppholdet?
Tine: Jeg har et veldig stort verk som skal være ferdig på tirsdag. Det er et morsomt prosjekt i regi av JEDL med en teaterregissør i Praha som er Ibsen-ekspert, Jan Nebeský. Han har laget ni forestillinger med Ibsen-tematikk. Kona heter Lucie Trmíková og er helt fantastisk, en sol, hun har så mye karisma at jeg har aldri opplevd lignende. Hun har skrevet en libretto, en tekst til operaen. Også har de med seg den tsjekkisk komponisten Matouš Hejl som har laget den eksperimentelle operaen med utgangspunkt i Ibsens Gjengangere. Jeg skal lage en videoinstallasjon, som del av prosjektet, et slags portrett av Fru Alving, en kvinne-karakter med mange lag. Jeg har filmet danseren Veronika Tőkőly fra 420PEOPLE som har på seg en kjole av plast som jeg har designet til anledningen. Hun prøver å rive den i stykker, fikse den igjen, og bryte seg ut igjen. Så det blir mye plast, og videoen skal projiseres på plast. Nå sitter jeg på Kysten og filmer, tar opp lyd og klipper materialet.
Anna: Du har mange prosjekter på en gang, hvordan trives du i det?
Tine: Det kan jo være litt overveldende, men jeg har bestemt meg for å bare peise på, og i stedet for å bruke energien på å bekymre meg for hvordan det skal gå, så bruker jeg energi på å jobbe. Men jeg ser at jeg har et veldig stort verk hver måned. Det er bra prosjekter, så jeg ville ikke sagt nei, de har bare kommet så samtidig. Det er jo gøy å sette livet litt på vent og se hvor veien går, ri på den bølgen så lenge det er gøy. Og så lenge man tåler det, selvfølgelig.
Anna: Når du jobber med mange ulike prosjekter, hvordan forbereder du sinn og kropp på å gå fra et prosjekt til et annet?
Tine: Jeg kuraterer omgivelsene mine veldig, og gjør meg bevisst på hva som er i mitt synsfelt. Akkurat nå jobber jeg jo med plasten, den ligger rundt på bunker på atelieret. Men så skal jeg etterhvert i gang med mitt LIAF-verk [Lofoten International Art Festival, red. anm.], så på arbeidsbordet mitt ligger det en bok om Islandsk magi. Den ligger ikke rett foran meg, men litt til siden, så innimellom blir jeg minnet på at åja, jeg skal tenke litt på LIAF-verket mitt.
Anna: Hvordan så det ut da du kom til residensleiligheten på Kysten?
Tine: Nei, det var veldig cleant der, så jeg måtte faktisk finne frem noe, så jeg fant noe fantastisk inne i skapet. En plakat med landsdelsmusikerne fra 82. Min mor var faktisk landsdelsmusiker i Nord-Norge på midten av 80-tallet. Hun møtte min far mens hun hadde base i Harstad, så landsdelsmusikerne er jo nesten hele grunnen til at jeg er her. Så den har jeg hengt opp i det ene rommet, for å tenke at jeg hører til her.
Anna: Det å vente på at noe går nedover. Er dette noe du responderer på i kunsten din?
Tine: Jeg er veldig fascinert av mennesket som en destruktiv art. Det er uunngåelig at det går til helvete med menneskearten, så jeg har litt sånn fascinasjon for dommedagsprofetier, mytologier og fiktive livsformer som tar over etter oss. Det er sånt jeg holder på med i min lille boble. Jeg sitter ikke og er deprimert, men jeg bruker å kalle meg for realist fremfor pessimist. Så jobber jeg mye med ritualer og mytologier. Jeg har et verk på vei for en perkusjonstrio og en tarotleser. Det er en kul kollega som heter Vanessa Massera, som har en PhD i elektroakustisk komposisjon, skikkelig fancy doktorgradsakademiker, også driver hun da med tarotkort og astrologi. Jeg synes det er fascinerende at hun får meg til å tro på tarotkort – inntil jeg forlater rommet, for jeg er skeptisk til alt. Men når hun sitter der og snakker glødende om kortene, det er noe med at hun bryter forestillingen jeg har om en som leser tarot.
Anna: Hva føler du lyden kan gjøre i verden?
Tine: Pleie nummenheten. Jeg opplever at vi lever i en eksplosiv verden der vi blir bombardert med inntrykk hele tiden. Da tror jeg det er helt naturlig å ha forsvarsmekanismer så man kan disconnecte, ubevisst eller bevisst. Men jeg tror det er veldig viktig innimellom å faktisk ta innover seg hva som skjer. Jeg synes det er fascinerende med folk som sitter og spiser middag mens de ser nyheter, så kommer det en krigsscene og de fortsetter å spise. Det for meg er et ekstremt rart bilde. Om man skal klare å spise middag mens man ser på bilder av krigsherjede områder må man stenge av noe. Derfor tror jeg, at kunst kan være med på å guide oss til å se, høre, lytte, røre, smake og sette oss i kontakt med sansene våre igjen. For vi har blitt flinke til å stenge av, men jeg tror vi må øve oss på å åpne opp. Det er noe fantastisk med at vi oppsøker en konsertsal eller et galleri og er trent til å være åpne, noe man kanskje ikke er når man går rundt på gaten. Så det er spennende å plassere verk i en kontekst der man kan utnytte at folk er åpne for å ta innover seg noe akkurat der og da, selv om de kanskje går hjem igjen og spiser middag mens de ser på nyhetene.
Anna: Hvis du skulle beskrevet den tiden vi lever i med en lyd, eller en samling lyder, hva slags lyder tenker du på da?
Tine: På en eller annen måte vil jeg si stillhet, fordi jeg er så farget av Kirkenes-prosjektet. Akkurat nå er det så mye i verden som står i spenn som ikke er forløst. Jeg synes performancen under Barents Spektakel var ekstremt rammende for tiden akkurat nå.
Anna: På hvilken måte tror du den opplevelsen og det prosjektet er med deg videre?
Tine: Jeg er spent på fortsettelsen. Jeg håper at jeg og Pavlo kan møtes og jamme uten å tenke på at verden går under. Men nå er ting som de er. Det verket er det viktigste verket jeg har gjort. Enormt mange ting var sammenfallende, også måtte man bare stå i det med sine shaky og ristende bein. Det er jo vårt verk, like mye hans som mitt, selv om jeg var den eneste som fikk lov til å lage lyd den dagen. Så det er en felles stolthet over prosjektet, men også det kunstneriske utfallet som var det mest sterke vi kunne fått, og det mest ekte i forhold til hvordan situasjonen i Russland faktisk er. Så det har vi snakket mye om, det kunstneriske resultatet og viktigheten av det. Vi skulle gjerne hørt hans lyder i det fjerne, men på samme tid hadde det vært feil. Det hadde symbolisert en kommunikasjon som ikke er der.
