I naturens tilsynelatende evighetsloop
Anmeldelse av utstillingen A Scent of Soil, A Touch of Water, et samarbeidsprosjekt mellom Keya Singh, Robert Julian B. Hvistendahl, Jet Pascua og Thor Birkedal, Small Projects, Tromsø, 18.02.2022-26.03.2022.
En overflod av visuelle uttrykk skapt på tvers av ulike kunstneriske disipliner utgjør utstillingen A Scent of Soil, a Touch of Water. Det fungerer overraskende godt.
Skrevet av Anna Kristiansen
Etter å ha danset over speilblank is og gjennom regnvær åpenbarer det seg en grønnere oase når jeg kommer inn på Small Projects i Tromsø. Lyden av vann som drypper hurtig ned langs den ene veggen, og sildrer seg gjennom lokalet, er distinktivt forskjellig fra vannet som renner langs veiene utenfor.
A Scent of Soil, A Touch of Water er resultatet av et samarbeid mellom fire forskjellige kunstnere fra fire forskjellige land. I følge dem selv har de slått seg sammen og oppfostret en konstellasjon av forskjellige objekter som forvandles i møte med hverandre. I Singh, Hvistendahl, Pascua og Birkedals oase møter jeg en overflod av varierte uttrykk når jeg følger den midlertidige bekken de har skapt, og som renner gjennom alle utstillingsrommene.
Utstillingen er fremtredende leken, men med et hint av alvor. En dikotomi man blant annet kan se i samtlige av utstillingens videoverk, der tre skjermer og to projektorer, med vegg som lerret, er plassert i forskjellige soner av lokalet.
Kunstnerne oppfordrer besøkende til å følge vannet, og da er det bare en ting å gjøre; å finne veien til utstillingens øverste etasje.
Via en vindeltrapp finner jeg det jeg regner med er det første videoverket i utstillingen. Det er – noe urovekkende – montert over en rektangulær beholder av vann. På skjermen vises en kvinne utendørs i det som kan minne om en kommunal hage lengre sør i Europa. Villblomster omgir henne. «Nature is not here as an unlimited source for man», sier hun, og forteller om det å prøve å leve et så bærekraftig liv som mulig. Erkjennelsen «If I had to choose between saving humanity and saving the planet Earth, I would definitely choose the planet Earth», følger med meg videre.
Runde skjermer i metall går igjen i utstillingen. De er montert enkeltstående på vegg, eller som installasjoner bygget opp av flere enheter. Noen er satt sammen. Én ligner en lampe som, med sin neongrønne farge skinnende ut fra innsiden, minner om en varsellampe for giftig avfall – eller noe ute av denne verdenen. Andre skjermer er brukt som blomsterpotter.
Gjennomgående er også skulpturer av hender, med ulike gestikulasjoner, som virker å være overalt i lokalet. De er enten åpenbart synlige eller delvis skjult bak andre gjenstander, og inviterer til en skattejakt for ekstra nysgjerrige utstillingsvandrere.
Jeg forføres stadig av denne lyden av rennende vann som, over sort plast, sirkler seg forbi ulike grønne planter i buede kasser som innkapsler et område med sand. Som en kontrast til utstillingens levende planter finner jeg i enden av lokalets midterste etasje et område dekket av kunstgress. Den ene matten er brettet opp, som for å demonstrere at det ikke er ekte til tross for at «gresset» åpenbart er laget av plast. I det ene hjørnet er det dandert puter og pledd på paller. To av disse finurlige hendene viser finger’n, og fungerer som stativer for hodetelefoner.
Jeg setter meg ned på pallene, tar det ene settet over ørene og lytter til en kvinne i Brno. Hun sitter trolig i stuen sin hjemme hos seg selv og forteller varmt om det å ta vare på husplantene sine. Hun filosoferer over at man kan drepe ved å bry seg for mye. Det hintes om pandemien og nedstenging, hvor de som kanskje ikke hadde så grønne fingre fra før gikk til anskaffelse av en plethora av planter bare for å ha noe å gjøre – og ta vare på.
I enden av vannets følgemønster vises en siste video om planter. Vi blir dratt inn i det som kan se ut som soverommet til den siste kvinnen som intervjues. Hun er opptatt av månesykluser, og bruker avklippede negler og hår som gjødsel for plantene sine. Hun sier hun kan føle dem, føle deres vesen. Sammenlignet med de andre videointervjuene virker denne samtalen mer trippy, nærmest litt manisk.
A Scent of Soil, A Touch of Water er en utstilling der klima, gjenbruk og bærekraft er sentrale temaer. Det som gjør utstillingen spesiell er imidlertid måten videoene og de forskjellige objektene utgjør en større helhet, og inviterer publikum til å stille spørsmål om hvor et verk slutter og et annet begynner. I symbiose med hverandre bringer de døde og levende materialene sammen også frem spørsmål om hvor naturen starter og slutter. Hva er natur og hva er ikke det? Når vannet som sirkulerer gjennom utstillingen møter videoverkenes fokus på ansvarsforholdet mellom mennesker og planter, samt ulike temporaliteter som igangsettes i naturen, oppfordres vi også til å stille spørsmål omkring naturens tilsynelatende evige kretsløp.
I de fire kunstnernes samarbeid balanseres miljøspørsmålene godt med kunstnerisk lekenhet, og det gjør oasen på Small Projects absolutt verdt et besøk!
