Fuglesang med metallisk gjenklang
Anmeldelse av Dissolving Topographies - Alexander Rishaug, Tromsø Kunstforening 12.11.2021 – 30.01.2022
Utstillingen Dissolving Topographies fungerer som en underfundig katalysator for hvordan vi tenker om lyd, natur og vår egen tilstedeværelse.
Skrevet av Anna Kristiansen
Samtidig som ekstremværet "Gyda" herjet i Tromsø, og resten av landet, tok jeg turen til Tromsø Kunstforening for å oppleve lydkunstner og komponist Alexander Rishaugs stipendiatutstilling Dissolving Topographies. Det var noe helt spesielt ved å oppleve Rishaugs lydinstallasjoner om det norske landskapet, akkompagnert av årets første vinterstorm.
Under Rishaugs stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunstakademiet, UiT - Norges arktiske universitet, fra 2018 til 2021, har han forsket på hvordan lyd påvirker oss, hvordan lydbildet har endret seg, og hvordan vi forholder oss til tid, rom og sted. Med Dissolving Topographies, som består av installasjoner i fire rom, får jeg virkelig utfordret mine lytteegenskaper og -kunnskaper.
I midten av utstillingens første rom står lydskulpturen Uten tittel bestående av fire parabolantenner. Klangen av metall pulserer sakte i rommet. Jeg lener meg nysgjerrig mot den ene parabolen, som er helt stille, for å lokalisere hvor lyden kommer fra. De er koblet til en forsterker og virker gi gjenklang mellom hverandre. Noe sier meg at lyden går i sakte loop gjennom de fire parabolene. Kanskje simultant, kanskje ikke. Det virker som et puslespill du bare finner ut av om du står der lenge nok. Lydskulpturens metalliske klang bærer jeg med meg videre i utstillingen, og til et arkivrom som utgjør verket Fuglesang i Nord-Norge I, II, og III.
Med lyd og apparater fra en annen tid, formidler arkivrommet forskjellige måter å lytte til det som fortsatt er, og det som var å finne i Nord-Norge. Sentralt står tre kassetter med vitenskapelige lydopptak av fugler, laget av Tromsø museum, i tidsrommet 1980-1995. Siden kassettene ble laget og frem til i dag, har verden endret seg i et tempo vi ikke får med oss med det blinde øyet, eller i dette tilfellet; det døve øret. Dette dypdykket i nordnorsk ornitologi er iscenesatt av en loopende dokumentar om faunaen ved Prestvannet, på toppen av Tromsøya anno 1981 – også den produsert av Tromsø Museum.
Opplevelsen av lyd kan påvirke oss og endre vår opplevelse av tid og sted, og Alexander Rishaug er ikke ukjent når det kommer til å dokumentere lydens tidsminner. Ett av de seneste eksemplene er hans soniske portrett av Høyblokkas skall, i LP’en Y (59°54′54,76′′N 10°44′46,03′′Ø) (2021), som er et resultat av at kunstneren i to døgn dokumenterte bygningsmassens vibrasjoner og resonans. Midt i en travel samtid hvor omgivelsene, byen og menneskene farer forbi sto blant annet denne blokken stille igjen som et minne om noe som har vært, men som likevel fortsatt er. Nesten litt som andre gjenstander som er å finne rundt omkring i naturen, slik også stipendiatutstillingen viser til i installasjonen Where does this path lead to, som består av tre bord med en samling sorterte, funnede objekter.
Omgitt av lyd fra alle kanter i utstillingen, bortsett fra disse bordene, får jeg fornemmelsen av at disse gjenstandene også har sine egne lydbilder til tross for at de ligger der, helt stille. Stykkene av tre som knaker i en gammel kai, stein som knaser ute under sko, stålflaskers skvulp i vannet og brann som knitrer i treverk. Akkompagnert av hverdagsplastikk fungerer Where does this path lead to som en påminnelse om hvordan tiden, og det som er å finne på veien, subtilt endrer seg.
Utstillingens høydepunkt er lydinstallasjonen som utstillingens navn er hentet fra; Dissolving Topographies. Fire, enslige plater på gulvet er belyst i utstillingsrommet som har fått sine vegger malt mørk grå. På platene ligger det tepper av sand i varierende valører, lik de lydtonene de også gir fra seg. En summende, nesten utenomjordisk lyd, eskalerer og trekker seg tilbake samtidig som en dronelignende bass pulserer i rommet. Lydinstallasjonen er estetisk storslagen i sin enkelthet med de virkemidlene som er brukt, og rommet gir mulighet og plass for å virkelig nyte Dissolving Topographies forunderlighet.
Hvit støy forurenser på mange måter vår mulighet til å være helt i nuet, og til å lytte til det som tar sted rundt oss, i stedet for å bare høre. Mettet av inntrykk forlater jeg Rishaugs lydarbeider med ny undring over hva det er jeg egentlig hører der ute i topografien, og det er en deilig følelse.
