DuoDuo de-romantiserer ideen om tosomhet
Intervju med kunstnerne Humle Rosenkvist og Asta Tutavae Iversen / DuoDuo. Tromsø, 2022.
– Vi har flaks som bor i Skandinavia for her kaster folk mye bra greier i søpla, sier Humle Rosenkvist som utgjør den ene halvdelen av kunstnerduoen DuoDuo. Sammen med Asta Tutavae Iversen ble hun satt på «klimaprøve» da de holdt workshopen DyeDye i Tromsø.
Skrevet av Anna Näumann
DuoDuo er et samarbeidsprosjekt mellom Humle Rosenkvist og Asta Tutavae Iversen som tok form mens de to studerte sammen ved kunstakademiet i Tromsø. I en tid der vi stadig blir mer og mer individualiserte stiller duoen spørsmål knyttet til ideen om tosomhet og deling. På sensommeren 2022 var de tilbake i byen for å holde en performativ workshop som del av programmet til Failure, understanding, care (& kunst)/F.U.C & K – et kunstprosjekt initert og kuratert av kunstnerne Ruth A. Aitken og James S. Lee. Som del av F.U.C (& K) ble de møtt med nye utfordringer.
Velkommen tilbake til Tromsø! Hva har dere gjort i Folkeparken?
Humle: Tusen takk! Vi har vært her i Folkeparken i to dager. Første dagen hadde vi en performativ workshop der vi demonstrerte plantefarging, og den andre dagen inviterte vi publikum til å bli med. Vi lagde bål og kokte opp gryter med planter til farging, serverte fika og brygget te på egensankede urter og bær.
Hvordan går plantefarging inn i DuoDuo sin kunstpraksis?
Asta: Vi har mye farge-relatert i vår praksis. Generelt tror jeg vi liker å lene oss mot tradisjonelle aktiviteter, det som er hjemlig. Så vi arbeider mye med tekstil på forskjellige måter. I tillegg er baking og mat ofte tilstede.
Humle: Og keramikk og blomster!
Asta: Det er noen prosesser som går igjen i performancene våre, kollektive handlinger som man kan gjøre sammen. Tidligere har vi mer ‘displayet’ oss selv, og relasjonen vår, som konsept, mens her i Folkeparken har vi laget relasjoner med andre mens vi har farget. Fokuset har ikke vært like mye på oss, men mer på den deltakende gruppen.
Vi kommer tilbake til workshopen litt senere, men først: DuoDuo oppstod i 2017 under en keramikkworkshop på kunstakademiet i Tromsø. Hva skjedde under denne workshopen?
Humle: Jeg lagde en liten tutflaske til Asta, som akkurat hadde fått en sønn. Altså en kopp med to håndtak, som små barn pleier å drikke av. Jeg bestemte meg for å lage en kopp bestående av to kopper, og det var da Asta sa: Faen så fett! Dette skal du lage mer av, og vi skal bruke dem i en performance! Da vi først begynte, var vi begge i livssituasjoner som gjorde at vi forholdt oss til mange spørsmål, som for eksempel: Hva er ditt og hva er mitt? Hva kan deles og hvordan skal man dele? Hva innebærer det å dele en kropp? Og så utviklet det seg til en slags lek: Går det an å dele alt og fortsatt ha noe eget?
Asta: Jeg hadde akkurat fått barn, du hadde gått gjennom et break-up, så vi snakket mye om dette mens vi lagde keramikk. Vi var interessert i romantiseringen av det å dele livet med noen når det begynner å bli krevende og merkelig, den ambivalente følelsen. Det er derfor vi gjerne arbeider med dette idylliske «looket» som likevel fremstår som noe ubehagelig.
Tosomheten er veldig tydelig i alt dere gjør. Lever vi i en verden som opphøyer dette?
Humle: Definitivt. Samfunnet er bygd på tosomhet. Det starter i barnehagen når man skal gå to og to hånd i hånd, gjerne ha en bestevenn, og så skal man sitte to og to på bussen. Man skal leve i tosomhet. På et tidspunkt fikk man skattelette om man var gift eller samboer med et annet menneske. Det er veldig mye som er bygd opp omkring denne tosomheten.
Asta: Det er interessant hvordan tosomheten kan skape et vi, men også et utenforskap. Vi forsøker å åpne opp denne tosomheten også for publikum.
Er DuoDuo sitt budskap også en form for kritikk?
Humle: En kritikk av tosomheten, absolutt.
Asta: Og en undersøkelse! Vi sitter ikke og peker på at noe er bra og noe er dårlig, men det er virkelig spennende med dobbelthetene man selv føler på, fordi man til tider ønsker seg tosomheten samtidig som den kan være vanskelig å leve med. Men det er ikke sånn at vi synes at alle bør leve som individer. Vi setter jo for eksempel veldig pris på samarbeidet vårt.
Humle: Det er nettopp den dobbeltheten som gjør det gøy. Både fint og stygt, funksjonelt og dysfunksjonelt. Jeg tror alle kan relatere til det, på et vis.
Asta: Spørsmålet om tosomheten har en åpen slutt, derfor fortsetter vi å være i det. Jeg tror prosjektet hadde dødd for oss om vi tenkte at det beste var at alle bare skulle være alene. Vi vil jo undersøke.
Det å undersøke ble dere pent nødt til da dere ble invitert til Folkeparken. For alle kunstnere som deltar i F.U.C.(&K)-prosjekter får utdelt et manifest med tre hovedpunkter: reise miljøvennlig til Tromsø, kunstverkene skal ikke bruke elektrisitet, og alt materiale dere kunstnere trenger skal være gjenbruksmateriale. Hvordan gikk dette?
Humle: Vi var veldig nysgjerrige på hvordan vi skulle gjøre plantefarging på klimavennlig vis. Da vi forstod at vi ikke kunne bruke strøm skjønte vi at vi måtte bruke åpen ild til oppvarmingen. Dette betydde at blandingen ville koke, som igjen betydde at vi ikke kunne bruke lin, ull eller silke som vi er vant til, fordi det er materialer som ikke tåler høy varme.
Asta: Man må styre temperaturen nøye når man skal farge silke og ull, og det kan være vanskelig på åpen ild. Vi bestemte oss for å bruke bomull som vi fikk fra Nord Tekstil, som leier ut stoff til sykehjem og sånt, det var restmaterialer som de ikke kunne bruke mer fordi de var flekkete og hullete.
Humle: Et annet element er at når man farger så koker man gjerne tekstilen i et kjemikalie kalt alun for at tekstilen skal absorbere fargen. Men alun er et mineral som kommer fra gruver, så da måtte vi finne ut av hvordan vi skulle få fargen til å sitte på et annet vis.
Hvordan var det å arbeide på en måte som tvang dere til å slippe kontrollen i større grad enn ellers?
Humle: Faktisk vanskeligere enn vi hadde tenkt. Vi tenkte easypeasy, men vi har virkelig måttet stille oss selv mange spørsmål. “Oi, kan vi servere kaffe, hvor bærekraftig er det? Hvor kommer denne kakaoen fra, kan vi ha den i bakeverkene? Alun kommer jo fra en gruve, så hvordan får vi fargen til å sitte? Skal vi ta bil til Tromsø? Skal vi ta tog?”
Asta: Vi vurderte å gjøre hele prosessen før vi kom, for å ha litt mer kontroll. Men det ville ikke vært like spennende. Det ville vært litt sånn som på kjøkken-TV, der noen sier “oh, today we cheated a bit, and already made a sample”. Det ville vi ikke, så vi researchet masse før vi kom, og tok alt dette med til Tromsø for å prøve ut ulike metoder for plantefarging.
Humle: På forhånd tenkte vi at jaja, farge blir det, dette kommer til å bli skitbra, men så innså vi fort at det er en prosess utenfor vår kontroll, og fargen satt simpelthen ikke alltid på tekstilene sånn som vi så for oss.
Asta: Hvis alt hadde vært forberedt, vi hadde stått hjemme og kokt farge og tatt med resultatet, så ville vi nok ikke fått de diskusjonene og samtalene som også inkluderte alle de som kom forbi og ble med på plantefargingen, og det var jo virkelig gøy. De som var innom har ulike forhold til plantefarging, og noen delte historier og minner mens vi holdt på rundt bålet.
Hva slags erfaringer sitter dere igjen med etter å ha fulgt F.U.C.(&K) sitt manifest?
Humle: Det er de små tingene man ellers ikke tenker på som har dukket opp hele tiden. Å ikke kunne anvende limpistol eller tape for eksempel. Vi gikk forbi containeren utenfor kunstakademiet en dag, og der lå det tilfeldigvis masse grillkull. Det tar vi og bruker til å koke farge. Det forutsetter jo at noen andre har kjøpt grillkull da, så man blir tvunget til å stille mange spørsmål.
Asta: Det har vært litt som å gå på en diett, der du ikke får spise sukker. Det har vært interessant, men det blir også godt å få spise sukker igjen. Summen av alt kan kjennes ut som et inngrep i hverdagen. Transportmessig tok det fem dager ekstra å reise med tog og buss sammenlignet med fly, og som småbarnsmor tar man jo en vanskelig vurdering, om det er verdt det familiemessig. Man oppdager at man selv skal ofre noe for å gjøre et kunstprosjekt, og hvor langt skal man gå for det? Dette er spennende og tankevekkende spørsmål vi blir tvunget til å forholde oss til.
Humle: Jeg er glad jeg har gjort det, og er takknemlig for opplevelsen, men ville jeg gjort det igjen? Vi er generelt flinke til å bruke materialer vi finner til DuoDUo, og vi har flaks som bor i Skandinavia for her kaster folk mye bra greier i søpla. Vi er to mennesker som har ganske lav inntekt som gjør at vi forbruker lite, og samtidig sitter det store bedrifter og pumper ut.
I Folkeparken i Tromsø åpnet dere opp og inviterte publikum inn i prosessen til det som ellers er performative presentasjoner der publikum er tilskuere. Ga det mersmak?
Humle: Vi har fått mange kommentarer, tips og anekdoter som vi ikke ville fått om vi bare hadde holdt en performance. Og jeg tror ikke vi hadde prøvd like mye nytt uten manifestet. Vi har aldri farget med sjøvann, vi har aldri farget uten Alun og vi har ikke farget på åpen ild før. Så er det jo også veldig naturlig å samles rundt et bål. Det er noe veldig hyggelig og menneskelig ved det – her er det bål og her finnes det hygge. Og det er lav terskel for å snakke med folk.
Asta: Ja, for plutselig står vi i en situasjon der vi er samlet på et vis som gjør at folk begynner å dele erfaringer. Det er det jeg synes er så fett.
