En kunstnerisk vandring langs Tromsøs dystopiske vannkant
Anmeldelse av gruppeutstillingen To Live as a Mayfly. Del av prosjektet Failure, Understanding, Care (& Kunst) alias F.U.C (& K). Kuratert av kunstnerne Ruth Aitken og James S. Lee (teamet bak F.U.C (& K)) i samarbeid med kunstner André Enger Aas, 16. - 26. august 2021, Tromsø.
Skrevet av Anna Näumann
Det kunstnerdrevne initiativet F.U.C(& K) inspirerer med sitt forsøk på å skape grønnere kunstopplevelser.
Vandreruta til gruppeutstillingen To Live as a Mayfly starter på prostneset i Tromsø. En liten gjeng står spredt utover hageflekken som omfavner turistkontoret. I dag har vi møtt opp for en guidet tur med André Enger Aas, som skal introdusere oss for prosjektet som består av kunstneriske intervensjoner med Tromsøs sjøkant. Ruta finnes også digitalt, i form av en kartløsning med informasjon om kunstverkene og de ni kunstnerne som deltar.
F.U.C(& K) har siden 2018, gjort rundt 10 ulike kunstprosjekter i Tromsø. Utgangspunktet for alle prosjektene er et manifest som tildeles kunstnere og kuratorer de samarbeider med. Manifestet består av en rekke regler, og ble skrevet av kuratorene for å skape prosjekter som insisterer på miljøbevisste prosesser. Tanken er å hjelpe kunstnere med å fokusere på å utvikle praksisene sine på "grønnere" måter. Begrensningene som kommer ut av manifestet bringer med seg nye muligheter til å tenke mer bærekraftig omkring kunstneriske og kuratoriske samarbeid. Reglene ber eksempelvis om at verken kunst eller kunstnere skal fraktes med flytransport, og all produksjon skal ta utgangspunkt i gjenbruksmaterialer. Et resultat av dette er at flere av kunstverkene blir installert, og til dels produsert av kuratorene, etter oppskrifter sendt fra kunstnerne.
Første kunstverk befinner seg på innsiden av Dalsbøkiosken som står plassert utenfor turistkontoret. I dag er det Siri Borges installasjon Please give my best wishes to everybody som fyller kulturminnet fra 1902 med poteter, tre videoverk og roboten Magic Mike II. Sistnevnte tar oss tilbake til 80-tallet, og datidens idé om roboten som en manifestasjon av håp. Moderne teknologi skulle bli menneskets beste venn. Dette er Borge skeptisk til. Magic Mike II har tallet 2002 klistret på brystet, og fra toppen av potethaugen myser roboten utover det som for ikke lenge siden var vår fremtid, som nå er vår nåtid, og snart blir vår fortid. Borge er 5. kandidat for Rødt i Rogaland, og prosjektet hennes blir ikke noe mindre aktuelt av at regjeringen nylig lanserte sin strategi som presenterer Norge som verdens nye datasenternasjon. Datasenternasjon! Grunnen til at vi er så attraktive er visstnok fordi vi har den grønneste strømmen i verden, og ikke minst mengder med dyrka mark der man nå skal dyrke bytes.
Et kremt fra Aas markerer at det er på tide å rusle videre, og her er det bare å henge med, for det skal gå radig for seg. Vi rusler et drøyt minutt. Og stopper på innsiden av bussterminalen på Prostneset. Vi kikker opp, mot himmelen. Aas forsikrer oss om at: “Her skulle det jo hengt et flagg, men det har dessverre falt ned. Så vidt vi vet ble ingen skadet altså, så dere får ta turen tilbake en annen dag.”
Verket Goodbye Gestures av Vsevolod Kovalevskij tar et dypdykk ned i avskjedens natur, ritualene som følger med, og var for sikkerhets skyld, oppe igjen dagen etter. Kovalevskij flyttet i sommer til Oslo, etter et lengre opphold i Tromsø. To rosa flagg, et på Havneterminalen og et på Sørsjeteen, vinker til hverandre, til Hurtigruta som passerer forbi, og alle passasjerer som ankommer og har avreise fra Tromsøs havneterminal. Flaggene er laget av gardiner som ble pakket ned fra leiligheten til Kovalevskij i flyttingen, farget med rødbeter, etter litauisk tradisjonell plantefargingsmetode.
Fra Sørsjeteen og flagg nummer to rusler vi videre til gressplenen langs sjøfronten. Her står Irene Kaltenborns tre hvitmalte fuglekasser, med den påskrevne tekstfrasen “I am a seagull and this is my home”. De siste årene har den utrydningstruede krykkja begynt å hekke på hustak rundt om i Tromsø. At den pelagiske fuglen, som har havet som sitt hjem store deler av året, flykter mot byene, er et faresignal som vitner om et økosystem i alvorlig ubalanse. Men sameksistens mellom fugl og folk i Tromsø er ikke et uproblematisk tema, snarere tvert i mot. Behovet for motstandsdyktige allianser og stemmer som kan tale den lille klimaflyktningens sak, er stort. Ekstra stort i en by der grådighet tetter igjen de få kontaktsonene til kystlinja som finnes. De små fuglehusene til Kaltenborn blir symbolske skulpturer som på samme vis som krykkja, varsler om noe som er galt, om fugl som trenger et hjem.
I løpet av visningsperioden inviterte F.U.C(& K) til flere samlinger som bidro til å informere og kontekstualisere verkene. Blant andre sykkeltur med noen av kunstnerne, en sanselig vandring med dansekunstner Anne Katrine Haugen for å lære om Tromsøya og menneskene og ikke-menneskene som deler den som sitt hjem. I forbindelse med prosjektet til Kaltenborn inviterte F.U.C(& K) til en intim og personlig samtalesirkel om krykkjenes situasjon i Tromsø, ledet av kunstner Christine Cynn. Praten fant sted på gresset rundt Kaltenborns installasjoner, og sentrerte seg rundt ideer om hva et hjem kan være. Lapper ble notert på, forslag ble kastet ut, i kontekst av hvordan vi kan bidra til å hjelpe krykkjene med å bosette seg i Tromsø. Med aktivistiske metoder ble samtalen styrt i en handlende retning, og avslutningsvis gikk vi opp til Tromsø Kunstforening for å hilse på krykkjene og neste kunstverk i vandringen.
Utenfor Tromsø Kunstforening står fortsatt båtnaustet som ble bygget og konstruert av kunstner Robert Julian Hvistendahl, i forbindelse med Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen sin utstilling Samarbeid (2018). Flere ulike kunstprosjekter har gjestet konstruksjonen de siste årene. I dag er det Margrethe Pettersens kunstverk; Shapeshifter Mushrooms som fyller naustet. Her henger det tynne, fragile og vakre papirstykker laget av knivkjuke, stohkkečátná på nordsamisk. For den som skulle være usikker på hva knivkjuke er, så har du kanskje sett noen lyse, harde, og store sopper som vokser på bjørkestammer. Knivkjuka er betennelsesdempende og har tradisjonelt blitt brukt som medisin på grunn av sin helbredende effekt. Å lage papir av knivkjuke er en gammel tradisjon her i Sápmi. Pettersen var blant kunstnerne som sendte F.U.C(& K) en oppskrift med instruksjoner – også skrevet for hånd på én av de utstilte papirstykkene – for hvordan man lager papir av knivkjuke. Planen var at kuratorene skulle lage papiret og deretter stille det ut. Men av ulike årsaker endte det med at Pettersen sendte pre-produserte papir av knivkjuke i posten.
Fra et båthus på land, tilbake til bølgeskvulp og Tromsøs fortettede sjøkant. Vi rusler forbi Hålogaland Teater, til enden av brygga. Den lille gjengen med publikummere kikker forundret rundt seg. I dag er det litt drag i vindkastene, høyvann, og vanskelig å se hva som gjemmer seg under vannskorpa. Simon Gran Danielsson arbeider med urbane fenomen og skulpturer i det offentlige rom. Da han bodde i Tromsø noen år tilbake, undret han seg over den gjentagende oppdagelsen av klesstativer kastet på sjøen langs bryggekanten. Til To Live as a Mayfly har han gjenskapt minnet ved å instruere kuratorteamet til å plassere to tørkestativ i havet langs Strandvegen.
Et par minutter lenger sør støter vi på to nye verk av Gran Danielsson. Vi stopper ved to store foto printet på tekstil, hengende på to av de mange byggegjerdene rundt oss. Vi står i skyggen av de mange enorme leilighetskompleksene som har penetrert seg opp fra jordskorpa de siste tre årene, i hjertet av Strandpromenaden som jeg herved døper om til PEAB-promenaden. Motivene på kunstverkene viser et henslengt klesstativ bak en søppelcontainer, og et ødelagt fotballmål. Forbipasserende ser ikke ut til å ense fotoprintene som sklir sømløst inn i de dystopiske omgivelsene.
Pia Krabberøds kunstverk Missing bird lever opp til sin tittel, da vi på denne turen ikke finner Krabberøds kunstverk. Vi får forklart av Aas at verket skulle bestå av et reir laget av mose, fylt med feilproduserte tennisballer, men at det mest sannsynlig har blitt tatt av en hund. Videre legger Aas til at tennisspillere på høyere nivå visstnok kaster tennisballer etter tre timers bruk, for å optimalisere spillet sitt. Den korte levetiden til tennisballene vi ikke finner får meg til å tenke på døgnfluen fra utstillingstittelen, som har et liv som varer fra bare noen timer til noen dager. Om et liv er kort eller langt er jo relativt. Det som er sikkert og visst er at Tromsøs sjøkant ikke lenger skal være hjemmet til fluer, og nymfer, tang og blåskjell, krabber og tjeld, men betong og teslaer og smarte ringeklokker. Kortsiktigheten ser ut til å ha trumfet.
Vi stanser ved en kald betongbenk. AA-MHUMA-AITI-KITTEKITII, er en tekst skapt for å varme oss på veien. Toril Johannessen ble invitert inn i prosjektet for å bidra med et kunstverk på avstand. Hun sendte i likhet med andre kunstnere derfor en instruksjon for opplesningen av verket sitt. Ordet er visstnok konstruert basert på et minne om et varmende ord som er langt, vanskelig å huske og med en spesiell kombinasjon av myke og harde lyder. Levert muntlig og i sin skriftlige fremstilling følger ordet med en forklaring på funksjonen, som Lee leste opp. Den fysiske bevegelsen som ordet får deg til å utføre, og måten ordet former munnen på, får kroppstemperaturen til å stige. Lee avslutter høytopplesningen til varm applaus, og ber oss uttale ordet i kor før vi rusler det siste stykket.
Ett verk gjenstår på dagens tour, og det er Theta alias Θ sin interaktive lydinstallasjon Shut up! // Doala Njalmmi! // Hold kjeft // Σκασμός!. Den er plassert i skogen bak Tromsø Museum, og er den ellers digitale kunstnerens aller første analoge lydverk. Thetas skulptur er spent opp mellom tre trær og består av en hjelm, med blikkbokser over ørene og et påfestet reinsdyrgevir. Én etter én trer publikum inn i hjelmen, mens resten hopper, tramper og bøyer på kvister for å aktivere lydverket. Den barnlige iveren etter å lytte til lyder, som muligens ikke nådde helt gjennom til blikkboksene, blir en morsom og lett avrunding på vandringen.
Under avslutningsseremonien, to uker senere, tok Malin Lin Nordströms performance Embrace me, hold my breath oss med på en reise bort fra den trafikkerte sjøfronten og ned i det stille dypet. Kunstneren presenterte oss for to søstre i våtdrakt, Maren og Vilde, som i løpet av sine liv visstnok har brukt omtrent like mye tid under vann som over vann. De skal gjøre et forsøk på å transformere seg til undervannsskapninger, forteller Nordström med et lurt smil. Spente følger vi de to våtdraktkroppene forsvinne under vann, ned i virvelvinder av bobler, og komme opp igjen. De første turene under vannskorpa er korte, etterhvert blir de lengre. Det hele kjennes ut som en hjerterytme ved å stanse. Tiden går saktere og saktere. Helt til de to omsider tar sin siste tur, og ikke vender tilbake.
Med det tar døgnfluens liv slutt, og vi vandrer tilbake til Dalsbøkiosken der det blir servert skotsk lapskaus og heist opp et flagg tilhørende Siri Borges kunstverk. Flagget er en redningsfolie, som brukes til å varme personer i nød som venter på at hjelpen skal ankomme, av samme type som Borges robot holder i videoene.
Med utstillingen To Live as a Mayfly inspirerer F.U.C.(& K) nok en gang gjennom å insistere. Vi trenger radikale alternativer til dagens dominante visningspraksiser. Samarbeidet mellom kuratorene og de involverte kunstnerne realiserer alternative måter å kuratere og produsere grønnere kunstopplevelser på.
