Euforiske dansegulv, semi-safe spaces
Anmeldelse av Open Out Festival, 04.september - 11. september 2021, Tromsø. Merknad: Marion Bouvier som er del av festivalteamet er også i redaksjonen til Hakapik. Bouvier har ikke vært involvert i det redaksjonelle arbeidet med anmeldelsen.
Skrevet av Maija Liisa Björklund
Alle foto av Daniela Toma/Open Out
Open Out Festival har vokst på sine fire leveår. Kunstfestivalen, som til å begynne med ofte ble forvekslet med Tromsø Open, har i dag etablert seg som en fast happening i Tromsøs tidlige høstdager. Med årets utgave fikk vi ta del i et tydelig tilpasset format og et mer spisset fokus enn tidligere år.
Det skal sies at jeg ikke føler meg helt nøytral som anmelder av årets Open Out. Ikke nok med at jeg allerede kjenner teamet bak festivalen, som i likhet med meg selv er aktive i byens kunstmiljø. Open Out starter også med et sosialt kunstprosjekt der vi som publikum blir del av forberedelsene til kunstverket som skal åpne festivalen. Dermed blir jeg like mye engasjert deltaker som kritiker. På en annen side kler det festivalen. Inkludering har alltid vært en sentral del av Open Out der utstillinger, forestillinger og panelsamtaler de siste årene har inntatt ulike deler av Tromsø en uke i september.
Open Out skilter seg med å være en festival både med fokus på queerness, som i seksuell orientering (ikke-heteroseksuell), og queer i betydningen av å tenke utenfor boksen, utfordre dominerende narrativer, og gi plass til et mangfold av stemmer i samfunnet. I år har festivalen sitt hovedsete i Havneterminalen på Prostneset i Tromsø sentrum. Lokalet som opprinnelig var tenkt brukt til restaurantdrift har blitt stående tomt etter at blant annet Hard Rock Café har trukket seg som leietakere. De siste årene har derfor det tomme lokalet blitt lånt ut til andre aktører i byen, og har huset blant annet flere kunstutstillinger. Under Open Out arrangeres det forestillinger og performancer foran de høye vinduene mot havna. Og ikke minst; klubbkvelder med etterlengtede dansegulv og dj-set fra Article 3, Shabby Chic, Karmaklubb og Charlotte Bendiks.
Det er også i Havneterminalen at forberedelsene til Kiyoshi Yamamoto og Nayara Leites parade I Decided To Share My Love With You (Part 2), som skal åpne festivalen, foregår. Publikum er invitert inn et par dager før festivalstart for å være med å lage bannere og kostymer til paraden. Når jeg entrer lokalet ligger store batikk-fargede lerretsstoff utstrakt på gulvet i det lekre lokalet. Her møter jeg kunstnerne, festivalteamet og de andre parade-deltakerne som er ikledd svarte t-skjorter med teksten «Have you thought about your privilege today?», som viser seg å være en del av kostymet til paraden.
Jeg tar en malekost med svartmaling og hiver meg i bannermaling, før jeg en gang vet hva slags ord jeg maler bokstaver til. Etterhvert ser jeg ordene: «STRUGGLE», «ALIVE» og «PRIVILEGE» ta form. Jeg begynner å fatte skissa. Andre dag velger vi oss fargerike silkekapper, masker og tekstile kroner inspirert av Maracatu-tradisjonen i Pernambuco i Brasil. Noen av maskene bærer navnet «KIM» på seg, en referanse til Kim Friele som var en forkjemper for LHBTQ-rettigheter i Norge og den første kvinnen, i Norge, som stod frem som lesbisk i 1972. Det er bare knappe 50 år siden homofili ble avkriminalisert her. At det fortsatt finnes mennesker i Norge i dag som vokste opp med en kriminalisert legning, er noe å tenke på for alle og enhver.
I Decided To Share My Love With You (Part 2) er like mye et tekstilverk som en relasjonell performance. Det blir tydelig idet paraden skal starte på åpningskvelden og vi står utenfor Verdensteatret, innhyllet i de flagrende silkekappene. Etter en kort marsj gjennom sentrum står vi utenfor Tromsø domkirke og holder opp bannerne mot gata. Jeg får ikke med meg noe av det som skjer bak ryggen min, der ordet «PRIVILEGE» blir stavet frem. Nayara Leite leser opp et manifest jeg kun hører bruddstykker av, kanskje også fordi den statiske muskelkraften skorter i det jeg holder hjørnet av STRUGGLE-banneret så høyt jeg kan. Det føles godt å være på innsiden av performancen, og å gjennom handlingen få uttrykke solidaritet med mennesker som har kjempet for skeive rettigheter. Og samtidig, gjennom de Maracatu-inspirerte kostymene, være med å særlig fremheve rettighetskampene i Brasil – et land der dagens president åpent har erklært at han er homofob.
Under åpningsfesten, etter paraden, ble det klart at arrangørene har tenkt litt annerledes og mer event-basert sammenlignet med tidligere år. Før har det blant annet vært en større festivalutstilling. Det var det ikke i år. Lokalet i havneterminalen ble heller omgjort til en «queer hub» der ulike arrangementer fant sted gjennom hele festivaluka. Det eneste verket som var fast installert var en video av russiske Mari Mednikova, der kunstneren danser i sitt eget hjem. Det får meg til å tenke på grensene mellom det private og det offentlige, og hva man tør å vise andre av seg selv. Følelsen av å egentlig bare kunne utfolde seg fullt hjemme, der ingen dømmer en.
Behovet for «safe spaces» utenfor eget hjem, er et gjennomgående tema i queer hub’en, og det var også temaet for en panelsamtale mellom Open Outs egen Marion Bouvier som samtalte med Ane Margrethe Ugelvik fra organisasjonen Garmeres, som arbeider med skeive samers rettigheter, og Alice Marie Jektevik fra DJ-kollektivet Article 3. Panelsamtalen skulle handle om viktigheten av «safe spaces» for LHBTQ+ samfunn sett fra et minoritets- eller urfolksperspektiv. Dessverre endte den opp med å bli litt kort og overfladisk. Det føltes også som om samtalen – som til en viss grad handlet om mangelen på økonomisk støtte til prosjekter – henvendte seg til et helt annet publikum enn det som faktisk var tilstede, og som jeg tipper bestod hovedsaklig av andre enn de som sitter på pengene. Det hadde også vært fint om det hadde vært mulig for publikum å komme med innspill og spørsmål. I stedet fikk jeg følelsen av en slags berøringsangst, selv om jeg vil tro at forsamlingen bestod av en god del minoritetsfolk og queer-folk. Som om den «safe spacen» ble litt for safe.
På festivalens andre dag, i regn og vind, ble det skulpturelle lydgalleriet Walk, Bike’n Drive-in of Sound Art presentert av Tulle Ruth. Prosjektet som har eksistert i et tiår og blitt stilt ut i ulike offentlige rom og langs veier i Skandinavia ble denne gang vist i Folkeparken, sør på Tromsøya. Turen til galleriet var kollektiv, med sykkel eller buss. Kollektiv, og nokså performativ, ble også opplevelsen av lydverkene til Kristine Marie Aasvang, Elina Waage Mikalsen og Ragnhild May. Lydverkene ble avspilt innefra en skulptur som kan ligne en mosegrodd stein i menneskehøyde, idet kunstneren samtidig presenterte verkene og prosjektet. Lydverkene var stødig kuratert rundt kropp, lyd og landskap og gjorde inntrykk i seg selv. Prosjektet handler til dels om lydkunst, tenkt på en annen måte enn den isolerte og kontrollerte opplevelsen. Her blandes lydkunsten med resten av atmosfærelyden, slik den er til enhver tid. Lydverkene kunne likevel gjerne fått litt mer ro og plass enn de gjorde under gruppebesøket, der de havnet vel mye i bakgrunnen for Tulle Ruths presentasjon av prosjektet.
Årets eventbaserte festival blir likevel stående som den mest vellykkede av alle Open Out-utgaver. Ikke bare ble den et befriende samlingspunkt på tampen av pandemitiden, men en fokusert programmering fikk meg i større grad enn tidligere til å reflektere rundt egne privilegier og min egen samfunnsrolle; eller i hvert fall dra tankene i den retningen. I tillegg til paraden på åpningsdagen kom dette spesielt godt frem i opplesningen til den superkarismatiske samiske slampoeten Timimie Märak. Hens poesi på engelsk og svensk om kjærlighet, intimitet og urfolks- og samfunnskamp blandet med det sterke nærværet og en åpenlys flørting med publikum, var både underholdende, alvorlig og sjelsettende. «It’s simple what we must do, but it’s not gonna be easy». Märaks klare ord og formaning til publikum, om å bry seg, og å bryte reglene som er satt for å skille og isolerere oss, blir hengende i lufta, som steintunge bautaer. Poeten forlater så Open Out, for å reise til Repparfjorden der aksjonene mot dumping av gruveavfall fortsatt pågår. Jeg føler at jeg sitter igjen i Tromsø med Märaks ord i hendene mine, og lurer på: Hva skal jeg gjøre nå?
