I skyggen av Salangsverket
Anmeldelse av Salangen biennale 2021, produsert og kuratert av Lavangsnes Wunderkammer i samarbeid med kunstneren Ann-Lisbeth Stiberg, Salangsverket, 11. juni–30. september 2021.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Merknad: I tillegg til utstillingen i ruinparken og kraftstasjonen som denne anmeldelsen tar utgangspunkt i, besto Salangen biennale også av livekonserter arrangert dagene før og ulike verk presentert i fjæra og høyt til fjells på Storhaugen i Salangen kommune.
Salangen biennale 2021 fungerer tidvis godt, men pilotprosjektet etterlater seg et savn etter en dypere samtale mellom fortid og nåtid, kunst og sted.
Det høljer ned under åpningshelga til tidenes første Salangen biennale, produsert og kuratert av Selma Köchling og Vidar Laksfors (Lavangsnes Wunderkammer) i samarbeid med kunstneren Ann-Lisbeth Stiberg. Lokasjonen er Salangsverket – et industrianlegg som har stått og forfalt siden det ble stengt i 1912. En soggy rød løper leder opp til de gjengrodde ruinene der bortimot 20 kunstverk i ulike format er montert høyt og lavt for å gå i dialog med vår industrielle kulturarv.
Mystikken som de fleste ruiner besitter, smitter raskt over på opplevelsen av skulpturene og installasjonene som dukker opp i kriker og kroker på det forlatte anlegget. Det første jeg støter på er Selma Köchlings skulpturelle installasjon Skåler (2017–2021). Det er ruglete og deformerte skulpturer i ca. knehøyde, der knuste deler av glass og keramikk er samlet, sortert og limt sammen i like farger og materialer – som om de er vokst ut av sortert søppel. Over meg svever et av Sara Korshøj Christensens verk fra serien Going Metal (2021), der malt metall er formet til en fugl som bærer en truse i nebbet. Lenger opp passerer jeg så True Solvang Vevatnes installasjon Dekonstruert Rekonstruert (2021), en søyle i hvitt, blått og gult som står oppreist foran en grå ruinvegg. Samtidig høres lyden av rytmisk hamring og grufulle skrik. Det viser seg å være lydsporet til Grete Johanne Neseblods video Breathe, Birth (2021) som looper på en monitor plassert i en døråpning rundt hjørnet. Knallrosa lys strømmer fra det abstrakte videoverket og bryter inn i den tunge gråværsdagen. Det er obskurt, noe som forsterkes også av Neseblods to sorte, lurvete bannere som henger på samme vegg. De er illustrert med henholdsvis et liggende, ulvelignende dyr med patter og en hvit slange. Rundt hjørnet letter mørket. Der, mellom trærne og et stykke inn i ruinene, står Karin Nordheim med staffeli, lerret og oljemaling og maler friske, abstrakte motiver i gult, sort og lilla.
De mystiske møtene som disse og flere andre verk står for i utstillingen, fremtrer både som besynderlige og spøkefulle. Likevel – på runden rundt i ruinene melder det seg ganske raskt et savn.
Salangsverket har mye historie i veggene, og anlegget er uten tvil en fascinerende lokasjon og et godt tematisk utgangspunkt for en kunstutstilling. Bygget ble oppført av et tysk storkonsern i 1907 som følge av at det hadde blitt funnet jernmalm i området noen år tidligere. Takket være den utenlandske kapitalen ble det gjort store inngrep i landområdene. Jernbane ble bygget, taubane ble strukket ned fra fjellet og det ble anlagt dagbrudd sammen med knuseverk, separasjonsverk, kullager og mer til for å legge til rette for storindustrien. Men ekspasjonsgleden ble kortvarig. I likhet med flere lignende industrinæringer i samme periode, stagnerte driften relativt fort. Allerede fem år etter oppstart ble all virksomhet avviklet uten noen stor økonomisk gevinst for kommunen, som i dag sitter igjen med et stort sår i landskapet. Hvorfor det stagnerte, er kanskje ikke helt godt å si. Ifølge rykter levert på en guidet tur kan hele greia ha vært en stor aksjesvindel ledet frem av det tyske storkonsernet, som selv skal ha håvet inn enorme summer på aksjesalget. Sant eller ikke – i ruinene som kunsten nå har inntatt, ligger muligheten til å fabulere omkring kapitalisme, forvaltning av naturressurser og andre industrirelaterte spørsmål som er høyaktuelle også i dag. Men det krever god dialog mellom kunst og sted. Dessverre er ikke dialogen helt på plass, og det er hovedsakelig Salangsverket alene som holder mikrofonen. Med noen unntak.
Det mest fremtredende unntaket i ruinparken er Hannah Bohnens to faner som utgjør tekstilinstallasjonen Unghost (2021). De åtte meter lange tekstilene henger på en snor over en stor skraphaug der en gammel buss, rustne bildeler og annet industriavfall har blitt dumpet etter at anlegget stengte ned. De to fanene er begge illustrert med lilla farger utvunnet fra malm. På den ene vises brede linjer som kan ligne et jernbanespor som baner seg vei opp gjennom tekstilet. På den andre er linjene surret sammen. Tekstilinstallasjonen trekker tankene til Salangsverkets surrete historie, der veien som ble staket ut på begynnelsen av 1900-tallet ikke ble helt som planlagt.
Andre unntak er å finne i kraftstasjonen, som ligger nede ved veien. Her har teamet bak biennalen ikledd vindusutsparingene i den massive betongkonstruksjonen med tekstiler i dyp rød, oker, mørk grønn og gråbrune farger som harmonerer med fargene som har satt seg i betongen gjennom årenes løp. Fra innsiden av kraftstasjonen loopes også sprudlende pianotoner, spilt inn av Christian Henriksen, som jeg blir fortalt er en 11 år gammel gutt fra bygda. Tidvis under biennalen skal han også ha spilt live i ruinene. Denne søndagen er det bare lyden som spøker i kulissene, men den klarer seg fint alene der den danner et bilde av positivismen, optimismen og fremtidstroen som preget Salangen i oppstartsperioden. Det er i disse møtene, der historie, sted og kunst virkelig finner hverandre, at biennalen viser seg fra sin beste side.
Pilotprosjektet Salangen biennale bar, under åpningshelgen, unektelig preg av å være en pilot – noe som også kom frem gjennom forvirrende programendringer, manglende verksbeskrivelser og manglende informasjon om deltagende kunstnere. At stedet ble ansett som mer interessant enn kunsten som var montert der, preget også enkelte arrangementer på programmet. For eksempel ble det arrangert omvisninger av historikere som ivrig delte sin detaljerte kunnskap om anleggets historie – men på disse turene ble kunstverkene glatt passert som om de ikke eksisterte i det hele tatt.
Det monumentale Salangsverket, som er så ladet med historie, er nødvendigvis ikke noen enkel samtalepartner for samtidskunsten. Men da er det kanskje ekstra viktig å tilrettelegge mer for det. Når kunsten ikke klarer å tre frem fra skyggen, blir det også vanskelig for den å danne utgangspunkt for nye refleksjoner omkring stedets betydning i dag.
