Skitten minimalisme og utopiske landskap
Anmeldelse av utstillingen til Salangen Biennale 2023/IPHIAN13, kuratert av kunstnerkollektivet If Paradise Is Half As Nice (IPIHAN), produsert av Salangen Biennale AS, 21.–23. juli 2023, Ruinparken i Sjøvegan, Salangen.
Med stort spenn i kunstneriske uttrykk, og flerfoldige kilometer som må tilbakelegges til fots for å få med seg alt, er den andre utgaven av Salangen Biennale gjenkjennelig som kunstbiennale. Samtidig er den noe ganske anna enn bare enda en spektakulær kunstmesse.
Skrevet av Henrik Sørlid
En biennale for samtidskunst i Salangen? Det høres jo umiddelbart ut som noe man burde sjekke ut, for det er åpenbart enten en veldig spennende eller en veldig dårlig idé. Nå er jo en biennale i Salangen av nødvendighet noe ganske annet enn megautstillingene som utfolder seg i for eksempel Sharjah eller Venezia. De store internasjonale biennalene er et slags maskineri som produserer kunstnerisk prestisje og dermed økonomisk verdi som kan omsettes i globale nettverk. Biennaler og festivaler på mindre og såkalte perifere steder er i beste fall råvareleverandører til det globaliserte kunstmarkedet som de store biennalene representerer. Nettopp derfor kreves det at arrangørene av en lokal minibiennale unngår å reprodusere formatet ukritisk, og heller tar utgangspunkt i hvordan et slikt arrangement kan være meningsfullt forankra i og bidra til sin lokale kontekst. Mitt inntrykk etter å ha besøkt den andre utgaven av Salangen Biennale er at arrangørene har vist at alternative modeller for denne typen mønstringer er både realistiske og høyst nødvendige.
Salangen Biennale benytter Salangsverket – det nå ruinerte jernverket som var i drift fra 1909 til 1912 – som utstillingsområde. I år, som i 2021, var både selve Ruinparken, med restene av det katedralaktige smelteverket, jernbruddet på Storhaugen og restene av taubanen som frakta jernmalmen ned til kysten samt det omkringliggende landskapet tatt i bruk. Nytt av året var at biennalen var gjestekuratert av det hovedsakelig nederlandske kunstnerkollektivet If Paradise Is Half As Nice (IPIHAN), der utstillinga var presentert som en sammensmelting med den 13. utgaven av kunstnerkollektivets mangeårige utstillingsprosjekt. IPIHANs praksis baserer seg på å innta nedlagte industrilokaler, hvor gruppa bor kollektivt i en periode og produserer stedsspesifikke kunstverk og installasjoner med utgangspunkt i arkitekturen og materialene på stedet. Til Salangen Biennale hadde IPIHAN invitert seks nordiske kunstnere til å bo og jobbe i fem uker i smelteverkets eneste noenlunde intakte bygg sammen med de syv kunstnerne som utgjør IPIHAN-gruppa. I tillegg til selve hovedutstillinga har programmet også bestått av en rekke mindre arrangementer og formidlingstiltak som jeg ikke har fått med meg, men som vitner om at arrangørene og kuratorene har vært bevisst på nødvendigheten av å være i god dialog med lokalsamfunnet, og ikke bare tilrettelegge for tilreisende med kunstfaglig bakgrunn.
Bruken av Storhaugen, Vinkelstasjonen (den gamle mellomstasjonen til taubanen mellom Storhaugen og jernverket) og landskapet rundt som utstillingsområder innebar at man, i velkjent biennalestil, måtte gå noen kilometer opp på fjellet for å faktisk se hele utstillinga. Når det er sagt så foretrekker jeg helt klart å gå på fjellet i Salangen og speide etter kunstverk i skogbrynet, heller enn å tråkke gatelangs i Venezia i evigheter.
I det store og hele bærer utstillinga preg av hvordan arbeidene har blitt til i nær kontakt og utveksling mellom de til sammen 13 kunstnerne. Mange av arbeidene fungerer også mer eller mindre som dokumentasjon av individuelle og kollektive erfaringer og eksperimenter fra de fem ukene de har tilbrakt sammen. Et resultat er at flere verk som kanskje ellers lett kunne oppleves som fremmede for hverandre, her får en felles klangbunn.
Salangsverket spiller på mange måter en hovedrolle her, men jernverkets historie og konseptuelle konnotasjoner er ikke det definerende rammeverket for utstillinga eller de individuelle arbeidene. Historien er til stede, men i større grad er det gjennomgående en taktil og materialbasert måte å arbeide stedsspesifikt på, i tillegg til en både systematisk og leken utforskning av omgivelsene. I flere av arbeidene er det materialers egenskaper som i og for seg bærer hele verket. For eksempel er Weight of the past av Pim Palsgraaf og Staircages av Siri Tolander arkitektoniske skulpturer konstruert utelukkende av materialer funnet i ruinene av Salangsverket, der arbeidene går nærmest i ett med omgivelsene. Extracting og Tide av Torbjörn Johansson og Daniela Hedman – rustmalerier som er produsert gjennom å la lerret trekke i rustholdig vann inne på jernverket (Extracting) eller ved å la sjøvannet spise seg inn i stålplater plassert i fjæra (Tide) – byr på en mer prosessorientert versjon av denne «skitne minimalismen». Disse arbeidene – og flere andre, blant anna av Ties Ten Bosch og Jens Stegger Ledaal – er dyktig utførte og gjennomtenkte konseptuelt, men jeg klarer ikke å bli engasjert av dem. Jeg skjønner ikke hva de vil si, eller om de vil si noe i det hele tatt. Esther Kokmeijers beslektede serie Ritual Sun Paintings – hvor midnattssola har «malt» visuelt slående, abstrakte motiver på papir preparert med fotosensitiv emulsjon – er noe mer proaktiv i å tilby en, riktignok minimal, narrativ åpning inn i materien. Men fortsatt er jeg ikke helt sikker på hva som egentlig står på spill her.
Til sammenligning vil jeg si at enkelte av arbeidene, de som utgår fra kunstnernes ekspedisjoner og utforskninger i det omkringliggende landskapet, i det minste har det fortrinn at de direkte griper inn i hvordan vi som mennesker ser på, opplever og beveger oss i dette konkrete landskapet. Flere av disse er for så vidt nært beslekta med den poetiske, men kanskje litt introverte materialbruken til for eksempel Palsgraaf eller Johansson, men åpnes opp på en anna måte i og med at de mer aktivt rammer inn vår sanselige og kroppslige erfaring av landskapet.
Det er kanskje ikke helt presist å trekke inn psykogeografi som en overordna fortolkningsmodell her, men man kan se en del av arbeidene i et slikt lys. For eksempel videoverket Mountain Walk av Michiel Jansen, som leker med det spesielle samspillet som oppstår mellom terrenget og skyggene når midnattssola står mot fjellet i nærmest rett vinkel. Et anna av Jansens arbeider, Two Walks, som rett og slett er et kart som henviser publikum til utvalgte steinformasjoner på og rundt Storhaugen, synliggjør vår tilstedeværelse i naturen som en form for estetisk skapende aktivitet. Flere andre arbeider består også av helt minimale inngrep i terrenget. Det skal sies at kvalitetene som disse besitter i denne sammenhengen kanskje ville vært vanskelig å ta med seg hvis man skulle vist dem i en helt anna kontekst. Mye av det som gjør dem interessante beror nok på at vi som publikum må bevege oss i de samme landskapene for å i det hele tatt få tilgang til arbeidene, og at dette gir et grunnlag for en veldig direkte dialog mellom kunstens formidling av landskapet, landskapet i seg selv og vi som publikum som erfarer begge i relasjon til hverandre og oss selv. Man må nesten bare forvente at disse arbeidene kan miste mye når de eventuelt skal vises i Brüssel eller Berlin. Men heller enn å se dette som en svakhet, tenker jeg at det sier noe om hvor relative og kontekstavhengige begreper som kunstnerisk kvalitet og relevans egentlig er.
Lada Suomenrinnes arbeider gjorde nok det sterkeste inntrykket på meg. De skiller seg ut ved å tilby publikum fortellinger hvor det faktisk er noe viktig som står på spill, ikke minst ved å tørre å risikere noe i denne åpenheten. Eyes half open, like the fjords er en tilsynelatende skjør lávvukonstruksjon plassert mellom to myrer på fjellet, på veg mot Vinkelstasjonen. Gulvet i lávvuen er belagt med biter av rødmalt plank som nok har vært en husvegg tidligere, men som nå ligger der man normalt ville funnet et lag med bjørkeris under reinfellene. I en rød trekiste ligger en bunke med kopier av en tekst publikum oppfordres til å ta med seg. Teksten gir oss et innblikk i Suomenrinnes opplevelse av landskapet og tanker rundt dets til dels usynliggjorte samiske fortid. Teksten kulminerer i en utopisk fantasi om verdens ende, verden etter verdens ende, og om en tilbakevending til et liv i harmoni med jorda og åndeverdenen. Man kan sikkert sette spørsmålstegn ved fremmaningen av en tidløs «naturtilstand» hvor urfolk lever utenfor historien, men på den andre sida har teksten sterke poetiske kvaliteter og adresserer de apokalyptiske strømningene som nå gjør seg gjeldende i den verden vi lever i. Vis meg et eneste tenkende og følende menneske som kan gjøre det uten å ty til visjonære virkemidler av en anna verden! Å formulere en konsis visjon om en utopisk verden, og rotfeste denne visjonen i sine egne livserfaringer og landskapet som de utgår fra, slik som Suomenrinne har satt seg fore her, er et ambisiøst foretagende. Det kan potensielt danne horisonten som resten av ens kunstneriske arbeid strekker seg mot og søker å bringe fragmenter av inn i denne verden – Suomenrinne kaller ikke sin lavvomodell en «portal» for ingenting.
I det store og hele er det helheten som for alvor løfter utstillinga. Bredden i uttrykk, dialogen mellom ulike praksiser og det fleksible rammeverket som binder dem sammen i landskapet er det mest fremtredende, snarere enn hvert enkelt verks egne kvaliteter. På den ene sida er dette en veldig sjenerøs måte å sette sammen en utstilling på. På den andre sida er det flere av arbeidene som forsvinner litt i helheten, særlig de litt mer innadvendte og minimalistiske arbeidene som risikerer lite på egne vegne.
Jeg håper Salangen Biennale vil vise seg å være bærekraftig på sikt, og jeg tror at hvis arrangørene videreutvikler det som har fungert godt i årets utgave, og i tillegg får på plass et kuratorteam med dybdekunnskap om (og gjerne tilhørighet til) regionen, så kan resultatet bli veldig spennende.
