Jakter på det nye i det gamle
Intervju med Sofie Amondsen, Nuuk, Grønland, 2023. Tekst og foto er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
Flense, avspekke, finskrape, garve, strekke, tørke, designe, sy. Grønlands tradisjonelle skinnarbeid – Kalaallisut ammerineq – er en langstrakt prosess.
Tekst og foto av Anna Näumann
Kunnskap om tradisjonell skinnbehandling på Grønland er innkapslet i kropper, ofte kvinnekropper, som gjennom tidene har videreført teknikker og håndverkstradisjoner til sine etterkommere – fra hverdagsklær og bruksgjenstander til nasjonaldrakter og tradisjonshåndverk. En ny generasjon er nå i gang med å omfavne, forme og videreutvikle skinntradisjonen på Grønland. Hva oppstår når gammelt møter nytt?
31 år gamle Sofie Amondsen er del av en ny bølge med utdannede skinnbehandlere fra skolen Kalaallisuuliornermik Ilinniarfik i Sisimiut. Amondsen har invitert meg til å møte henne på systuen Kittat i Nuuk. Her har hun arbeidet i tre år. Det siste året har vært ekstra travelt, siden hun har tatt over posisjonen som leder for systuen.
– Hei, kom inn! Om det skulle komme en kunde, så kan det være jeg må forlate deg et øyeblikk, vi stenger først om 15 minutter, og nå er det høysesong for utleie av nasjonaldrakter. Oi, der ser du!
Inn kommer det en far og en sønn som ønsker å prøve hver sin nasjonaldrakt, qaqortumaartoq, bestående av en hvit anorakk, bukser og kamikker. Amondsen følger dem inn i butikken. Systuen Kittat ligger i et trebygg langs kaia i den gamle delen av Nuuk. Langs veggene inne i verkstedet henger det skinn med og uten pels og i et spekter av ulike farger og teksturer. Gradvis omfavner eimen av skinn meg, det er en intens og sanselig duft. Amondsen vender tilbake, og jeg spør om hun vil fortelle meg litt om systuen Kittat.
– Selvsagt! Her på Kittat får vi inn selskinn som vi behandler fra bunnen av, vi reparerer ødelagte skinn, holder kurs i skinnarbeid og lager og leier ut vestgrønlandske nasjonaldrakter.
Krevende kroppsarbeid
Kittat ble stiftet i 1982 av Priscilla Josefsen, med ønske om å verne om tradisjonelt håndverk på Grønland. Det skulle være en arbeidsplass for kvinner, der kunnskap om arbeid med skinn kunne viderebringes til den yngre generasjonen. Sofie Amondsen inngår i denne syklusen på Kittat i dag.
I en panelsamtale under Nuuk Nordisk Kulturfestival delte du interessante refleksjoner omkring møtene mellom dere nyutdannede skinnbehandlere og de eldre skinnbehandlerne som har bevart tradisjonen og kunnskapen på «gamlemåten». På Kittat arbeider du sammen med flere eldre kvinner. Hvordan opplever du møtet mellom de ulike generasjonene?
– Under utdanningen min ved Kalaallisuuliornermik Ilinniarfik lærte vi å gjøre alt fra bunnen av, både skinnbehandling, mønsterutvikling og sying. Da jeg begynte her på Kittat, oppdaget jeg likevel at det var forskjeller mellom de tradisjonelle metodene og de metodene vi hadde lært. Jeg ble nok mer bevisst på en modernisering av praksisen som de eldre kvinnene ikke på samme måte var preget av. En av de eldre kvinnene startet med å lære meg å sy fotsåler til kamikker på gammeldags vis. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men måten hun sydde på og teknikken hun arbeidet ut fra var noe jeg la merke til. Hun satt på en helt annen måte enn hva som er ergonomisk. Hun jobbet detaljert på et vis som sliter på kroppen, noe vi har lært mye om fordi arbeid med skinn er fysisk krevende.
Hva slags samtaler har dere på Kittat omkring denne typen problemstillinger?
– Vi har ofte diskusjoner om hva som er helt presist tradisjonelt og hvordan vi kan møte behov om å passe på kroppen, utvikle metoder, redskaper og teknikker og likevel bevare det tradisjonelle. Noen mener at for mye modernisering hindrer bruken av våre tradisjonelle metoder. Heldigvis har det blitt mer aksept for at vi jobber på ulike måter, også innenfor skinnbehandlingen. Vi respekterer hverandres ønsker om å modernisere eller vedlikeholde de gamle metodene. Det er ikke noe som heter riktig eller feil. Vi forsøker å lytte til hverandre og lære.
For å utdype hva hun sikter til viser hun meg et tradisjonelt skraperedskap – en ulu – som er et redskap som har overlevd gjennom mange generasjoner.
– Vi bruker mange forskjellige skraperedskaper når vi behandler skinnet. Når jeg holder en ulu i hånda, som nå, ser du at formen og designet ikke er laget for å kunne jobbe hardt over lang tid. Det er ikke bærekraftig. Det beste eksempelet er når vi skal fjerne hårene fra et helt selskinn. Da bruker vi en vanlig middagskniv der skaftet har blitt teipet flere runder for at den skal være bedre å holde i. Når vi skraper og napper bruker vi også mye kraft, og redskapene er ikke oppdatert for dette. Derfor ender vi noen ganger opp med å bruke hendene uten redskap. Men nå har vi kontaktet noen for å få hjelp til å utvikle nye, mer ergonomiske redskaper. Om vi skal finne enklere metoder for å bevare håndverket, har vi også behov for nye redskaper.
Det gamle med ny vri
Du er på mange måter en beholder av kunnskap, både om gamle tradisjoner og om nye tolkninger. Hvordan forholder du deg til det?
– Jeg prøver å gjøre det gamle mer forståelig og håndgripelig. Jeg føler at jeg har mye energi å gi der. Mange, også jeg, er selvfølgelig stolte over å ha gått i gang med å lære, utprøve og eksperimentere. Jeg føler at det er her, i dette, jeg skal være.
Hadde du arbeidet med skinn før du tok utdanningen?
– Jeg hadde ikke jobbet med skinn før. Det var da jeg begynte på nasjonaldraktskolen Kalaallisuuliornermik Ilinniarfik at jeg forsto at dette var noe for meg.
Sist jeg så deg var du ikledd ditt avgangsprosjekt, en østgrønlandskinspirert nasjonaldrakt, tolket og designet på ditt eget vis. Vil du fortelle litt om veien dit og betydningen av utdannelsen din?
– Kalaallisuuliornermik Ilinniarfik er en toårig nasjonaldraktutdannelse, der vi lærer skinnbehandling og skinnsying basert på grønlandske nasjonaldrakter. Utdanningen er åpen for alle, men det er mest kvinner som utdanner seg. Mellom fem og syv studenter går ut hvert andre år. De første to årene fokuserer vi på de vestgrønlandske nasjonaldraktene. Etter dette tar man en «special», og jeg valgte å fordype meg i den moderne østgrønlandske nasjonaldrakten. Vi skulle selv skape noe, men det var veldig åpent, og det er jeg glad for. Jeg føler meg veldig heldig som kan bruke det jeg har lært når jeg arbeider her på Kittat. På fritiden min jobber jeg fulltid med å eksperimentere med skinn jeg ikke har brukt før, ja det er nesten det eneste jeg gjør.
Hva var det som gjorde at du ønsket å utforske østgrønlandsk tradisjon?
– Vi lærte mest om det vestgrønlandske, som er mer pyntet i sitt uttrykk. Da jeg begynte å undersøke det østgrønlandske, var det annerledes. Det er kun noen få igjen som sitter på kunnskapen om skinnbehandlingen som har vært brukt for å lage de gamle østgrønlandske nasjonaldraktene, der de for eksempel bruker mer naturlig farging av skinn. Gjennom utdannelsen kunne vi lære noe om disse gamle teknikkene og tradisjonene, men å finne denne kunnskapen krever at man går langsomt tilbake og leter. Jeg er veldig interessert i museumsbilder og arkiver, og har lett og kikket for å lære. Det vi ser på som nasjonaldrakter i dag har jo en gang vært hverdagstøy for å overleve kalde vintre. Jeg synes hverdagstøy er interessant, så nå er jeg i gang med å eksperimentere med andre typer skinn enn selskinn og hva man kan skape med det.
Hvordan utforsker du skinnet som materiale i dine egne prosjekter?
– Jeg liker å utforske måter å behandle eller jobbe med skinn på som jeg ikke har sett andre gjøre. Det kan være å utforske teknikker, lage andre typer objekter enn de tradisjonelle eller å gjenskape noe gammelt med en ny vri. Jeg lager for eksempel et pannebånd nå, inspirert av et foto fra Øst-Grønland som jeg fant i et gammelt fotoarkiv på nasjonalmuseet her i Nuuk. Jeg hadde ikke sett et sånt pannebånd før, så nå forsøker jeg å utforske hvordan jeg kan gjenskape det basert på dette fotoet.
Når du utfordrer tradisjoner ved å skape noe nytt, opplever du da at det du lager flyter mellom kunst og håndverk, eller har du et behov for å definere det du skaper?
– Skinnbehandling i seg selv har så mange ord, og det kan ta flere år å behandle et skinn. Været og sesongen styrer arbeidet, og det er tidkrevende prosesser. Det meste vi behandler her på Kittat er selskinn, og nå kan vi ikke engang ta imot mer skinn fra andre fordi det skinnet vi allerede har kan bli til så mye. Selv liker jeg å samle på skinn og prøve og teste, med såpe, uten såpe, undersøke hva som gjør materialet mer robust eller ei, hvilke metoder som gjør skinnet lett eller vanskelig å jobbe med. Og etter skinnbehandlingen kan jeg skape hva som helst. Det liker jeg veldig godt! Jeg vet ikke om det kan fordeles mellom håndverk og kunst – det er håndverk og det kan bli til kunst.
Jeg vil gjerne høre mer om skinnene du samler på. Hvordan bruker du dem?
– Jeg kan fortelle en liten historie! Jeg var nylig i Nunavut-territoriet i Canada. En jeg reiste med fikk en tromme i gave. Trommestikken skulle være dekket med skinn, men den var uferdig og manglet skinnet. Jeg tilbød meg å sy skinnet for ham. Hjemme viste jeg ham ulike typer skinn fra forskjellige dyr, noen i naturlige farger, andre var malt og farget. Han valgte et fiskeskinn fra en havkatt, så nå er jeg i gang med å prøve ut hvordan jeg skal bløtgjøre og behandle fiskeskinnet. Det er veldig spennende. Jeg har også fått tre rever som jeg gleder meg til å jobbe med. De er frosne og ligger faktisk i fryseren min.
Er det sant?
Sofie humrer.
– Ja, de hadde akkurat blitt skutt. Det er mye rev her i Nuuk. De er ikke ønsket i byen. De spises ikke, og pelsen selges ikke, men kastes som oftest. Jeg har kun behandlet en liten rev før, og jeg ønsket å prøve å behandle skinnet til en voksen rev, så nå skal jeg eksperimentere litt med det.
Jakter du selv også?
– Om jeg har mulighet, ja. Om sommeren fisker vi, og om jeg har mulighet går jeg på reinsdyrjakt. For to år siden skjøt jeg min aller første moskus. Når moskusen fanges om sommeren har den mykere pels, mens det om vinteren er mer ull i pelsen. Så sesongen har stor innvirkning på hva slags pels man får.
Hva motiverer deg til å jobbe med og undersøke skinnet som materiale?
– Det kastes veldig mye skinn, særlig i jakt og fritidsjakt, som det er mye av her på Grønland. Hvis man bestemmer seg for å ta det i bruk, så er det mulig å skape så mye av det. Som jeg nevnte i sted pleide skinn å bli brukt til å lage hverdagstøy. Nå brukes det mer til å produsere klær til spesielle anledninger. Jeg prøver bare å vise hva som er rundt oss, hva som finnes lokalt, hva vi har. Jeg ønsker å bruke det naturen gir meg.
Tenker du på hvor det du lager skal ende opp når det er ferdig, eller holder du mer på med det for din egen del?
– Pannebåndet er for eksempel ikke ferdig, men hva skjer når det er ferdig? Er det til en bestemt person, eller skal det vises frem? Nei, det er ikke noe jeg tenker på. Jeg lager litt øreringer, og folk spør om de er til salgs. Til de som betyr noe spesielt for meg, kan jeg gi. Eller de som kommer med materialer de ønsker å gi meg, vil jeg kanskje føle for å gi noe tilbake. Jeg føler at mange ikke forstår at skinnbehandlingen tar så lang tid som den gjør, og så kommer syingen etter dette. Det har vært en naturlig beslutning for meg å ikke ta imot bestillinger fra andre. Jeg tenker ikke på penger. Når jeg lager noe, gjør jeg det med hjertet.
Riddu Riđđu Festivála 2023
Du er en del av et samarbeid mellom urfolksfestivalen Riddu Riđđu og Nuuk kommune, en utveksling mellom to kunstnere – deg og Márjá Karlsen fra Sápmi. Hvordan har du opplevd utvekslingen mellom deg og Márjá?
– I møte med Márjá kunne jeg være meg selv. Det er det jeg elsker. Vi deler noen holdninger omkring det hun gjør og det jeg gjør og vi har snakket om praksisene våre. Márjá er aktivist, og kunstner, og jobber med den samiske gáktien. Det er mange avspeilinger mellom det vi gjør og det vi skaper sammen.
Under Riddu Riđđu åpnet dere utstilling sammen i galleriet til Davvi álbmogiid guovddáš/Senter for nordlige folk. Kan du si litt om ditt bidrag i utstillingen?
– Jeg har laget en qilaat, en grønlandsk tromme. I gamle dager var trommen et kommunikasjonsverktøy for å avklare samtaler. Det kan sammenlignes litt med en slags «battle» for å avgjøre noe. De to som trommet var enten riktig gode venner eller uvenner. Om det var en konflikt, kunne det i noen tilfeller ende med drap. På trommen jeg har laget, har jeg fjernet skinnet. I dag kaster vi så mye skinn, andre typer skinn enn selskinn, og jeg ville lage en tromme uten skinn for å vise at vi grønlendere kan bruke mer av skinnet vårt.
Hva betyr det for deg å vise frem det du gjør i en kunstkontekst?
– Da jeg var i Nunavut i Canada, var jeg også med som kunstner. Jeg synes det kan være vanskelig å forstå hva det egentlig betyr å være med som kunstner. Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg selv en kunstner. Jeg føler at jeg har fått en mulighet her på Kittat til å behandle skinn og gjøre det jeg liker. Jeg tror ikke det utgjør en forskjell, for jeg ser ikke på meg selv som en kunstner.
Hva ser du deg selv som?
– De to «simple», hvis jeg skal svare: Jeg er skinnbehandler når jeg behandler skinn og jeg er syerske når jeg syr.
